Dette ble en dag for mimring på mine gamle tomter i Tromsø også, fra de tre årene i denne byen på 80-tallet
Dagen startet med søking etter lokasjoner for link- og relestasjoner på 50-tallet på toppen Tromsøya. Har du hørt den før? Det gjorde vi jo i Bodø også...
Nå har jo Tromsøs utvikling vært formidabel på 50-60 år, så det å finne den tidens ubebodde høydedrag på Tromsøya er ikke fullt så enkelt som vi trodde. Illustrert med bildet ved siden av, hvor vi har forvillet oss inn i lekeområdet til en barnehage i den tro at høydedraget i bakgrunnen på bildet var den aktuelle lokasjonen. Men en hyggelig dame som kom forbi, og som attpåtil var fra Harstad, kunne avkrefte vår hypotese da far spurte etter noen navn. Da dro vi mer i retning av Kurbadet på noen andre høydedrag noen hundre meter borte. Vi endte vel med å være 80% sikker på at vi hadde vært i på de aktuelle høydedragene, men landskapet var såpass forandret at helt sikker kunne vi ikke være.
Polarsenteret Polaria ble stablet på beina etter at Norsk Polarinstitutt ble flyttet fra Oslo til Tromsø. Flyttingen har nok vært særdeles vellykket med samlingen av halv- og helstatlige miljøer og institutter i Framsenteret (bakgrunnen av bildet ovenfor), men Polaria som besøkssenter var magre greier. Som dere ser er den utvendige arkitekturen stilig, med isflak stablet opp mot hverandre, men innholdet var skrinne greier. Beklager, Polarinstituttet, dette burde dere klart bedre. Terningskast 2.
Bedre var det da med ishavskuta Polstjerna, som var satt under tak og kunstig dokk i et bygg rett utenfor Polaria. Dette var ei godt laget utstilling, med lydapparater og mye interessant informasjon.
Skuta gav en god visualisering av hvor knøbelt og røft livet ombord på ei ishavskute kunne være. Legg merke til far med guide-lytteapprat. Gubben er jo ekspert på høreapparater, så denne delen taklet han uten problemer. Jeg tror han fikk med seg flere sekvenser av lydguidingen enn det jeg gjorde...
En annen liten morsom sak når man først er innom Polaria er Ølhallen til Mack's bryggeri, som ligger bare 100 meter fra Polaria. Vi måtte jo bare innom der. Jeg hadde ikke vært der siden 80-tallet, og far hadde ikke vært der siden 50-tallet.
Dette originale skjenkestedet, som har åpent på formiddagen og ettermiddagen, men stengt om kvelden, oser av historie.
Her har generasjoner av ishavsfolk og pensjonerte Svalbard-folk holdt til etter at de ble hevet på land fra enten skuta eller Svalbard (der får du ikke lov til å bli pensjonist...).
På 70-tallet ble stedet invadert av en ny generasjon akademikerne som kom med opprettelsen av Universitetet i Tromsø, og det medførte mang en kulturkollisjon som det vel sikkert går gjetord om i ishavsbyen fortsatt.
Vel installert på Ølhallen med en meget beskjeden kvartliter Mack-øl for fars del og en cola for meg ble vi spontant oppsøkt en person som etter oppførselen helt klart må ha æresmedlemskap på skjenkestedet.
Litt slitsomt var det jo, men egentlig bare greit av en innfødt Tromsø-væring som ville preike om løst og fast, men desverre mest om det første.
Litt påtrengende var jo oppmerksomheten, men etter 10-15 minutter var det passende for oss å komme seg videre, så vi takket det selvinviterte selskapet for all god hygge...
Det er vel neppe tvil om at Tromsø har Norges fineste byutsikt fra Fløya. Bergen får ha oss unnskyldt, men Fløyfjellet bli litt smålåtent i forhold til panoramaet fra Fløya. Pussig nok har fjellene nesten likt navn.
Gondolbanen ble ferdigstillt i 1961, og det hadde sikkert gjort seg med en utskiftning av gondolvogner etter 50 års bruk. De bærer preg av tidens tann, selv om de helt sikkert er like sikre som nye vogner.
Vi var innom både Utsikten på Stakkevoll, Universitetet og Universitetsykehuset for å bivåne utviklinga av Tromsø. Den har vært formidabel, og mye har skjedd bare på de siste 23 år som er gått siden jeg forlot byen.
Og så var det en kjapp liten mimretur for meg på Norrøna-feltet for å titte på Bentech-bygget, som var liksom signalbygget for utvikling av høyteknologi i Tromsø på 80-tallet. Der var det ikke mye høyteknologi igjen, desverre. Bygget ble nå brukt som Tromsø-kontor for Securitas og et universitets-institutt for voldsforskning, så det er ikke engang rester av høyteknolgiutvikling igjen...
Cecilie, i bygninga under er du født (bygninga bak, faktisk..) - Kvinneklinikken på det gamle sykehuset i Tromsø.
På veien mellom Tromsø og Sommarøy var vi innom Håkøya for å titte på Tirpitz-monumentet.
Litt spesiell interesse var dette for far, da han spaserte på bunnen av det veltede Tirpitz etter krigen da realskolen i Harstad var på utfluktstur til Tromsø, men opphoggingsfirmaet Høvding hogde opp skipet til håndterbart stål som kunne brukes til noe nyttig.
Desverre var minnesmerket nokså bortgjemt og stakkarslig tatt i betraktning av at over 900 av mannskapet omkom i denne endelige senkningen av Tirpitz på slutten av krigen. Riktignok var de fienden, men det går da an å sette opp verdige minnesmerker for dem også.
Etter en kjapp stopp på Hella, det fine friluftstedet ved Rystraumen, fortsatte vi til Sommarøy, som vi kom til i 7-tiden om kvelden.
Akkurat i passe tid for å sjekke inn på det kjekke hotellet som har vært i drift i ca 10 år, men som jeg fant på internett kun noen dager tidligere. Da vi var på besøk på Sommarøy på 80-tallet var det kun fiskarheimen som var overnattingsalternativ på stedet. Hotellet kan anbefales for de som farer i disse leier, koselig og trivelig var det.
Far fikk til og med spist boknafisk til middag om kvelden, denne spesielle fiskeretten han ikke har spist siden sin ungdom. Til og med ekstraønsket om ekstra bacon til fisken ble oppfyllt av et velvillig kjøkken.
Til sammenligning; tenk om dagens ungdom måtte vente 60 år på å få smake yndlingspizzaen fra sin ungdomstid? Is it really imaginable...?
En sommerlig aftenstur langs Sommarøys hus, strender og havn er som balsam for sjelen og en grei avslutning på en innholdsrik dag i Troms.
Vandrehjemmet på Sortland hadde utmerkede rom, nesten hotellstandard, og vi fikk samme frokosten som gjestene på Sortland Hotell. Kort sagt; mye valuta for pengene.
Sortland er ikke svart som navnet skulle tilsi, tvert imot så kaller byen seg for Blåbyen. Med den konsekvens at flest mulig bygg i sentrum av Sortland blir malt i forskjellige blåsjatteringer. Stilig, og originalt.
Som dere ser på bildet så har til og med Forsvaret gitt avkall på sine vanlige militære fargekrav på Kystvaktas hovedbase, som ligger på Sortland.
Vår rute førte oss over på "fastlandet" i forhold til Sortland, dvs Hinnøya, hovedveien mot Lødingen til enden av Gullesfjorden hvor den nye Lofast-forbindelsen starter. Ingen av oss hadde kjørt den før, så det var et selsagt valg på vei tilbake til Leknes i Lofoten.
Lofast er fin vei gjennom daler ,kystlandskap, og ikke minst tunneller og bruer. Bildet av brua over Raftssundet får være den illustrative representanten av denne ruta. Og for dere som ikke har reist gjennom Raftsundet - det er virkelig smalt på det smaleste - det ser dere lett på bildet nedenfor.
Vi tok bevisst en del omveier tilbake til Leknes, og havnet derfor også i Lauvvik. Morsom Lofot-romantikk på huset ut mot havet, og det er vel neppe tvil om synspunktene på oljeutvinning hos denne grunneieren. Kommentar fra undertegnede avstås...
Far har nå også for første gang vært på en golfbane. Vi tok rundturen på Giskøya i Lofoten på vei tilbake til Leknes, og da var kaffe og vaffel på denne originale golfbanen et selsagt stopp. Rett og slett pent å se utover havet fra denne golfkafeterian i det fri.
Fra Leknes tok vi fly tilbake til Bodø, eller BOO som den heter på kodespråket, før vi flakset videre til Tromsø via Stokmarknes. For første gang på turen møtte vi overskyet vær på vei til Tromsø - null utsikt til hverken Hinnøya eller Senja på vei til Tromsø. Svært skuffende. Widerøe - bestill bedre vær, vi er blitt forvent!
Vestlandslefse er sterkt undervurdert som nødproviant for reiser med hyppig innlagt småstopper...
Dagen startet på Hurtigrutemuseet, godt supplert av fars nevø (og mitt søskenbarn) Mattis Mathisen, som var kommet fra Sortland på morgenkvisten for å være guide og reiseselskap for den videre turen nordover i Vesterålen etter at vi var ferdige på museet.
Museet var egentlig ikke så rare greiene, jeg tror det ligger et stort forbedringspotensiale i det enorme materialet som ligger i Hurtigruta. Museet var lite og trenger egentlig større lokaler. Selv om det er ruvende med den landsatte Finnmarken ved siden av, så står jo denne båten egentlig til forfalls, beklageligvis. Her trengs det ressurser og initativ, enten det kommer fra det offentlige eller privat.
Far og Mattis på brua på den gamle Finnmarken, som ble pensjonert på 90-tallet.
Turen fortsatte med Mattis fra Stokmarknes innover Eidsfjorden, og stoppet på et nes hvor far og Mattis ble fordypet i familiehistorie.
På bildet ser dere stredet hvor de drodlet om historien, og det er det stedet hvor familiens jakt "Falken" forliste en januardag i på 20-tallet blant skjærene og holmene i bakgrunnen. Dette var en sentralt tema i familiehistorien en og to generasjoner før min tid, men far hadde ikke tidligere visst akkurat hvor "Falken" forliste. Dette ble avklart, og jeg fikk tilført betydelige mengder familiehistorie på en halv time...
Neste mål å turen var helt nord i Vesterålen, hvor vi skulle innom Nyksund, dette nesten sagnomsuste fiskeværet som ble fraflyttet på 60-tallet da de endelig fikk vei. Men på veien dit var vi innom Mattis sin hytte innerst i Eidsfjorden, og det var trivelig. Kaffe ble kokt, og kringler fra Elins bakst ble servert. En utmerket stopp på veien.
Vel, så historiekåt som jeg er kunne jeg ha skrevet mye om Nyksund, men hvorfor gjøre det når det finnes utmerkede referanser på nettet.
Vi tuslet rundt i Nyksund i en times tid, og spiste deretter dagens middag. En av de bedre bacalaoer jeg har spist ihvertfall. I en kafe drevet av utlendinger. På det ytterste nakne skjær i Norge.
Nedenfor er noen bilder av Nyksund, som i dag fremstår som et lite mini-Henningsvær sommerstid med brukskunstnere og kafeer, selv om det forsatt er en betydelig bygningsmasse som det bør gjøres noe med. Men i motsetning til for noen tiår siden så bor det noen her året rundt nå. Det er ikke alt i distrikts-Norge som er negativt...
Dagen ble avsluttet med kaffe og kveldsmat hos Mattis og Elin på Sortland før vi bikket over i sengene på vandrehjemmet på Sortland.
Et Widerøe-fly fra Bodø til Leknes kan bety at du må innom Røst. Det er ingen ulempe.
Da får du nemlig ekstra sightseeing med Widerøe langs Lofot-veggen på vei til Leknes etter mellomlandinga på Røst.
Og denne dagen var kapteinen i ekstra godlune. Strålende vær med lav flyhøyde gjorde at MB-ene i minnekortet fikk bein å ga på. Se bare på bildet over Værøy ved siden av. Strålende sighseeing. Likeens over Å, Moskenes og Reine før vi landet på Leknes. Noen av mine beste Widerøe-bilder ble tatt denne dagen.
Etter planen skulle vi kjøre gjennom deler av Lofoten til Stokmarknes denne dagen. Overkommelig avstand etter at vi gikk av morgenflyet kl 0910. Her er noe glimt av det vi gjorde denne dagen.
Selvfølgelig var vi innom Ballstad og Kræmmervika, der Bjarne og Betty bor. Dette er kremen av Lofoten. Desverre var de på feire, men de var så snill at vi brukte bilen deres på hele sightseeingen vi haddei to dager i Lofoten og Vesterålen. Tusen takk!
Vi var innom viking-festival på Lofotr vikingmuseum på Borge. Denne stolte kapteinen skulle dirigere et tredvetalls turister til å ro kopien av Gokstad-skipet de har bygd der og som var ferdig i 1992. Det gikk på et vis...
Og så bivånet vi en lett alpin redningsaksjon med Sea King'n på Tjeldbergting mellom Kabelvåg og Lofoten, og....
-...tittet på klatrere på Svolværgeita, der de hang høyt opp i fjellsia. Lofoten levde opp til sitt rykte som action-preget feriedestinasjon denne dagen. Om vi ikke deltok, så bivånet vi det hele...
Far var på leiting på gamle trakter i Kabelvåg hvor han satte opp linkstasjoner på 50-tallet og strakk stømkabel til sorenskriverhuset. Vi fant Sorenskrivergata, men er ikke helt sikker på om vi fant huset...
Kabelvåg er som så mange andre steder i Lofoten en idyll om sommeren. Som bergenserne ville ha sagt; gå hem og vogg med Sørlandet...
På veien mellom Svolvær og Fiskebøl har den moderne tid klart å ødelegge et av Norges beste fotomotover i Austnesfjorden. Tidligere var kirka på halvøya et klassisk motiv på Norges-kalenderne. Hvordan kommunen har klart å tillate dette rorbu-anlegget er for meg ei gåte. Og for en gangs skyld; hvor var Riksantikvaren? Men dette er antageligvis litt for lang utenfor Grünerløkka hvor de fleste saksbehandlerne bor.
Hvor blir vel fjord og fjell penere enn i Nordland en sommerkveld. Utsikten nedenfor ble en fin avslutning på dagen på veien mellom Melbu og Stokmarknes. Legger merke til fjellet i bakgrunnen. Det er det mektige Møysalen, Hinnøyas høyeste fjell, med en nokså sprek tur til toppen (1260 meter stigning).
Innzoomet ser dere hvor mektig disse toppene er. Tenk å sitte på disse i midnattsol og skue utover Vesterålen, Lofoten og innover Narvik mot svenskegrensa. Gaustatoppens utsikt er minst fem poeng lavere på rangstigen.
God tur for de som blir inspirert!
Denne dagen var i sin helhet reservert Bodø. Og hva ville vel Bodø vært uten fly? Kanskje bare en forblåst liten by med sildeoljefabrikk på Helgelandskysten. Fly har satt sitt preg på Bodø siden krigen, fra hyggelige sivile Twin Ottere til den storpolitiske U2-affæren (den yngre generasjonen får slå opp i Wikipedia...). Så det var jo klart at vårt mimre-opphold var preget av at Bodø var mor og fars bosted i ca 10 års tid før de tok oss kidsa med seg til Trondheim på begynnelsen av 60-tallet.
Noen glimt hva vi gjorde her:
Leting etter lokasjoner for gamle linkstasjoner som far satte opp for Luftforsvaret på begynnelsen av 50-tallet på Rønvikfjellet. Eksakt lokasjon fant vi ikke, men vi var nærme hele tiden, og utsikten over Bodø, kysten og Vestfjorden var fantastisk.
Koseprat med guidene på flymuseet. Det må være spesielt å være guide på et flymuseum når man knapt har sittet i propellfly selv...
Gjensynet med en av fars gamle fixerstasjoner fra 50-tallet på flymuseet var nesten tårevått... Hverken han eller jeg hadde vel ventet at de hadde en slik utstillt mellom Thunderbirds og Starfighters. Dette var et av Norges virkelig tidlige forsøk på radionavihasjon for fly.
Saltstraumen var mer mektig enn hva blaserte naturnordmenn som oss selv hadde forventet. Så mektig at den måtte nytes med en seibiff når strømmen var på sitt sterkeste i 4-tiden på ettermiddagen. Fars konklusjon på seibiffen var klar som kefir; OK som kafemat, men den kom ikke opp mot mors oppskrift. Enklere kan det ikke sies...
Mimring langs kaia i Bodø på kvelden. Desverre var "Gamle Salten" som vi så i forbifarten dagen før ute på en eller annen sightseeingtur. Rønvikfjellet i bakgrunnen.
Og slik ser Jordbruksveien 32 ut i dag....
Er det ikke skriveangst medlemmene av Forfatterforeningen kaller det når det ikke kommer ut ord av av skrivemaskinen, eller Mac'n som sikkert er dagens verktøy for alle forfatterspirer, på flere måneder?
Skriveangsten har ikke ligget så tungt over meg, men flytting, slytting og atter flytting (jo, det var faktisk 3 flyttelass som ble integrert i det nye huset....) gjorde at stressnivået ble fokusert mot andre aktiviteter. I tillegg er jo angst ofte proporsjonalt med forventninger som en selv eller andre måtte ha om det ferdige produktet, og med mine forfatterambisjoner burde angstnivået være lik null.
Nok om det. NN-turneen er fars mimreturne til gamle tomter i Nordland og Troms, godt supplert av Widerøe's sommerhoppebillett på kortbanenettet og diverse "må-se"-ønsker fra fars side. Da har vi lagt opp ei nokså hektisk reiserute i ei uke, så får vi se om den holder.
Bli med på turen! Vi håper å holde dere oppdatert før vi avslutter på fredag 12. august, men alle overnattingstedene er nok ikke så godt skodd med internettdekning, så vi får se. Enjoy!
Start med Widerøe fra Trondheim til Bodø, med mellomlanding og kaffepause i Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Det må kalles "value-for-money" for samlere av flyplasser...
Bedre sighseeing i Norge enn lavtflyging over fjell med Widerøe finnes ikke! Her Storglomvatnet med Svartisen og industristedet Glomfjord innerst i fjorden. Dette får man oppleve på ruta mellom Mo i Rana og Bodø.
Fish and chips på kaia i Bodø. Jeg tror far var tilbake i 50-årene med denne nytelsen...
Dagen ble avsluttet på det veldig fine landstedet til Bjørnar og Alfhild nord for Bodø. Været var praktfullt. Totalt blikk og kunne sitte ute til langt på kveld. Nord-Norge på sitt beste!
Recent Comments