SmallTalk

Verden går fremover - et lite bidrag

Et av de mer kjente sitater fra nyere trøndersk kulturhistorie er Flettfrids "...Det er klart verden går fremover - hvor skulle den ellers gå...?".

Selv om mange mener at pilene peker feil i mange retninger, så kom jeg over et lite positivt signal for en stund siden. Det var en liten nyhetsmelding om at McDonalds var havnet på andreplass av verdens fastfood-kjeder - forbigått av den raskt voksende Subway-kjeden. Begge to har litt over 39 000  "restauranter", men Subway har nå et par hundre flere enn McDonalds.

Og hvorfor fremskritt? Vel, hos Subway får du ferske sandwicher, gjerne med mye masse grønnsaker, du komponerer ingrediensene selv, og det finnes ingen smultstekte greier ungdom og andre spiser seg feite på.

Men denne samme brusen har de begge, så begrensninger i den galopperende økningen av sukkersyke (spesielt i Nord-Amerika) vil det sikkert ikke hjelpe for. Den dagen Subway hiver ut brusen og erstatter den med vann, juice og melk bør det bli flaggdag i den vestlige verden.

Heia Subway!

Tårnrekord

Det er bygd utallige tårn av duplo-klosser det siste året i stua i Aspen.

Alle lider til slutt samme skjebne, enten de har stått i noen minutter, timer eller dager - de deiser i golvet godt hjulprt av Angelica, enten det skjer i vanvare eller fordi klossene skal brukes til nye byggverk.

De aller fleste tårnene er moderate i størrelse - selv  barn og ungdom skjønner intuitivt noen knekningsteoretiske prinsipper om forholdet mellom tykkelse og høyde. Så de aller fleste tårnene har begrenset seg til en halv til en meter i høyde.

Imidlertid satte Vilde og Angelica tårnrekord for et par uker siden med dette tårnet som er på bildet. Det pussige er at tårnet sto faktisk uten støtte i ett eller to minutter. Men det var ikke rare vibrasjonen i gulvet eller vindraget av Angelica som svinset rundt for det hele ramlet.

Høyden på tårnet ble ikke målt - det ville sikkert ramlet hvis vi forsøkte noe slikt - men høyden er estimert til 2,05 meter. Noen bedre?

Tyngdekreftene er underlige greier - så enkelt og naturlig, men allikevel usynlig og av og til vanskelig å skjønne (ihvertfall når den skal anvendes i skolefysikken...) 

 

Gutta på tur

Christian og Kris har vært på Canada-turne.

Nå er de vel tilnake i gamlelandet, men noen bilder fra en Calgary-utflukt skader ikke.

Tilsammen var de over 2 1/2 uke i Canada, fordelt på Calgary med 1 1/2 uke og Vancouver med 1 uke.

 

Her er noen spotlights fra utflukten vi hadde til Drumheller. Dinosaur-skjellettet er faktisk et av verdens mest intakte og fantastiske, og for deg som måtte lure - jo , det er ekte saker.

 

Det andre bildet er fra Drumheller-dalen, og viser de spesielle hodoo-formasjonene, som enkelt sagt er erosjon gjennom noen millioner år som har laget disse fantastiske "skulpturene" pga forskjellig hardhet i steinlagene.

 

Kris var forøvrig preferet lekeonkel for Angelica. Hun sprang bare rundt og rope "Kris, Kris..." hele tiden - det kunne jo egentlig bety beggo to, men Christian fikk ihvertfall solid avlastning fra sine påtenkte storebror-forpliktelser da han var her. Kris - the babysitter (attest blir gjerne utstedt....)

 

Ikke nok "self-esteem"? Gå i bokhandelen, da vel....

Som en del av den nordamerikanske kulturen om å være sin egen lykkes smed, så flyter det offentlige rom og mediakanaler over av programmer og metoder for å få selvtillit i alle mulige dimensjoner. Hvordan du skal utnytte ditt potensial og hvordan du skal fokusere på de rette tingene hvis du skal lykkes - ikke bare i arbeidslivet, men også på det personlige plan.

Som traust - sikkert litt for mye traust - nordmann er det interessant å observere de både positive og mindre positive sidene ved denne kulturen.

Det postive er jo at nordamerikanere flest er flink til å kommunisere, fra de små "how-do-you-do"-frasene i heisen til møtepresentasjoner. Vi nordeuropeere blir ofte litt amatørmessige på det området, vi er ikke flinke nok til å pakke inn og "pinpointe" kommunikasjonen vår. Og enten man liker det eller ikke, så må man bare erkjenne at innpakningen i mange sammenhenger har noe å si. Om ikke alt, så er den en del av et totalbilde. Vi tror altfor ofte at fordi vi har en faglig solid fundert konklusjon, så tror vi at alle legger merke til den uansett hvor godt komuflert den egentlig er.

Som et resultat av dette, så er det grodd frem en hel industri som produserer litteratur, filmer og guider hvordan du skal få bedre "self-esteem". Oversatt betyr ordet noe midt mellom selvaktelse, selvfølelse og selvtillit, og egentlig burde vel dette være puttet inn under psykologi-merkelappen i fagavdelingen på bokhandelen, men så enkelt er det ikke. Når det blir business av sakene, så blir det egen avdeling. Med fokus på undertemaer som selvrealisering, psykisk oppbygging, coaching etc.

Og apropos business - i en av våre lokale bokhandlere så ser jeg at avdelingen for "well-being"/"self-esteem" nå er blitt betydelig større enn business- og management-avdelingen (som tradisjonelt er store avdelinger her i Nord-Amerika).

Lykke kan tydeligvis selges i mange innpakninger.

What they don't have in America... (6) - Norsk køkultur

Det er en ting jeg har irritert meg over hver eneste gang jeg kommer tilbake til Norge de siste 3-4 årene.

Køkultur finnes ikke.

Typisk setting; 8-10 personer står i kø ved den eneste kassa som betjenes på Rema. Så kommer det en ansatt til for å åpne den neste kassa. Da stormer selvfølgelig de som står bakerst i køa fram for å komme først i køa til kassa som skal åpnes. Norsk køtaktikk på sitt beste - synes sikkert de som benyttet sjansen til å bli raskt betjent.

Er det rart utlendinger ser på oss som lite kommunikative og høflige? En slik oppførsel ville vært totalt fremmed på super'n i Canada. Der titter folk rundt seg og sier "after you" hvis en tilsvarende køsituasjon oppstår.

Jeg gremmes hver gang jeg er i Norge og opplever norsk høflighet på sitt dummeste. Skjerp dere!

 
 

Hører de ikke på hva vi mener, da....?

Dette er ikke morsomt for alle som tror at vi normenn blir hørt på i utlandet nå for tiden.

Vi er jo vant til at vi har hatt utenrikspolitiske kanoner a la Trygve Lie, Johan Jørgen Holst eller Gro Harlem Brundtland, som har forsterket vårt selvbilde om at det nordmenn er opptatt av - ja, det er jomen resten av verden opptatt av også. Ikke minst får vi det inntrykket i media når Norge bruker flere millioner kroner på nettverksluncher under World Economic Forum i Davos  for å promotere den nordiske modellen som en preferert løsning for andre lands samfunnsbygging - jo, da er vi virkelig på kartet.

Vel, det velrenomerte tidskriftet FP (Foreign Policy) har ranket de 100 meste betydningsfulle premissgiverne i dagens utenrikspolitiske verden. Jeg måtte lenge etter en nordmann. Startet friskt på nr. 1, bladde side for side, begynte å bli engstelig når jeg passerte nr. 50 og det var stadig flere ukjente navn for meg. Desverre, jeg kom til nr 100 uten at en eneste nordmann var nevnt.

Er det mulig? Vi som har Jonas Gahr Støre. Han er jo en slik sympatisk, omgjengelig og klok mann. Ihvertfall på norsk.

Er det alle velferdspengene vi drysser over oss selv som gjør oss sløve, eller er det utandets persepsjon av at vi har så mye penger at våre politikeres valg ikke er for relevans for andre land?

Morsomt er det ihvertfall ikke at ikke en eneste nordmann når opp i denne prestisjetunge konkurransen. Eller er det langtidsvirkningene av at vi står utenfor det meste etter hvert, bortsett fra NATO. Men der sliter vi jo også, ingen andre er jo interessert når Norge maser om nordområde-problemstillingene der...

Til sammenligning, så er både Danmark, Sverige og Finland representert på denne 100 på topp lista. Desto verre. Så klarte vi ikke å slå svenskene på denne arenaen, desverre. Selv om det jo gikk enormt bra på VM på ski. Slår vi dem der kompenserer det jo for det meste. Tror vi nordmenn. Så kan vi fortsette å leve i vår boble om at vi blir lagt merke til.

Frustrasjons-stolthet

For min del er dette et nyoppfunnet ord - i dag som vi vant VM-stafetten for menn.

En av de mest ulidelig spennende stafettene i VM historie. Som på slutten avgjøres av Northugs fantastiske rykk. Og hvor seieren igjen mister mye av sin glans på grunn av den umodne jyplingens stadig trang til å håne sine konkurrenter.

Han selv synes sikkert det bare er litt kjekt koketteri på toppen av seieren. Men da får kjekkasen tro om igjen. I utenlandske media er det knapt seieren som omtales, men den arrogante oppførselen. Og da er det ikke bare han selv som må stå til rette, men han setter hele det norske laget i vanry.

Kommentatoren på svensk TV sa det egentlig ganske saklig og bra: Northugs skigåing og seieren var så fantastisk at alt han gjør etterpå bare drar seieren ned. Og kommentatoren var slett ikke fornærmet, som tulling-nordmenn måtte tro - han syntes svensk sølv var en fantastisk prestasjon.

Gi den unge jyplingen noen sosiale antenner også, så kanskje han klarer å berge noe av sitt ettermæle de aktive årene han har igjen.

Og kanskje noen kunne minne han på å skifte bukser til seiersseremonien også. Det er ikke det minste gammeldags å mene at slitte dongeribukser ikke har noe å gjøre på seierspallen å gjøre. Det har noe med disse antennene å gjøre.

Hvis han da ikke ønsker å bli husket for nettopp dårlige sosiale antenner. Det er ikke langt mellom dumhet og arroganse...

Crosscountry - over here

Så fikk da Ski-VM i Oslo mediaoppmerksomhet her i Canada også - men det måtte et VM-gull til.

Slik så førstesida til Calgary Herald ut etter Canadas første gull i ski-VM overhodet. Ekstra kjekt for de lokalt ansatte på Calgary-kontoret i og med at Statoil også er sponsor for det kanadiske langrennslandslaget. Og kjekt var det for sporten også at det ikke bare er de sedvanlige nasjonene som stikker av med alt.

Men hvis dere tro at vi får se et fnugg av VM på TV her - så tar dere feil. Ikke et sekund. Hockey rules...