Vandrehjemmet på Sortland hadde utmerkede rom, nesten hotellstandard, og vi fikk samme frokosten som gjestene på Sortland Hotell. Kort sagt; mye valuta for pengene.
Sortland er ikke svart som navnet skulle tilsi, tvert imot så kaller byen seg for Blåbyen. Med den konsekvens at flest mulig bygg i sentrum av Sortland blir malt i forskjellige blåsjatteringer. Stilig, og originalt.
Som dere ser på bildet så har til og med Forsvaret gitt avkall på sine vanlige militære fargekrav på Kystvaktas hovedbase, som ligger på Sortland.
Vår rute førte oss over på "fastlandet" i forhold til Sortland, dvs Hinnøya, hovedveien mot Lødingen til enden av Gullesfjorden hvor den nye Lofast-forbindelsen starter. Ingen av oss hadde kjørt den før, så det var et selsagt valg på vei tilbake til Leknes i Lofoten.
Lofast er fin vei gjennom daler ,kystlandskap, og ikke minst tunneller og bruer. Bildet av brua over Raftssundet får være den illustrative representanten av denne ruta. Og for dere som ikke har reist gjennom Raftsundet - det er virkelig smalt på det smaleste - det ser dere lett på bildet nedenfor.
Vi tok bevisst en del omveier tilbake til Leknes, og havnet derfor også i Lauvvik. Morsom Lofot-romantikk på huset ut mot havet, og det er vel neppe tvil om synspunktene på oljeutvinning hos denne grunneieren. Kommentar fra undertegnede avstås...
Far har nå også for første gang vært på en golfbane. Vi tok rundturen på Giskøya i Lofoten på vei tilbake til Leknes, og da var kaffe og vaffel på denne originale golfbanen et selsagt stopp. Rett og slett pent å se utover havet fra denne golfkafeterian i det fri.
Fra Leknes tok vi fly tilbake til Bodø, eller BOO som den heter på kodespråket, før vi flakset videre til Tromsø via Stokmarknes. For første gang på turen møtte vi overskyet vær på vei til Tromsø - null utsikt til hverken Hinnøya eller Senja på vei til Tromsø. Svært skuffende. Widerøe - bestill bedre vær, vi er blitt forvent!
Vestlandslefse er sterkt undervurdert som nødproviant for reiser med hyppig innlagt småstopper...
Comments