Dagen startet på Hurtigrutemuseet, godt supplert av fars nevø (og mitt søskenbarn) Mattis Mathisen, som var kommet fra Sortland på morgenkvisten for å være guide og reiseselskap for den videre turen nordover i Vesterålen etter at vi var ferdige på museet.
Museet var egentlig ikke så rare greiene, jeg tror det ligger et stort forbedringspotensiale i det enorme materialet som ligger i Hurtigruta. Museet var lite og trenger egentlig større lokaler. Selv om det er ruvende med den landsatte Finnmarken ved siden av, så står jo denne båten egentlig til forfalls, beklageligvis. Her trengs det ressurser og initativ, enten det kommer fra det offentlige eller privat.
Far og Mattis på brua på den gamle Finnmarken, som ble pensjonert på 90-tallet.
Turen fortsatte med Mattis fra Stokmarknes innover Eidsfjorden, og stoppet på et nes hvor far og Mattis ble fordypet i familiehistorie.
På bildet ser dere stredet hvor de drodlet om historien, og det er det stedet hvor familiens jakt "Falken" forliste en januardag i på 20-tallet blant skjærene og holmene i bakgrunnen. Dette var en sentralt tema i familiehistorien en og to generasjoner før min tid, men far hadde ikke tidligere visst akkurat hvor "Falken" forliste. Dette ble avklart, og jeg fikk tilført betydelige mengder familiehistorie på en halv time...
Neste mål å turen var helt nord i Vesterålen, hvor vi skulle innom Nyksund, dette nesten sagnomsuste fiskeværet som ble fraflyttet på 60-tallet da de endelig fikk vei. Men på veien dit var vi innom Mattis sin hytte innerst i Eidsfjorden, og det var trivelig. Kaffe ble kokt, og kringler fra Elins bakst ble servert. En utmerket stopp på veien.
Vel, så historiekåt som jeg er kunne jeg ha skrevet mye om Nyksund, men hvorfor gjøre det når det finnes utmerkede referanser på nettet.
Vi tuslet rundt i Nyksund i en times tid, og spiste deretter dagens middag. En av de bedre bacalaoer jeg har spist ihvertfall. I en kafe drevet av utlendinger. På det ytterste nakne skjær i Norge.
Nedenfor er noen bilder av Nyksund, som i dag fremstår som et lite mini-Henningsvær sommerstid med brukskunstnere og kafeer, selv om det forsatt er en betydelig bygningsmasse som det bør gjøres noe med. Men i motsetning til for noen tiår siden så bor det noen her året rundt nå. Det er ikke alt i distrikts-Norge som er negativt...
Dagen ble avsluttet med kaffe og kveldsmat hos Mattis og Elin på Sortland før vi bikket over i sengene på vandrehjemmet på Sortland.
Comments