SmallTalk

Kokkelure

Angelica har kommet i den stae alderen hvor hun skal både hjelpe til og gjøre ting selv.

Det kan være slitsomt på den ene og andre måten, spesielt angående hvilke klær skal på om morgenen før hun skal i barnehagen. En ting er hvilke klær som "aksepteres", en annen ting er at hun skal bekle seg selv - i hennes eget tempo. Desverre må hun av og til overkjøres - til adskillig hyl og vræl. Men skal man komme seg på jobb før lunch, så må man av og til ta styringa.

Den positive siden er for eksepel det dere ser på bildet. Hun vil hjelpe til med det meste på kjøkkenet - og spesielt sin egen mat. Og denne vårens favoritt er grøt til kvelds - og den skal hun lage selv - ihvertfall røre. Mamma får fortsatt lov til å blande de riktige ingrediensene - men der går grensa.

Og grøt sitter jo godt i magen om kvelden - så da sover vi godt....

Den første gliden...

Mens Cecilie og Kjetil basker seg gjennom ødemarka i Troms på ski, og Ingeborg utfordrer sunnmørsalpene på sine telemarkski, så er det andre som basker med mer elementære skiferdigheter. På skjærtorsdag tok Angelica sine første gli-, glepp- og stavtak på ski.

I rosa klær, med rosa ski, så kunne ikke jenta ha vært mer fornøyd. Gode skilærere var både Christian og Ellen i tillegg til de håpefulle foreldrene. Og jenta var entusiastisk. Uten at det skal være typisk foreldreskryt, så var det ikke et kny i løpet av dagen, bare latter og mas om mer skigåing. Vi får håpe hun beholder entusiasmen. Vi måtte ha både formiddag- og ettermiddagstrening, på formiddagen uten staver, på ettermiddagen med staver. Hun rett og slett maste om mer skigåing i løpet av ettermiddagen.

Også for foreldrene var det en enorm fremgang i løpet dagen. Den første timen ble det god trim for oss også, da vi stort sett måtte ha knebøy for omtrent hver meter når skiene forsvant under henne. På slutten av ettermiddagsøkta, på vei tilbake til hytta, gikk hun over 50 meter uten å falle. Makeløs progresjon, som nok neppe fortsetter i samme tempo.

Og et annet lite moment som er morsomt - og som viser småtasser absorberer/persiperer mye mer enn vi aner, er at vi som gikk på ski absolutt måtte gå bak henne. Ikke på siden, ikke foran, men rett bak henne. Vi klarte ikke å skjønne helt poenget, inntil vi kom til neste brøytestikke i skiløypa. Da rakte hun hendene i været og jublet "jeg vant" på sin måte. Det var tydeligvis mål for henne. Og det gjentok seg for de neste løypestolpene. Noe har hun tydeligvis oppfattet fra alle timene
det har vært langrenn på TV i vinter, og sett Marit Bjørgen komme i mål...

Hyttesesongen innledet

Mange innleder hyttesesongen rundt påsketider.

Her er en av dem som gjorde det helga før påske da det var så mildt og fint vær.

Litt hjelp måtte den stolte hytteeier ha av foreldregenerasjonen til å rigge stoler bord og parasoll, men etter at dette var gjort kunne hytteeieren nyte vårværet på terrassen.

Snart skal hun sikkert ha abbonnement på "Hytteliv"....

TV-underholdning til vinteren...?

Hvis dere er i tvil om hva der skal få med dere på TV til vinteren, så er det bare å klikke på denne linken.

Cecilie skal til Sydpolen ifm 100-års markering for Amundsens erobring av polpunktet (unnskyld, vi må si Amundsen og Scott, så britene ikke får forstyrret historien sin...). Vi satser på god underholdning fra uttaksprøvene og turen!

Inn- og utflytting er i gang

Denne familien har en nokså komplisert logistikk de neste månedene.

Et flyttelass fra Trondheim, et flyttelass fra et lager på Forus, samt et flyttelass fra Canada skal inn i huset i løpet av de nærmeste månedene.

Alvoret startet i forrige uke med flyttelasset fra Trondheim, som ble levert av Majortrans, og fortsetter i skrivende stund med pakking av huset her i Calgary.

Kanskje blir det nødvendig med garasjesalg på seinsommeren.

Og hvis noen fortsatt er i tvil om at det kan være OK i Hommersåk, så er det bare å titte på bildet under, som er sentrum og havna. Hva akkurat ei nordlandsjekte gjør i en fjord i Rogaland for inntil videre være ubesvart, inntil vi en dag møter eieren på havnekafeen...

 

Nordfjord

...og Vestlandet var på sitt absolutt vakreste da jeg var innom på Ingeborgs avslutning på Nordfjord Folkehøgskule forrige helg.

Sol og varme med 25 grader, grønn vår men med fortsatt snødekte fjell gjorde hele landskapet til postkortmotiv.

På bildet under er det Ingeborg og de andre av årets stipper (stipendiater = hjelpelærere) som er avbildet. Som vel trygt kan karakteriseres prakteksemplarer av dagens ungdom.

Så hvis noen av dere har noen håpefulle poder som ikke vet hva de skal gjøre etter videregående, så kan et opphold på denne skolen ved Sandane trygt anbefales. Miljøet er strålende, og formen blir helt sikkert bra med de friluftsaktivitetene de holder på med sommer som vinter.

 

Så sprek blir man av å gå et år på friluftskulen mellom fjord og fjell....

 

Konfirmasjon i SFO

Palmesøndag i påsken ble Stine konfirmert i Sjømannkirka i San Francisco.

Etter både barnedåp og konfirmasjon de siste årene er denne kirka nå en god nummer to kirke for denne familien. Riktignok skifter prestene omtrent hver gang vi er innom, men slik er det i Sjømannskirkene - i forhold til andre kirker er prestene ment å rotere med noen års mellomrom.

 

Kjekt var det ihvertfall at presten Hans Jørgen Svartvassmo har vært både Stine og Vildes konfirmasjonslærer på nettet. Det er jo greit å møte presten fysisk en gang i løpet konfirmasjonstiden, ihvertfall...

 

Totalt var det fem konfirmanter i kirka på denne søndagen, tre fra SFO-området og to fra Calgary. Den andre fra Calgary var Ingeborg Rismyhr, og begge er avbildet med den fine utsikten fra balkongen på kirka nedenfor.

Kirkekaffe er noe Sjømannskirka virkelig kan arrangere, det har vi fått bevist både i barnedåpen og konfirmasjonen. Selv om de tradisjonelle vaflene ikke var der, så bugnet bordet over av alle mulige andre godsaker. Vaflene er der tydeligvis døgnet rundt ellers når de ikke har kirkekaffe.

Og så hadde vi en god lunch/middag på Grand Cafe i sentrum av SFO sammen med familien Rismyhr før de måtte dra tilbake til Calgary senere på kvelden.

Christian og Ingeborg; dette er samme sted som vi hadde middagen etter barnedåpen i 2009 - til og med samme bordet. Visse tradisjoner begynner å sitte som de skal...

 

Stine og Ingeborg på balkongen til Sjømannkirka med utsikt over San Francisco Bay:

 

Kirkekaffe etter konfirmasjonen (Vilde og Angelica til venstre, AK til høyre):

 

Konfirmasjonsmiddag på Grand Cafe:

 
 

Tårnrekord

Det er bygd utallige tårn av duplo-klosser det siste året i stua i Aspen.

Alle lider til slutt samme skjebne, enten de har stått i noen minutter, timer eller dager - de deiser i golvet godt hjulprt av Angelica, enten det skjer i vanvare eller fordi klossene skal brukes til nye byggverk.

De aller fleste tårnene er moderate i størrelse - selv  barn og ungdom skjønner intuitivt noen knekningsteoretiske prinsipper om forholdet mellom tykkelse og høyde. Så de aller fleste tårnene har begrenset seg til en halv til en meter i høyde.

Imidlertid satte Vilde og Angelica tårnrekord for et par uker siden med dette tårnet som er på bildet. Det pussige er at tårnet sto faktisk uten støtte i ett eller to minutter. Men det var ikke rare vibrasjonen i gulvet eller vindraget av Angelica som svinset rundt for det hele ramlet.

Høyden på tårnet ble ikke målt - det ville sikkert ramlet hvis vi forsøkte noe slikt - men høyden er estimert til 2,05 meter. Noen bedre?

Tyngdekreftene er underlige greier - så enkelt og naturlig, men allikevel usynlig og av og til vanskelig å skjønne (ihvertfall når den skal anvendes i skolefysikken...) 

 

Gutta på tur

Christian og Kris har vært på Canada-turne.

Nå er de vel tilnake i gamlelandet, men noen bilder fra en Calgary-utflukt skader ikke.

Tilsammen var de over 2 1/2 uke i Canada, fordelt på Calgary med 1 1/2 uke og Vancouver med 1 uke.

 

Her er noen spotlights fra utflukten vi hadde til Drumheller. Dinosaur-skjellettet er faktisk et av verdens mest intakte og fantastiske, og for deg som måtte lure - jo , det er ekte saker.

 

Det andre bildet er fra Drumheller-dalen, og viser de spesielle hodoo-formasjonene, som enkelt sagt er erosjon gjennom noen millioner år som har laget disse fantastiske "skulpturene" pga forskjellig hardhet i steinlagene.

 

Kris var forøvrig preferet lekeonkel for Angelica. Hun sprang bare rundt og rope "Kris, Kris..." hele tiden - det kunne jo egentlig bety beggo to, men Christian fikk ihvertfall solid avlastning fra sine påtenkte storebror-forpliktelser da han var her. Kris - the babysitter (attest blir gjerne utstedt....)

 

Memories

Som en del har lest om på denne bloggen før, så holder jeg på å scanne gamle lysbilder. Et forferdelig arbeid, ihvertfall hvis man skal få litt orden i tusenvis av gamle bilder som har vært spredt i bokser, som fortsatt ikke har vært innrammet.

Men det går da jevnt og trutt fremover. Kanskje jeg blir ferdig før jeg blir pensjonist, kanskje ikke. Ihvertfall kommer man over litt kjekke bilder som det er morsomt å se igjen. Noen bilder har jeg jo knapt sett engang, da det var nokså travelt på 80- og 90-tallet. Lysbildefilmene som kom fra laboratoriet ble stort sett tittet på i 30 sekunder før de ble stuvet vekk i en eller annen lagringsboks.

Men her er noen kjekke bilde, denne gang av Christian, da han var omtrent på måneden like stor som det Angelika er nå, godt og vel 2 1/2 år.

Det første bildet er Christian sammen med Rolf Jullum's fantastiske hund Dickie, som bodde i det samme boligkomplekset Utsikten i Tromsø som oss.

Det var ikke få ganger Rolf og Dickie satt barnevakt for Christian når foreldrene fikk det for godt til å ta seg en tur ut, og Dickie var usedvanlig tålmodig når Christian ville leke med henne. Når hun var lei av ungemas gikk hun enkelt og greit bare under bordet og la seg. Bildet av de to er tatt på utfartstedet Hella ved Rystraumen.

Det neste bildet er av Christian på flytrappa til Widerøe når vi flyttet fra Tromsø til Trondheim forsommeren 1988. Christian ble "skippet" ned til Trondheim ei stund før oss andre slik at vi kunne ordne med flyttelasset i ro og mak.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I den tiden var Christian mye ute på hytte hos bestemor og bestefar, og det er det siste bildet fra. det var 20 år før dusjen kom på hytta, og da er det greit at ungene er så små at de bare kan puttes i en stamp... 

 

Ny stil

Forfriskende ny stil på haircut'n til Vilde etter å ha vært hos frisøren i dag:

 
Det begynner å bli litt "high school"-stil over dette nå...?

Friluftslivskulen mellom bre, fjell og fjord

Så fikk da også jeg besøkt Ingeborg i Nordfjord. Om enn nokså raskt, med kun ei overnatting. Men dette var antageligvis den eneste reelle sjansen til å besøke Ingeborg mens hun er på skolen frem til mai, så da ble det litt bilkjøring med turen Trondheim-Sandnane T/R på to dager.

Enkelt og greit - skolen er større og mer imponernede enn jeg hadde trudd. Stor bygningsmasse som stadig er blitt påbygd, men det krever jo også plass når man har 140 elever på bås, som de ville ha sagt på Jæren...

Vel, Ingeborg er så priviligert at hun bor sammen med de andre stipendiatene i et eget stippe-hus et par hundre meter fra skolen, og ihvertfall 50 meter nedenfor skolen. Bakken fra huset og til skolen er antageligvis den bratteste bakken minibussen vår noen gang har kjørt i. Vanskelig å få fram bratte bakker på bilder, men rot er ikke vanskelig å skildre. Stippehuset bar preg av at det bodde åtte ungdommer der, selv om Ingeborgs rom var ryddig til over snittet av hva jeg har vært vant til tidligere.

 
 Friluftslivskulen mellom Sandane og Anda

 

 

Noen som tviler på at dette må være skolen mest engasjerende stipendiat...?

 

 
 Stippe-huset neri bakken.

 

 
 
Friluftsmennesker forbruker utstyr...

 

 

Åtte ungdommer i et hus uten matmor - det setter sitt preg...

 

 
Men Ingeborgs rom har aldri vært ryddigere... og med fjordutsikt...

 

 
Den stilige jordgamma på toppen av fjellet ved skolen.

 

 

Ingeborg demonstrerer liggekomforten på brisken i jordgamma, og jeg kan skjønne at den er et ivrig brukt utflukts- og overnattingsmål for skolen.

 

 
Nå gjorde været sitt til at utsikten var veldig begrenset på den søndagen vi var på toppen (jada, vi kjørte til topps, vi gikk ikke, nei...). Og får de som er passe flygal, så ligger Sandane flyplass Anda på halvøya i bakgrunnen. Den regnes som en av verdens ti vanskeligste flyplasser mhp inn- og utflyvningstraseer.

Og Ingeborg - du hadde rett; etter en nærmere sjekk med Statens Kartverk, så ligger Tystadstøylen på 579 meter. Jeg syntes hundremeterne var små da jeg var der - det gamle landmålersynet må tydeligvis kalibreres.

 

Ettermiddagslur

En god lenestol kan brukes til akkurat det den er laget for - å slappe av.

Av og til kan det bli litt for mye i løpet av dagen for en aktiv to-åring. Da er det greit å kunne krype stille og rolig opp i den store lenestolen. Og jo mindre man er, desto bedre er muligheten for sengekomfort...

 

Christian på besøk

Nå er det jo snart to uker siden Christian dro heim til Jæren etter å ha på besøk her i Calgary i et par uker. Men selv om vi er seint ute, og har vært det i hele august og september med denne bloggen, så hiver vi ut en del bilder fra tiden han var her.

Han var her jo såpass lenge at han ble en del av husholdninga. Flink var han også til å ta reingjøringen, det luktet til og med skikkelig reint noen dager når vi kom hjem fra jobb. Så han satte standarden, lsik at vi måtte jo bare hyre en vaskehjelp, som begynte uka etter at Christian dro...

Vel, Christian er en sosial person, og var med på Statoil høstfest for alle expat-familiene her, og så møtte han en del familier som var på besøk i heimen. Avbildet nedenfor er Fatos og Odd Einar Arnes, som bor bare noen hundre meter ned i gata og som kom samtidig over til Calgary som oss.

Neste bildet er Christan med Angelica i Heritage Park, som er det lokale folkemuseet som viser kanadisk og calgarisk historie for ca 100 år siden (joda, jeg har lovt egen artikkel om denne parken for lenge siden, det kommer snart...).

Videre måtte vi jo noen turer oppover til fjellene. Vi var på elverafting, hvor undertegnene fikk seg en skikkelig ufrivillig bad i et fossestryk, og vi var på Highland Games, som er en minietterligning av de berømmelige Games som arrangeres i det skotske høyland hvert år (joda, mer stoff kommer om dette også senere....).

De siste bildene er fra en tur vi hadde opp til Banff, og med gondolbanen opp til toppen som gir glimrende utsikt over Banff og områdene rundt.

Det var en sprekere gondolbane enn jeg hadde regnet med. Etter å ha vært her i to år, så hadde vi ennå ikke tatt den banen.

Lunchen måtte vi jo bare to på det staselige Banff Springs Hotel. Ikke fordi det er så lukserisøt, men fordi det hviler en skikkelig aura av kanadisk histroie over dette hotellet.

Og hvis dere kjenner igjen bildet av hotellet under, så er ikke det til å forundres over. Gjennom akkurat det motivet dere ser av hotellet, så er det blitt et av verdens mest kjente hotell. Bygd samtidig som jernbanen ble bygd gjennom fjellene på 1880-tallet, for å tiltrekke seg turister til området.

Fjellturisme var på den tiden ingen utviklet ferieform, så ingen kan klage på risikoviljen til jernbaneselskapet Canadian Pacific, som faktisk var de som bygde hotellet for å mer turister med toget.

Angelica - 2 år

Da den lille dame har lagt seg til litt gode vaner med å feire bursdagene sine i lufta på vei fra et kontinent til et annet (i fjor som i år...), så måtte bursdagen arrangeres noen dager før dagen.

Med denne våren og forsommeren som har vært så langt her i Calgary, så kommer jo denne regndressen fra bestemor og bestefar godt med. Og så er det skikkelig regndress slik vi er vant med i Norge, slikt finnes jo knapt å oppdrive her. Barn leker da ikke ute i dårlig vær, må vite...

Morsomt på bursdagen var det også at familien Larsen stakk innom, iført western-style a la Calagry Stampede. Cowboy-hatt gjør susen i disse tider, og du blir slett ikke sett på som noen særing når du kommer gående med det i begynnelsen av juli i Calgary. Fra venstre er det Ann Karin (som nå har passet på Angelica siden midten av juni når Anne Karin har vært på jobb), Bjørnar, far Arne Johan, Borghild (som var det første navnet Angelica begynte å uttale sånn noenlunde...) og mor Linda. Bare så synd at denne familien er en av de expat-familiene som i sommer flytter tilbake til Norge....

Se hva jeg har fått...!

Men trenger jeg å bruke det nå, da?

Familien Larsen

Gee, iskake, det er godt det...!

Skapleken

Noen som kjenner seg igjen i denne type lek?

Dette er liksom Angelicas skap i stua, vanligvis fyllt med bøker og leker, men av og til av seg selv også. Nå er nok det helt på grensa at Ellen fortsatt bør krype inn i skapet, men da gikk da greit for denne gangen...

Angelica har et skap til - og det er det beste gjemmstedet hun vet om. Inne på kontoret er det et treskatoll, og på den ene siden ser det ut som det skal være skuffer, men det er egentlig en moderne tilpasning for å ha PC inne i skapet. Og når vi ikke har PC der, så har hun allokert dette skapet som sitt hjemmested. Inn går hun, lukker skaper, og leker som hun er borte vekk. Og så må vi rope "hvor er Angelica?", og så har hun det morsomt med å gi seg til kjenne.

Det er godt med enkelte lekevaner som ikke går av moten, og som ikke trenger nymotens elektronikk-duppeditter for at ungene skal være fornøyd...

Spiller nr. 13

Farlig nummer?

Vel, den tid burde vel være forbi. Selv om det fortsatt er flyselskaper hvor du ikke finner seterad nr. 13, ei heller hoteller hvor du ikke finner 13. etasje.

I denne sammenhengen burde det ihvertfall bare være positivt hvis noen frykter nr. 13. Det er nemlig Ellen, som er spiller nr. 13 på Calgary Rangers Soccer Club sitt jentelag.

Nylig innrullert, og med den gule spillerdrakten med nr. 13 som første trofe.

Fotballtrening tas på mange møter uendelig mye mer seriøst enn i Norge for unger i Ellen alder og nedover. Seriøst behøver ikke å bety at de blir så mye bedre, men alt skal være så systematisk og planmessig at ungene mister en del av det lekne forholdet til ball og fotball som vi er vant til å ha på skolen og balløkkene.

Om sluttresultatet blir bedre i lengden gjenstår å se.

Uansett, vi satser ihvertfall på at Ellen skremmer vettet av motstanderne med sitt tempo og nummeret både foran og bak....

17. mai

...ble i år feiret på 15. mai.

Litt praktisk tilnærming til dagen må man ha når den 17. er på en mandag og vi slettes ikke har fri på jobben fordi det er norsk nasjonaldag.

Derfor hadde familien Ekkje dratt i gang en skikkelig feiring 2 dager før dagen i hagen sin, som ligger behagelige 5 minutter bortenfor der vi bor.

Rundt 100 personer fra det norske Statoil-miljøet var der med smått og stort - og konklusjonen kan bare bli en, det var trivelig og atter trivelig!

Her ser dere noen bilder fra dagen, det ene er 17. mai-toget som marsjerte på fotballbanen - til litt forundring for de kanadiske naboene som sto på balkongene og bivånet dette opptoget med flagg og folki fine klær. Vi vitset om hvor mange minutter det kom til å ta før politiet dukket opp, men tydeligvis så vi uskyldige nok ut til at ingen ringte 911. Dette var uten tvil Calgary's største 17. mai tog - hvis det da var noen andre i det hele tatt.

Serveringa var upåklagelig, med litt bidrag fra alle sammen ble det mat for alle smaker. Og været var fra sin beste side i mai. Til og med leker for barna ble arrangert av den ivrige foreldrekomiteen - og barna og ungdommen fikk lokket med seg foreldrene ut på forballkampen...

Så når 17. mai endelig dukket opp på mandagen, så var vi egentlig godt fornøyd. Som med julegavene - det er kjekt med alt som er unnagjort...

Torger og June - takker for et knall arrangement!

17. mai - toget, det stiligste toget i Canada øst for Rocky Mountains...

 

Festbordet i hagen

Det lokale korpset hadde lært seg alle de kjente sangene - det var litt verre med oss voksne og tekstene...

Angelica ivrig tilskuer til ballkastinga - det er ikke lett å skjønne hvordan det går an å hive så hardt...

 

Vårtegn 2

.... og hvem av oss voksne husker ikke det klassiske vårbildet på netthinna med jenter på barneskolen som skulle beherske rockeringen på barneskolen når våren kom?

Nå er vel ikke denne rockeringen like populær som den var før i tiden. Og vår lokale representant i denne øvelsen har nok noen vårsesonger foran seg før sporten beherskes slik at man blir stum av beundring, men starten er jo god...

Kulturinteresserte barn (2) - Bøker

Angelica er like gal etter bøker som faren. Hun elsker rett og slett billed- og "pek-og-lær"-bøkene hun har. Og stadig nye kommer til. Som tidligere nevnt er bokhandlerne rimelig omfattende her, også på barneboksfronten. Så når turen går innom en bokhandel i ny og ne, sånn ca to ganger i uken, så er det ikke uvanlig at det yngste medlemmet i familien også har fått med et nytt trofe i boksamlinga.

Og så lenge de inneholder masse bilder, gjerne med "over-pedagogiske" effekter hvor det faktisk er satt inn "ta-og-føle-på"-ting i selve boka, så er det faktisk en av yndlingsaktivitetene hennes å hente frem bøker.

Så til tross for at faren også er umåtelig interessert i bøker, og kjøper alt for mange av dem, så hender det at han har litt problemer med konsentrasjonen når den samme boka skal blas fram og tilbake i for n'te gang. Som dere ser, så er det ikke bestandig like lett å holde inspirasjonen på topp. Angelica har nå sitt eget bokskap i stua, så hun vet utmerket godt hvor hun skal gå for å hente bøkene som det skal tittes i. Og en del av bøkene er desverre gått i oppløsning at sidene ikke henger sammen lenger. Så selv om interessen for bøker er på topp, så er respekten for bøkenes ve og vel ikke så utviklet ennå...

Men det hjelper tydeligvis på. Stadig flere ord triller ut av munnen på et forbausende godt norsk, mest til morens fortjeneste og ikke faren, selv om det er han som er avbildet her. Så selv om det kan være utfordrende å følge med i Angelicas utrettelige babling når hun "speedreader" ei bok, og jeg stadig må klø meg i hodet, så er det jo gøy.

"Speedreading" betyr forøvrig at hun har en fantastisk god evne til å hoppe over minst halvparten av sidene i billedboka hun blar gjennom, får så å løfte ansiktet med sitt søteste og spørrende blikk som sikkert betyr "var jeg ikke flink nå...?".

Kulturinteresserte barn (1) - Malerier

Angelicas første kunstutstilling gikk nesten over all forventning.

Alle disse rare fargene og mønstrene på veggene er jo egentlig ganske morsomme, og så er de....

...jo nesten like bra som det jeg klarer å rable ned...!!!

 

 

Praktisk gjenbruk

Dette er det beste beviset på at gamle bamser fortsatt duger (å joda, dere middelaldrende gubber må gjerne, på samme måte som meg, bruke det i overført betydning...!).

Min gamle bamse kom absolutt til anvendelse da vi var i Trondheim i jula. Og vi som trodde at Angelica kun var avhengig av den megastore kaninen sin. Men det var før min gamle bamse fra 50-tallet ble plukket frem fra skapet av bestemor.

Den har vært kledelig utstyrt av bestemor i alle år der den har sittet i Romolslia i tiårene etter at jeg ble selvstendig nok til å klare meg uten den (joda, det gikk lang tid før jeg ga slipp på den...).

Og nå klarte altså gamlefar å sjarmere en under skolepliktig alder igjen! Angelica hadde så absolutt sans for gamlebamsen, og sovnet sågar på sofaen sammen med tryggheten selv. Passe svimete i blikket etter oppvåkning, men hvem er ikke det etter jetlag og nytt sted til å sove middagsluren på?

Thomas!

Gratulerer, Thomas, det er din dag i dag!

Thomas, vår kjære nevø og søskenbarn i Oslo fyller 19 år i dag. Det er det grunn til å feie, og det gjør han helt sikkert, enten det er med eller uten mor og far...

Bildet er catchet sist oktober, da vi var på en familiesamling i Oslo for å feire Onkel Leif's 80-års dag.

Fortsatt mange congratulations!

Pottetrening

Angelica har ikke så spesiell trang til å forlate bleiene.

Derfor er operasjon "pottetrening" satt i gang. I håp om at overgangen fra potte til vanlig må bli kortest mulig, har litjfrøkna også fått sitt lille rødfargete dosete.

Hun ser da ut til å ha det morsomt? Vi vet jo at reell trening helst betyr "buksa av og nedpå potta", men slike bilder legger vi jo selvfølgelig ikke ut på dette nettet... (gee, also...). Vi er blitt så pripne på slike ting etter et par år i Nord-Amerika.

Men til tross for iherdig trening, så uteblir foreløpig resultatene. Det er visst mer kost at vi må skifte og vaske stumpen når det er nødvendig....

Bursdagsbarn tidlig i januar

Blogger kan brukes til mye - blant annet til å sladre litt om når personer har bursdag. Jeg la ut noen epistler i fjor om når kjære familiemedlemmer hadde bursdager, men det ble litt sporadisk og usystematisk - og i travel perioder glemte jeg jo selvfølgeliog det hele.

Så derfor  -  i år et det et lite nyttårsforsett at alle skal omtales på denne siden på sin fødselsdag. Så får vi se hvordan dette fyker av, og håpe at både husken og tidsforskjellen står oss bi. Det er jo et gammelt ordtak som sier "ingen nevnt, ingen glemt", som jo kan være en god unnskyldning for ikke å omtale noen i det hele tatt. Men vi får heller slå litt på stortromma og adoptere "alle nevnt, og fortsatt ikke glemt". Vi ser at fallhøyden kan være stor - men noen risker må man jo ta her i livet...

Vi ligger allerede litt på etterskudd. Til tross for at det kun er 9. januar, så er det to familiemedlemmer som allerede har hatt fødselsdag.

Judith (min svigerinne i Oslo for de uinnvidde...) hadde bursdag 4. januar, og det var til og med runddag! Alderen røpes ikke, lojaliteten til kvinners uskreve regler krever jo såpass. Vi takker imidlertid for en utmerket lunch i Palmehaven på nyttårsaften, og mer feiring senere på kvelden! Bildet nedenfor er da også tatt på nyttårsaften, og champagnen var da slett ikke så verst?

Neste person er Anne karin, som hadde fødselsdag i går, 8. januar . Ikke runddag for henne, men når jeg røper at min kjære kone faktisk har et decennium å gå på i forhold til meg, så vil de fleste godt informerte i vår krets vite hvilken bursdag det er snakk om. Dagen ble feiret veldig moderet i går, men i kveld har vi en bedre middag med noen av omgangsvennene her i Calgary. Vi får se om champagnen smaker like bra som på nyttårsaften...

Ikke forstyrr pappaen din !

Det er enkelte ting som er vanskelig å lære når man bare er ett år.

For eksempel at pappaer ikke må forstyrres når de forsøker å snike seg til en liten ettermiddsdupp på sofaen...

Kaninene våre

Vi har to typer kaniner i og rundt dette huset.

De som finnes in natura, og som inntil snøen kommer for fullt kan sees nesten daglig i hagen. Nusselige kaniner med store ører og øyne - nesten som Trampe-figuren i Disney-universet. Den kaninen har sin sjarm, er enkel i bruk og forsvinner etter noen minutter. Kort sagt - etter husdyr etter fars smak.

Så har vi huskaninen vår da - selv om uttrykket "vår kanin" er nok feil. Anglelica vil protestere høylytt på dette, fordi det er HENNES kanin, nemlig...! Den kaninen er større enn de fleste, faktisk større enn Angelica selv, men allikevel helt uennværlig. Helt uennværlig til daglig, og totalt uennværlig når det skal soves. Da må denne store kaninen ligge ved siden av henne, og de store, deilige myke ørene må ligge på kinnet hennes. Da er det bare å slokke lyset og si "natta, natta". Da er ikke vi så viktig lenger.

Kaninen drasses gjerne med over alt, også når vi står tidlig opp på en lørdag morgen og ser på Sesam Street (som er den amerikanske versjonen av Sesam stasjon, og som nylig hadde 40-års jubileum på skjermene her for to måneder siden...).

Det ender vel med at vi må ta med kaninen på flyet tilbake til Norge i neste. Vi får håpe at KLM ikke forlanger eget sete for dyret.

Morgenstund er tull i grunn, ihvertfall uten kaninen...

Det er klart at kaninen må få hele stolen....

God adventstid!

Når vi nå har tørnet månedskiftet, så har vinteren kommet også.

Selv om vi hadde en snøkladasj her i oktober, så har det vært usedvanlig mildt både i oktober og november. Men nå viser langtidsvarselet bare minusgrader fremover mot jul, så det er bare å belage seg på hardere tider. Men som de sa på lokalradioen da jeg kjørte hjem fra jobb i dag; selv om det er noen kuldegrader nå - så kommer vi i januar til å minnes de få kuldegradene med glede, for i januar skal det bli skikkelig kaldt - etter statistikken.

Så får vi se om det slår til. I fjor var det egentlig de to siste ukene før jul som var de kaldeste - ihvertfall føltes det sånn...

Noen trives ihvertfall bedre enn andre når det ført har kommet snø. Angelica har fått erstattet vann i utebassenget med snø, og som dere kan se nedenfor så er det en ubetinget suksess! Og hele familien må i arbeid når snøen skal bort. Årets første snørydding på gårdsplassen ble gjort av fruen i huset, jeg hadde jo nok med å fotografere....!

Skating Girls

De er nesten som man blir litt nostalgisk når man kjører disse to jentene til skøytetrening i Olympic Oval. Selv om det stor forskjell mellom skøytehallen her i Calgary og Trondheim stadion på 60- og 70-tallet. På Øya i Trondheim var både kvaliteten og tilgjengelighet av isen høyst variabel.

Vel, Borghild Larsen og Ellen er altså faste deltagere på gruppa for 10-åringer som driver med "speed skating" i skøyethallen her i Calgary. Er de ikke tøffe, da? Trening er det opptil 3 ganger i uka, så det betyr at både vi og familien Larsen er flittige gjester i denne hallen. Men heldigvis kan vi dele på kjøring, og da har vi vel miljøalibiet i orden også...?

Det er ihvertfall en postiv ting med skøytehallen her i Calgary. Den brukes faktisk til skøyting, i motsetning til Vikingskipet i Norge som vel bare brukes et par uker i året til akkurat dette. Her kan hvem som helst betale 5 dollar og ta seg en tur på isen. Og hvilken is...! Skøtehallen i Calgary er for tiden innehaver av 13 verdensrekorder på skøyter, og selv om de sikkert finpusser ekstra på isen til de store begivenhetene, så er isen absolutt ikke noe å klage på til daglig. Når isen er et par timer gammel, så kommer de kjørende med ismaskina, som gjør at selv 10-åringene har prima is å boltre seg på. Slikt blir det kanskje skøytetalenter av, kjære Norges Skøyteforbund....?

Ferie (11): California - Barnedåp

Skal det legges ut noe om barnedåpen, så er det jo en fordel å gjøre det før barnet kommer i skolepliktig alder.... Det er snart 3 måneder siden barnedåpen 16. august, men ettersommeren og høsten går jo veldig fort, da...

Skal man ha barnedåp i utlandet, så kan det nesten ikke være på et bedre sted enn i San Francisco. Sjømannskirka ligger nydelig til i bakkene opp fra Fisherman's Wharf, lokalene er romslige og vertskapet var upåklagelig!

Christian og Ingeborg stilte som faddere, sammen med de fraværende fadderne Bernt og Judith, som bivånet begivenheten fra Oslo...

Sommervikarpresten Halfdan Bondevik var prest denne søndagen. Han har tidligere vært generalsekretær i Sjømannsmisjonen, og bruker sommerene sammen med kona til å vikariere som henholdsvis prest og husmor på sjømannskirka. Sprekt gjort av en pensjonist!

Morsomt var det også å få høre historien til de staselige lokalene som sjømannskirka har i San Francisco. De fikk tak i dem rett etter krigen, da det var svært mange norske handelskip som var innom SFO. Da de jaktet etter lokaler, så var det et eldre ektepar som skulle flytte fra sin staselige villa som forbarmet seg over organisasjonen fordi de mente formålet var så bra. Og dermed fikk de hele eiendommen for en veldig gunstig pris i forhold til hva ekteparet kunne ha fått gjennom et ordinært salg. Og Sjømannsmisjonen har ihvertfall holdt sin del av avtalen ved å bli ved sin lest og ikke selge denne staselige villaen for å få inn cash. Godt gjort!

Hovedpersonene samlet etter vel gjennomført barnedåp. For dere som ser oss sjelden disse årene, så er det fra venstre: Ingeborg, Ellen, Christian, faderen, Halfdan Bondevik, moderen, Angelica.

Fra kirkekaffen etter barnedåpen. Husmor Bondevik hadde til og med bakt skikkelig norsk bløtkake for anledningen (og ja, det er noe helt annet enn det oversukrede amerikanske bakverket...!). Legg merke til bløtkaka i venstre hjørne av bordet...

Lokalene som Sjømannskirka er staselige, men koselige.

Utsikten fra Sjømannskirka nedover mot San Francisco Bay og Alcatraz. Den ene kabeltrikklinja går rett forbi kirka.