SmallTalk

Goodbye Canada - utsikten som vil bli savnet

Nå er det bare 24 timer til vi forlater Canada.

Mange ting vil bli savnet, og det vil jeg ha brukt mange blogginnlegg for å kunne detaljere.

En ting er imidlertid mer spesielt enn andre, og det er det flotte utsikten mot Rocky Mountains når det er klarvær. Desverre har ikke utsikten under vært utsikten fra huset vårt, men bildet er tatt bare noen hundre meter unna.

Det å kunne gløtte bort på fjellene når man kjører til jobb om morgenen, eller på butikken om ettermiddagen, er noe som vil savnes. Riktignok er det topper i Sandnes og Homemrsåk-traktene også, men det blir liksom ikke det samme...

 

 

1. påskedag

...var en uforglemmelig dag i høyfjellet her i Canada for Vilde og meg selv.

Da var vi en tur i Sunshine Village, som er et av de større skistedene i Canadian Rockies.

Vi opplevde det særegne med påskedagsgudstjeneste ute i 2500 meters høyde, dvs omtrent på Galdhøpiggens topp. Stilig, og på bildet kan dere se den forrettende presten fra First Lutheran Church i Calgary med et fantastisk fjellpanorama rundt seg.

Været var strålende, skyfri himmel og såvidt det var et vindrag i lufta. Skulle bare hatt med fjellskiene istedenfor alpinski for å kunne gå innover de fine fjellformasjonene. Alpinbakker er jo egentlig gamske kjedelig i lengden...

Sunshine er et særegent sted, og nok noe annerledes enn andre skisteder. Først kjører vi fra Calgary i litt over en time, passerer Banff og tar inn i en dal hvor dalstasjonen er. Der er det en gondolbane som går oppover i fjellet, 4-5 kilometer lang og tar ca 20 minutter. Den bringer oss opp i ca 2100 meter høyde hvor selve "villagen" er. Herfra igjen går de vanlige skiheisene oppover fjellsidene, fordelt på tre fjellmassiver. Høyden gjør at snøen holder seg fantastisk bra til langt ut i april/mai. På første påskedag var snøen av prima konsistens, og det kommer den fortsatt til å være en stund utover.

Greit å vite hvor man skal ta veien i over 2500 meters høyde:

   

Et av fjellene som beklees av heiser:

 

Denne vårens alpin-bærte...

  

Skidag

Sist lørdag hadde Statoil i Canada skidag i Canmore - i det fine langrennsanlegget som ble brukt under vinter-OL i 1988.

Skikkelig skidag ble det, med gråvær, småsur vind, snøvær og kladdeføre rundt nullpunktet.

Vanlig smøreteknikker måtte gi tapt - angivelig var det bare avanserte rubbeteknikker som kunne få skiene til å gli fremover uten ising og kladder uten også å gli bakover - men hvilke amatører behersker vel slike teknikker?

Derfor ble det en kombinasjon av ute- og innedag, akkompagnert av mat og drikke - som det høver seg når man er på tur. I og med at Statoil er sponsor av det kanadiske langrennslaget og spredning av langrennsportens glade budskap i grisgrendte strøk i nordlige Alberta (joda, det er ikke bare ski-VM i Oslo vi støtter), så hadde vi gleden av å ha en del av støtteappratet og sentrale løpere på laget på besøk som instruktører og motivatorer.

Og som dere ser, det er ekstra kjekt å være barn og ungdom og få hilse på en OL-medaljør og få låne medlajene en stakket stund til å ha rundt halsen. Solide var de ihvertfall. På bildene er det Beckie Scott, som er den desidert mestvinnnde kanadiske langrennsløper gjennom tidene, som velvillig lar Statoil-barn posere med medaljene. Sporty gjort!

 

 

Christian på besøk

Nå er det jo snart to uker siden Christian dro heim til Jæren etter å ha på besøk her i Calgary i et par uker. Men selv om vi er seint ute, og har vært det i hele august og september med denne bloggen, så hiver vi ut en del bilder fra tiden han var her.

Han var her jo såpass lenge at han ble en del av husholdninga. Flink var han også til å ta reingjøringen, det luktet til og med skikkelig reint noen dager når vi kom hjem fra jobb. Så han satte standarden, lsik at vi måtte jo bare hyre en vaskehjelp, som begynte uka etter at Christian dro...

Vel, Christian er en sosial person, og var med på Statoil høstfest for alle expat-familiene her, og så møtte han en del familier som var på besøk i heimen. Avbildet nedenfor er Fatos og Odd Einar Arnes, som bor bare noen hundre meter ned i gata og som kom samtidig over til Calgary som oss.

Neste bildet er Christan med Angelica i Heritage Park, som er det lokale folkemuseet som viser kanadisk og calgarisk historie for ca 100 år siden (joda, jeg har lovt egen artikkel om denne parken for lenge siden, det kommer snart...).

Videre måtte vi jo noen turer oppover til fjellene. Vi var på elverafting, hvor undertegnene fikk seg en skikkelig ufrivillig bad i et fossestryk, og vi var på Highland Games, som er en minietterligning av de berømmelige Games som arrangeres i det skotske høyland hvert år (joda, mer stoff kommer om dette også senere....).

De siste bildene er fra en tur vi hadde opp til Banff, og med gondolbanen opp til toppen som gir glimrende utsikt over Banff og områdene rundt.

Det var en sprekere gondolbane enn jeg hadde regnet med. Etter å ha vært her i to år, så hadde vi ennå ikke tatt den banen.

Lunchen måtte vi jo bare to på det staselige Banff Springs Hotel. Ikke fordi det er så lukserisøt, men fordi det hviler en skikkelig aura av kanadisk histroie over dette hotellet.

Og hvis dere kjenner igjen bildet av hotellet under, så er ikke det til å forundres over. Gjennom akkurat det motivet dere ser av hotellet, så er det blitt et av verdens mest kjente hotell. Bygd samtidig som jernbanen ble bygd gjennom fjellene på 1880-tallet, for å tiltrekke seg turister til området.

Fjellturisme var på den tiden ingen utviklet ferieform, så ingen kan klage på risikoviljen til jernbaneselskapet Canadian Pacific, som faktisk var de som bygde hotellet for å mer turister med toget.

Opptelling etter vintersesongen...

I år ble det "bare" 13 personer som omkom i vinterlige aktiviteter i kanadiske Rocky Mountains, mot 28 i fjor. Det er jo en kraftig forbedring, men hvem vet hva dødstallet blir neste år?

De fleste omkomne (ca 2/3) skyldes nemlig scooterkjøring som utløser snøskred. For en gangs skyld er det ikke de uregjerlige brett- eller pudderkjørerne som forårsaker de fleste problemene...

Den berømmelige friheten med å kunne kjøre nesten hvor man vil med snøscootere i disse fjellområdene har sin pris. Her blir det nesten betraktet som like naturlig å kunne ta med seg snøscooteren overalt som det er å ha en robåt for å dra litt fisk langs norskekysten.

Jasper National Park - dyr

Forrige helg var vi i Jasper og Jasper National Park.

Det er nesten med skam å melde at vi ikke har vært der før. Vi har vært i det fleste andre nasjonalparker i nærheten, som Banff National Park, Yoho National Park og Golden National Park, men Jasper hadde vi ennå ikke fått rotet oss til, til tross for at vi har vært her i Calgary i nesten 2 år.

Det er ikke til å forundres over at Jasper National Park regnes som en av verdens fineste. Til tross for at vi er bortskjemte nordmenn mhp fjell, snø og natur, så er det som å kjøre gjennom et prospektkort når man tar veien gjennom denne parken.

Og park i vanlig forstand er det nesten ikke. Våre nasjonalparker i Norge blir som peanuts å regne i forhold til denne. Norges største nasjonalpark (Hardangervidda) er på 3400 kvadratkilometer, mens Jasper National Park er på 10 800 kvadratkilomter, dvs over 3 ganger så stor. så kjørte vi da også 240 kilometer gjennom villmarka i Banff og Jasper National Park før vi kom til den lille byen Jasper. Og da var det bare et veikryss med besinstasjon og overnatting underveis...

I og med at de kanadiske fjellene ikke brukes til noen utmarks- eller næringsvirksomhet, bortsett fra turisme, så er det ikke noen konflikter mellom rovdyr og primærnæringene. Og det bærer disse parkene preg av. Av og til kan det føles som å kjøre gjennom en dyrepark, men dyr tuslende både i veikanten og på veien. Kommer sikkert tilbakew senere med flere bilder fra Jasper, men nedenfor er noen er bilder av dyr vi møtte underveis, alle i naturen og ikke innenfor innhengninger.

Først og fremst bamse, da, som vi endelig fikk se på nært hold til tross for turer i andre parker tidligere. Dette er svartbjørn, som er det mest vanlige her. Faunakunnskapen strekker ikke til for å fortelle aldre, kjønn eller hvor stor denne er i forhold til normalen...

Rev fikk vi også se på nært hold.

Dette er da en dådyr-variant (mule deer), og de gresset like mye inne i byen Jasper og på hotellområdet vårt som i villmarka.

Bighorn sheep heter denne "fjellgeita". Vi måtte tiltale den med Ole-Petter før den stilte seg pent i profil for fotografering...

På hotellområdet tuslet masse mule deer, og det var ikke like greit å vite hvor nær man skulle gå...

Sunshine Village

Denne helga er det definitivt vinteravslutning på skistedene i Rocky Mountains.

Siste sted ut er Sunshine Village, som kun er et skisted, og ikke i nærheten av å være en landsby som navnet bærer preg av.

Denne helga er det såkallt slush-party (det må jo hentyde på at snøen begynner å bli nokså råtten..., samt at det sikkert er skikjøring dea snø til vann med dertilhørende splash...) på dette skistedet, som i gjennomsnitt mottar 10 1/2 meter snø hver vinter. Fortsatt er det over en meter snø i bakkene, men etter denne helga må du nok være superentusiast og klatre opp bakkene selv hvis du vil stå på ski nedover bakkene.

Hadde det ikke vært for at vi nå er i Jasper National Park denne helga (bilder føger sikkert i løpet av neste uke...), så hadde vi kanskje vært der. Var nokså ivrig på at det skulle bli en avsluttende skitur i mai, men langhelga tilsa at det måtte bli langtur til Jasper i stedet.

Men som plaster på såret er det her et par bilder fra Sunshine tidligere i vinter da Ingeborg og Vilde var på besøk. Sunshine er et fascinerende sted, som ved hjelp av en gondolbane fra dalen virkelig bringer deg høyt til fjells før de vanlige skiheisene tar over. Da vi var der, så var foten min nokså redusert etter et ublidt møte med vinterholka i Calgary, så Vilde og Ingeborg kjørte adskillig mer enn meg.

Og, Ingeborg, her har du endelig bildet som beviser at Nordfjord Folkehøgskule ikke bare har vært på Shetland, Alpene og Himalaya, men også i Canadian Rockies!

Og hvis noen av der i Norge har lyst på snøkjøring i Rockies lenge etter påske neste år, så er det bare å planlegge på lang basis - vi er her til neste sommer, så den største kostnaden vil kun være flybilletten og heiskortet.

To jenter fra Norge på tur...

...samt selvfølgelig Nordfjord Folkehøgskule!

World Cup i Canmore

Det var nydelig i Canmore sist lørdag da vi var der for å se på det siste World Cup langrennsarrangementet før OL.

Og som dere ser, været og vinterforholdene var upåklagelige.

For oss nordmenn var det jo selvfølgelig kjedelig at de norske OL-løperene ikke var tilstede, men Jon Kristian Dahl gjorde allikevel en kjempeinnsats med sin 2.plass i herresprinten.

Canmore på sitt beste!

Angelica var ivrig tilskuer inntil hun tok formiddagsluren midt i bråket fra høytalere og kubjeller...

Jon Kristian Dahl i teten for å kapre 2. plassen. Desverre var svenskenes Jønnson helt utilnærmelig.

I Canmore sentrum var det skirenn i hovedgata og hundeveddeløp. Ivrig etter å klappe bikkjene...?

For pudderfantaster

For dere som fortsatt ikke har skjønt hvorfor alpinstedene i Canadian Rockies er spesielle og kanskje verdt et besøk, så er det bare å lese denne artikkelen i DN's helgemagasin for et par uker siden.

Sist helg - Lake Louise

Sist helg var vi på en behagelig tur i Lake Louise sammen med en hel skokk andre Statoil-beboere fra Calgary. Været var ikke all verden, jevnt over gråvær hele helga, og vi var ikke engang i nærheten av alpinbakkene.

Vi gikk på "bortover"-ski i stedet, og det var skikkelig idyllisk i løypene i skogen, med snøtunge trær som bakteppe. Og cougaren (fjelløven) så vi heldigvis ikke noe til denne gangen heller.

Alle sammen bodde på det nokså stilige Fairmont Chateau Lake Louise, et av de berømmelige hotellene som ble bygd i Rocky Mountains av Canadian Pacific Railways for over hundre år siden for å tiltrekke seg turister til fjellheimen - og for å komme dit måtte man jo ta toget. Hotellet er nokså dominerende i fjellheimen, men pakket inn i litt skog på bildet til venstre så blir det ihvertfall en smule kamuflert. Hotellet er ikke overdreven luksus, men det er dog noe annet enn Finse 1222 eller Turistforeningshyttene.

Som sagt, vi kompenserte fravær i alpinbakkene med langrennsløypene i stedet. Angelica hang bakpå ryggen i bæremeis, og det gikk utmerket. Litt småkaldt ble det nok for henne, men hun sovnet da bakpå ryggen til slutt. Og Ellen er en skikkelig "eager beaver" til å gå på langrennski. Hun og Linda Solberg lå som regel noen titalls meter foran oss andre som tetgruppa gjennom skogen.

Morsomt var det med alle isskulpturene som var rundt hotellet etter en isskultur-festival de hadde hatt for noen uker siden. I og med at vi nærmer oss OL var det tydeligvis idrettsatleter som var temaet, og det var jomen en del imponerende ismontasjer - som dere kan se av bildene nedenfor.

OL-ringene var jo egentlig veldig stilige, og Ellen og Angelica blir jo nokså små...

Den stilige skihopperen i hotellets hage

Skihopperen om kvelden - fortsatt på vei ned unnarennet...

Nok en OL-atlet klar til dyst (hvis han ikke smelter først...)

Hotellet som isskulptur

På langrennsamling

Selv om det selvfølgelig høres sprøtt ut å være på langrennsamling i september for oss vanlige amatører, så var dette en gøyal sak.

Sammenhengen er mer enkel enn at vi har startet med å bli skigal allerede i september. Statoil er sponsor for det kanadiske langrennslandslaget, og de hadde invitert til familie-dag for alle sponsorfirmaene de med på opplegget sitt mot OL i Vancouver neste år. 

Vi var jo skeptiske på begynnelsen av dagen, da det var øs-pøs regnvær på vei mot Rocky Mountains. Men etterhvert som vi nærmet oss Canmore, så ble det oppholdsvær. Og det ble faktisk sol i løpet av ettermiddagen. Riktig bra ble det faktisk!

Det var desverre skuffende få fra Statoil som møtte opp, men heldigvis har laget andre sponsorer også. Til sammen møtte det omtrent like mange sponsor-besøkende som det var langrennsløpere, mange hadde tydeligvis droppet turen på grunn av det illevarslende morgenværet i Calgary.

Opplegget var bra - først fikk vi bli kjent med laget og trenerene, etterfulgt av uhøytidelig familieorientering med påfølgende lunch. Etter lunch ble vi oppdelt i grupper avhengeig av interesser. Vi valgte en gåtur innover i en canyon-dal i nærheten av Canmore med noen av gutta på laget. For dem var jo dette knapt nok oppvarming til ettermiddagens trening, og for oss var det en passelig gåtur i solskinnet som hadde funnet det betimelig å innfinne seg.

Den store overraskelsen var nok at hovedtreneren for det kanadiske langrennslandslaget var Inge Bråthen, den lagendariske norske landslagstreneren fra gullaldrene på 90-tallet. Han ble hyret inn denne våren for å lede det kanadiske langrennslandslaget i 1 år til etter OL i Vancouver.

I og med at vi var de eneste nordmenn til stede, så hadde vi lunch og turorientering sammen, og det var kjekt. Spesielt Ellen og Inge ledet an i turorienteringa, som vi kom gjennom uten bom på postene...

Ellen og Inge Bråten etter turorientering...

På tur med Derek Kershaw og gutta...

Bjørkedal på besøk!

Akkurat nå har vi besøk fra Trondheim. Familien Bjørkedal har tatt en høstferie her i Calgary, og det synes jo selvfølgelig vi er trivelig! Det er kjekt å få besøk!

Bildet nedenfor er tatt etter Vidars eminente omelett-kokkeleringer på den første frokosten. To gode og svære omeletter som forsvant ned hos vertskapet og døgnville gjester.

Rundt bordet fra venstre. Tommy, Tove, Anne Karin, Angelica, Ellen, Vilde og Vidar.

Bortsett fra sighseeing her i Calgary, samt en del butikker, har vi klart å være på tur i Rocky Mountains, og spesielt på skistedene Canmore og Lake Louise. Den over gjennomsnitts interesserte alpinutøver Vidar er hellig overbevist om at han må tilbake til Lake Louise for å stå i skibakkene når det en gang er snø der, om han så må stå i skrubben på Chateau-hotellet for å finansiere oppholdet. Da vi spiste lunch der, så lovte de han ihvertfall jobb der hvis var interessert ("....we are short of staff...").

Bjørkedal på "pre-season inspection" i Lake Louise bakkene...

Fairmont Chateau Lake Louise - luksus i fjellheimen...

Fjelltur - Lake Louise Six Glacier Plain

Etter den noe anstrengende turen til Bourgeau Lake for snart to uker siden var turkomiteen innstillt på en lettere tur sist helg.

Turen var lettere. Vi var slett ikke så støle sist mandag morgen som vi var uka før, men jomen tok turen like lang tid. Klokka ble nesten seks på ettermiddagen før vi var nede ved hotellet i Lake Louise, men denne turen var flottere når det gjaldt det estetiske. Mye av turen gikk i åpent landskap, og endepunktet var meget bra med utsikt til 5-6 isbreer (det var mye tolking om hvor mange breer og brearmer vi egentlig så, men antallet ligger nok deromkring...).

Turen kan anbefales til andre turglade expater, og den kan jo selvfølgelig kombineres med overnatting på det staselige Fairmont-hotellet der turen starer. Ikke akkurat DNT-stil over det hotellet, nei... (alpinbakkene i Lake Louise i bakgrunnen):

Turgjengen på vei oppver mot målet, slike fotopauser gjør alltid godt for pusten... Fra venstre Arnfinn Kjosavik, June Stenhaug Ekkje, Mari Appleby og Elisabeth Aasen Brekke:

Arnfinn var rimelig fornøyd etter en populærvitenskapelig geologiforelesning på turen. For oss andre var det også en god pustepause, vi setter alltid pris på slike...

Ved målet, Lake Louise i bakgrunnen:

Victoria Glacier, som slynger seg oppover mot Abbot Pass, var vel den mest imponerende av breene vi kunne skue til. Legg merke til alpinhytta helt oppe i passet. Det er ei solid steinhytte som ble bygd av Canadian Pacific Railroad i 1922 for å tiltrekke seg klatrere til området. Jernbanen impoterte til og med sveitsiske fjellførere for få fart på turisttrafikken:

"The Teahouse" som ligger 1 1/2 kilometer før turmålet. Der hadde vi kaffe og kake på veie nedover, ihvertfall noen av oss...

 

 

 

Fjelltur - Lake Bourgeau

Vilde og jeg ble invitert med på fjelltur siste helg av noen andre  Statoil-ansatte som også var "enslig og forlatt" her i Canada etter at familiene var reist tilbake til Norge på sommerferie.

Turen gikk til Bourgeau Lake (oppkallt etter en kjent botaniker som var med på en ekspedisjon i Rocky Mountains i perioden 1867-70), og den var ikke av de letteste turene. I turguiden er den klassifisert som "streneous", og det skjønte jo ihvertfal mine legger på slutten. Lengden var 15 kilometer og høydeforskjellen opp til innsjøen var 750 meter. Kort sagt, en skikkelig svettetur, ihvertfall for meg...

Vilde på stien. Kommer det en bjørn rundt neste sving, mon tro...?

Vannet i fjellbekkene smakte nesten like godt som norsk fjellvann, det manglet bare en liten touch av den gode mineralsmaken...

Fremme ved målet - Bourgeau Lake. Tre timer opp, en time og 45 minutter tilbake. De andre på turen var (fra venstre mot høyre) Elisabeth Brekke, June Stenhaug Ekkje og Mariann Skeide.

 

Bear Country

Nå er det snart vår igjen, og da går det å bevege seg i Rocky Mountains på noe annet enn ski eller truger. Men like sikkert som at snøen forsvinner, så dukker bjørnen frem fra sitt hi. Og det er ikke helt enkelt her.

De få bjørnene vi har i Norge skaper ikke myte irritasjon, bortsett fra noen irriterte sauebønder og mye politiske stormer i mange vannglass med jevne mellomrom. Ulven er det nok verre med, i og med at den legger beslag på så enorme områder hvis man skal ta hensyn til vandringsmønster o.l.

Men så ligger det heller ikke mye landbruk og levende kulturlandskap i Rocky Moutains. Fjellene er naturens område, bortsett fra når man kjører på den firefelts motorveien gjennom nasjonalparken... Der finnes det brun- og svartbjørn i hundretusenvis, og de har også idelle leveforhold i fjellene her, fordi all dalbunnene er vokst igjen med tett barskog. Ingen forblåste fjelldaler slik som i Norge, hvor da heller ikke bjørnen synes det er noe trivelig. Her renner elvene over med fisk, og det er et rikt dyreliv i nasjonalparkene. Og enkelte av parkene har enorme dimensjoner, flere hundre kilometer lange, og da blir det som regel plass nok for både dyr og mennesker.

Den store ulempen er at det er en enorm trafikk i de fleste nasjonalparkene. Den vanlige nord-amerikanske måten å oppleve naturen på er å kjøre gjennom nasjonalparken, da har man liksom vært ute i naturen. I alle parkene er det ekstremt regulert hva du får lov til å gjøre. Du kan selvfølgelig gå dine egne veier på stisystemet som finnes, men i de mest regulerte parkene i USA kan du ikke det engang. Du parkerer bilen, går til viewpoint'et, tar dine bilder og kjører videre. Naturopplevelsen for ferien er da sikret. Bare se på det nederste bildet, det er tatt fra et typical "viewpoint" og er kjent som et av de aller beste fotomotiv som er i alle nasjonalparkene i USA.

Det er kanskje ikke noen vei utenom, med den enorme pågangen og så mange personer som bor her, hvis man skal bevare både dyreliv og natur, men det føles som en naturopplevelse med en bismak. Det blir liksom ikke som å kjøre opp til Hardangervidda, parkere bilen og så bare labbe innover. Og på grunn av at det er så mange uerfarne personer som kommer til disse nasjonalparkene, så er det nødvendig med kraftige advarsler og skilting om at rovdyr slett ikke er slik som man ser på Disney-filmene i stuekroken. Det hender at de biter og gjør verre ting...

Det er ingen tvil om at nasjonalparksystemet her i Nord-Amerika er unikt, og preget av noen forutsigbare pioneerer som så at det var nødvendig å gjøre noe allerede på 1800-tallet. Men jomen er det bra at vi har den norske allemannsretten, den er kraftig undervurdert! Det går ikke bare an å leve på nasjonalparker for å få naturopplevelser...

Turer med overraskelser

Vi er ikke så vant til å møte rovdyr når vi går på tur i Norge.  bjørnene er i hi om vinteren, og de er uansett så få om sommeren at det er vel bedre sjanse å vinne i Lotto enn å treffe på bjørnen i villmarka. Ulven er det heller ikke mange av i Norge, og den er i hvert fall vanskelig å treffe på, det har vel også ulvejegerne i Hedmark også erfart når de har vært på jakt etter dem.

Ikke så vanskelig her. Bjørn har vi ikke støtt på ennå, men vi får se til sommeren. Kanskje får vi tatt noen bilder av en brun- eller svartbjørn da. Den finnes i hvert fall i et så stort antall at man må ta sine forholdsregler når man skal på tur i fjellene sommerstid.

I mellomtiden får dere ta til takke med disse andre bildene. En vandrende fjell-coyote som kom tuslende langs hovedveien 200 meter etter at jeg hadde svingt inn på hovedveien etter å ha vært på skitur. Den var tydeligvis så vant til mennesker at den ikke brydde seg om at det kom bil imot. Kjekk liten tass som lett kan forveksles med ulv, men dere ser at den ikke er så kraftig og stor som ulven.

Den ekte ulven så vi imidlertid på avstand da vi var utenfor Edmonton på Canadien Birkebeiner. Riktignok er bilde litt mer grove enn til vanlig, fordi bildet er tatt på avstand, men det var vitterlig tre ulver som kom vandrende over snøflata. Fikk bare to av dem med på bildet.

Som en kuriositet er det siste bildet av denne sta elgen som sto 5 meter fra en parkeringsplass da jeg skulle på ski i Kanannaskis Mountains. Nå er jo ikke den et rovdyr, men den er jo uansett ikke til å spøke med for oss mennesker. Og denne her var så sta at den heller ikke flyttet seg når det kom biler. Så valget var rimelig enkelt, det var bare å kjøre til neste parkeringsplass to kilometer borti vegen. Ingen grunn til å starte en diskusjon med ei olmsk elgku.