SmallTalk

Memories

Som en del har lest om på denne bloggen før, så holder jeg på å scanne gamle lysbilder. Et forferdelig arbeid, ihvertfall hvis man skal få litt orden i tusenvis av gamle bilder som har vært spredt i bokser, som fortsatt ikke har vært innrammet.

Men det går da jevnt og trutt fremover. Kanskje jeg blir ferdig før jeg blir pensjonist, kanskje ikke. Ihvertfall kommer man over litt kjekke bilder som det er morsomt å se igjen. Noen bilder har jeg jo knapt sett engang, da det var nokså travelt på 80- og 90-tallet. Lysbildefilmene som kom fra laboratoriet ble stort sett tittet på i 30 sekunder før de ble stuvet vekk i en eller annen lagringsboks.

Men her er noen kjekke bilde, denne gang av Christian, da han var omtrent på måneden like stor som det Angelika er nå, godt og vel 2 1/2 år.

Det første bildet er Christian sammen med Rolf Jullum's fantastiske hund Dickie, som bodde i det samme boligkomplekset Utsikten i Tromsø som oss.

Det var ikke få ganger Rolf og Dickie satt barnevakt for Christian når foreldrene fikk det for godt til å ta seg en tur ut, og Dickie var usedvanlig tålmodig når Christian ville leke med henne. Når hun var lei av ungemas gikk hun enkelt og greit bare under bordet og la seg. Bildet av de to er tatt på utfartstedet Hella ved Rystraumen.

Det neste bildet er av Christian på flytrappa til Widerøe når vi flyttet fra Tromsø til Trondheim forsommeren 1988. Christian ble "skippet" ned til Trondheim ei stund før oss andre slik at vi kunne ordne med flyttelasset i ro og mak.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I den tiden var Christian mye ute på hytte hos bestemor og bestefar, og det er det siste bildet fra. det var 20 år før dusjen kom på hytta, og da er det greit at ungene er så små at de bare kan puttes i en stamp... 

 

Dagens sitat; å mestre sitt håndverk....

For oss som har holdt på med fotografering i 35 år, og som måtte lære grunnprinsippene om lysmåling, blenderåpning/lukkertid vs dybdeskarphet den harde måten - og lenge for autofokus var oppfunnet på digitalkameraer - rett og slett fordi fotografering var en nokså dyr hobby på 70- og 80-tallet, så trykkes dette fantastiske sitatet til brystet:

"A professional photographer is invited to dinner by some friends and is showing some award-winning photos. During the dinner the hostess comments 'Wow, these photos are really amazing! You must have a very good camera!'. The photographer replies: 'Definitely. By the way, this dish is excellent. You must have a very good pot'."

 

Trenger vi si noe mere....?

Kodachrome - final act

Bare en liten oppfølging av artikkelen i august i fjor angående Kodachrome's død, så kan dere se på denne linken hva den siste Kodachrome filmrullen skal brukes til.

Ha en god fotodag!

En fotografisk æra er over...

Dette er selvfølgelig for de spesielt interesserte, men allikevel: Kodak slutter å produsere Kodachrome lysbildefilm, på grunn av sviktende salg (se tekst fra pressemelding under).

Til og med Paul Simon hadde en hit på 70-tallet som het Kodachrome (...don't take my Kodachrome from me...). Gjett om den ble brukt av Kodak i reklameøyemed, selv om melodien ikke var laget for det..?

Ingen har vel noengang protestert på at Kodachrome har vært verdens beste lysbildefilm i flere decennier. Filmen som i en 50-års periode ble udødeliggjort av National Geographic som DEN filmen for profesjonelt bruk, har nå blitt offer for sin profesjonelle selvgodhet. Høy pris og den spesielle fremkallingsprosessen som gjorde at filmen måtte sendes til et Kodak-laboratorium, gjorde at salget har stupt de siste 5-10 årene etterhvert som fotoentusiastene har kjøpt seg digitalkameraer med stadig flere megapiksler og avansert programvare for det digitale mørkerom.

Og jeg selv er ikke bedre. Det er vel 5 år jeg tok min siste ordinære lysbildefilm, og antageligvis 10 år siden jeg sist kjøpte en Kodachrome-film. Fujichrome var en bedre alroundfilm, spesielt på innebilder med blitz, og så var det utrolig mye billigere....

Men hjelpe meg hvor mye Kodachrome-film som ble kjøpt på 70- og 80-tallet. I 1976 la vi til og med om reiseruta på InterRail for at vi måtte innom Sveits for å kjøpe film, som av en eller annen mystisk årsak var svært billig i det høykost-landet...

Og vi lærte jomen å fotografere og vurdere motiv og lysforhold, fordi et lysbilde med Kodachrome var uansett ikke billig (film, fremkalling og ramme, det ballet fort på seg...), og resultatet fikk du som regel ikke se før flere uker etterpå. Så vi lærte gjennom den harde metoden - du hadde rett og slett ikke råd til å sløse bort en "frame" (bilde) for mye.

Så enkelt var det jo selvfølgelig ikke, fristelsen tok ofte overhånd og altfor ofte ble det tatt litt for mange bilder, til stor fortvilelse for både studielån og inntektene fra sommerjobber. Det skulle vært mosomt å vite hvor mange ruller film som tilsammen har havnet i søppelbøtta siden 1975, da jeg fikk erhvervet min første speilrefleks. For surt oppsparte midler etter sommerjobb med 8,50 i timen for ugrasluking....

______________________________________________

Eastman Kodak Company announced on June 22, 2009 that it will discontinue sales of KODACHROME Color Film this year, concluding its 74-year run as a photography icon. Sales of KODACHROME, which became the world's first commercially successful color film in 1935, have declined dramatically in recent years as photographers turned to other films or digital capture. Today, KODACHROME represents just a fraction of one percent of Kodak's total sales of still-picture films.

Scanningboka

For dere som er interessert i den bola som var nevnt her for noen dager siden, så følger bilde av forsiden her med full tittel og forfatternavn.

Enhver anstandig bokhandel med respekt for seg selv skal kunne klare å spore opp denne...

Det store scanningprosjektet er i gang !

Hvorfor tok man nå så mange bilder i sin tid..? Etter flere års "planlegging", utsettelser og enda flere forsinkelser så er jeg endelig i gang med å scanne de tusenvis av lysbilder som har blitt liggende i mange år.

Selv om man var mer gjerrig på å ta bilder før i tiden (film og fremkalling var dyrt...!) i forhold til dagens digitale knipserier, så har det hopet seg opp med bilder. Ved siste opptelling hadde jeg 240 lysbildefilmer liggende, og som ikke har vært rørt helt tilbake fra slutten av 80-tallet. I tillegg er det ca 60 bokser med innrammede lysbilder, med hundre bilder i hver. Hvor mange tusen bilder blir det mon tro...?

Men det har tatt sin tid for å komme frem til å brukebare måte å gjøre dette på. Scanning er nemlig ikke bare å scanning, så enkelt er det ikke hvis man ønsker en kvalitet som er på høyden med de originale lysbildene.

Selv om den meget brukbare filmscanneren ble kjøpt i 2004, så har den ikke blitt så mye brukt. Etter en del fikling i perioden 2004-06, da jeg allikevel ikke hadde noe tid til å holde på med det, så var ikke resultatene gode. Det var inntil jeg kjøpte den fantastiske boka "Scanning Negatives and Slides" (joda, det går an å lage ei hel bok på bare det å scanne filmer...) at jeg skjønte hva som var problemet.

Default-programvaren som følge med mange scannere er elendig og holder bare ikke mål! Etter å ha testet ut tre forskjellige programvarer så har jeg nå landet på en hendig og billig programvare fra et firma i USA som gir nesten perfekte resultater, hvis man da ikke har tenkt å begi seg over i de profesjonelles rekker. Og så er er scanning av Kodachrome-slides en historie for seg. På grunn av den spesielle emulsjonsbasene på denne filmen, så er det ikke all scanningsoftware som takler denne spesielle, men fantastisk gode filmtypen.

Så hvis noen av dere lurer på hva man skal gjøre ved scanning av filmer, så er det bare å ta kontakt. Det er svidd av litt for mange kveldstimer på uttesting av disse problemene de siste par årene.

Men scanning tar tid. Heldigvis scanner systemet 4-6 bilder av gangen, så det går an å gjøre nyttig husarbeid ved siden men scanningsenheten jobber. Og ikke tro at det går så veldig kjapt, nei. Denne scanneren bruker 3-4 minutter pr bilde med scanning og bildeprosessering, men da er resultatet også bra!

Så når bildene er scannet, så gjenstår det jo å få dem inn i et system. Selv om det kasseres mange bilder, så blir det et anseelig antall tusen bilder igjen. Og siden jeg ikke har funnet noe arkivsystem som er bra nok for å ta vare på all informasjon jeg gjerne vil ha for et bilde, så er det jo bare å lage sitt eget...(?). PicLib heter systemet, egenutviklet med Access database og Visualbasic som frontend i bånn, som gjør at jeg på at par sekunder finner fram alle bildene som enten er tatt av bestemor eller Galdhøpiggen.

Selvgjort er gjerne velgjort, ihvertfall hvis man har litt nerdete forhold til dette her. Kunsten er vel bare å få strømlinjeformet denne softwaren bra nok til at andre kunne tenke seg å bruke/kjøpe den også...