SmallTalk

Dom siste enthusiasterna....

...sang Wenche Myhre og Povel Ramel om i sine kjente PoW-shows i Stockholm og Oslo på 70-tallet.

Jeg møtte et par av dem her om dagen.

Settingen var skøyte-VM i Calgary. Den lille norske kontigenten, som stort sett besto av noen Statoil-familier i nordre sving av skøytehallen, ble selvfølgelig fullstendig overdøvet av de hundrevis av nederlandske supporterne som befant seg i både nordre og søndre sving - godt supportert som de var av ompa/blåse-orkester.

Men nedenfor oss, helt nede ved rekkverket ved skøyteisen, satt det to eldre herrer iført lusekofter, norsk caps og med et stort norsk flagg montert på rekkverket. De skilte seg umiskjennelig ut, og jeg undret meg - kunne det være de to siste gjenlevende entusiaster fra Bisletts glansdager som reiste rundt på allroundmestersap? Imagen var der; varme klær, mat og drikke plassert mellom seg, samt papir og penn til å notere resultater.

Nysgjerrigheten tok overhånd, så jeg måtte jo bare ned for å spørre om hvem herrene var.

Det ble en interessant samtale. Den ene kunne fortsatt litt norsk - han hadde reist over til Canada i 1952 - og blitt der. Men den andre kunne slett ikke noen norske ord - bortsett fra det obligatoriske "tusen takk" som alle flergenerasjons utvandrere behersker - han var 3dje generasjons kanadier, familien hadde utvandret fra Norge i 1905. Men selv om Norges-erfaringene lå 50 og 100 år tilbake i familien var de i sinn og entusiasme mer nordmenn enn det vi med norsk pass klarte å oppvise.

Og skulle de være norske entusiaster, så var det heller ikke noe å utsette på bespisningen heller. Som den ene sa de vi hadde drodlet et par minutter; "I assume you want to taste some Norwegian apple juice?". Og da jeg var litt spørrende i blikket og ikke helt med i svingene (dette uttrykket må jo bare komme fra skøytesporten...), skjenket han like godt opp et glass med den norske gule drikken - som selvfølgelig var linje-akevitt. Og turnisten da - fersk sild oppskjært samme morgen - jeg slapp ikke fra dem før jeg hadde spist to skiver med sild.

Og så hadde de selvfølgelig på en eller måte klart å få med seg den viktigste norske tesen av alle: "The most important is to beat the Swedes, isn't it?", som den ene sa da vi skiltes.

Dom siste enthusiasterna...? Så definitivt!

Skøyte-VM i Calgary.  Stemningen i hallen var dominert av tresko-folket...

 

 

Norske polartradisjoner

En ting er at jeg i mange år har vært skeptisk nordmenns selvfølelse. Gjerne manifistert gjennom den forestillingen om at vi faktisk tror at det vi nordmenn er opptatt av, gjerne gjennom tabloide overskrifter i VG, Dagbladet og Dagsrevyen, det tror vi også at resten av verden er opptatt av.

Men på et område trenger vi ikke å sette vårt lys under en skjeppe. Der kan vi godt slå oss brautende på brystet å si at vi har så stolte tradisjoner at vi nesten kan bruke Gros forslitte uttrykk om at "det er typisk norsk å være god".

Og det er på polarområdet. Kanskje ikke så mye i dag som tidligere. I dag ligger vår norske styrte polarinnsats gjennom myndighetene langt tilbake for hva andre land gjør både i Arktis og Antarktis for å markere seg.

Men paralellen fra tidligere tider er klar; på samme måte som ekspedisjonene til Nansen og Amundsen  ikke var offentlige norske ekspedisjoner (til tross for en viss pengestøtte fra myndighetene), så blir også dagens store norske polbragder gjennomført på privat initativ. Om nå våre historiske helter ble omfavnet etter at de kom hjem etter noen år i isødet, og da ble behandlet som nasjonale størrelser, så var det ofte at ekspedisjonene ble gjennomført på tross av, og ikke på grunn av, norske myndigheter.

På samme måte er det i dag. Det er ikke de "puslete" norske ekspedisjonene til Troll-stasjonen i Antarktis som gjør Norges navn kjent i utlandet, til tross for statsministerens og andre politikeres besøk på stedet. Det er ekspedisjonene til Ousland, Kagge og de andre polaktørene som skaper gjenlyd i utlandet. Som gir artikler i National Geographic og andre media, og som er med på å manifistere nordmenns rykte som profesjonelle polfarere.

For de som er opptatt av historiske paraleller, så er det spesielt morsomt å ha bivånet hvordan ekspedisjonene til Kagge og Ousland på 90-tallet og utover gang på gang slo tilsvarende engelske ekspedisjoner "ned i støvlene". Spesielt ekspedisjonene til dagens mest hyllede engelske polfarer, Sir Ranulph Fiennes, som gang på gang hverken har klart å komme seg til Sydpolen eller Nordpolen. Litt morsomt og ironisk er det jo at Mr. Fiennes er den skarpeste forsvarer av den engelske nasjonalhelten Robert Scott, som var en mester i feilslått planlegging, logistikk og ledelse. Vel 80-90 år etterpå gjør Fiennes de samme feil som sin store helt, dog ikke med så dramatisk resultat at han ikke kommer tilbake. Det finnes jo satelittradio og redningstjenester i dag...

Vel, det som var utgangspunktet for denne anekdoten er at norsk polarhistoriske er veldig synlig i Canada. På flere måter. Først og fremst, ta en titt på kartet over det nordlige Canada. Der finner man kjente norske navn på store områder: Norwegian Bay, Sverdrup Islands, Axel Heibergs Island, Ellef Ringnes Island, Amund Ringnes Island, Raanes peninsula (halvøy) og Fosheim peninsula. Det finnes flere, men dette er de mest opplagte navnene som kan plukkes på et nokså grovt kanadisk kart.

En litt morsom sak er at den nordligste bosetningen i Canada og Nord-Amerika har det upretensiøse navnet Grise Fiord. Nå vet sikkert ikke canadierne hva dette ordet egentlig betyr, men det er faktisk det offisielle navnet. Navnet ble satt av Otto Sverdrup på en av hans ekspedisjoner i dette området. Mer info om dette stedet finner du på denne linken.

Til alt overmål har Canadian Coast Guard har et stort fartøy som har fått navnet "Amundsen". Han er jo en kjent person i historien her i Canada i og med at han fant Nordvestpassasjen med skuta Gjøa flere år før han basket seg avgårde til Sydpolen. men kan dere tenke dere at den norske Kystvakta hadde oppkallt en av skutene etter en kjent polfarer som hadde fartet i norske farvann, for eksempel Willem Barents? Den sitter vel litt lenger inne, men burde kanskje ikke det?

Det var forresten overvintringene i det nordlige Canada sammen med inuittene som gjorde at Amundsen lærte de eminente overleveingsteknikkene med klær og mat i polare strøk som han gjorde seg sterk nytte av på Sydpolekspedisjonen. For dere som har lyst å titte på Amundsens-skuta til kystvakta som kan dere bruke denne linken. Og så er det enda et av de nordligste tettstedene som bærer norsk navn, nemlig stedet der Amundsen og hans menn overvintret og dro Gjøa-skuta på land for å beskytte henne mot isen i 1903. Stedet heter selvfølgelig Gjoa Haven, de norske "ø"-ene har ikke så lett for å overleve i engelsk språkdrakt. Mer om stedet på denne linken.

Så er det kanskje ikke så rart at mange kanadiere nevner til stadighet om at Norge og Canada er nokså like land. Etter å ha bodd her et års tid så er jeg jo ikke helt enig i den påstanden, selv om det er like uproblematisk å bo her som i Norge når det gjelder det meste. Men vi har jo noen fellesfaktorer - og mye snø og is hører definitvt med til dem!

Norwegian Autumn Feast

Er det ikke det en norsk høstfest burde hete på engelsk?

    En ting er at høsttakkefester har mye større tradisjoner her i Nord-Amerika enn i det vi er vant med. Her er for eksempel Thanksgiving-helga (som var for to uker siden) den mest aktive reisehelga for amerikanere og canadiere, hvor familien samles og knerter den store kalkunen (på samme måte som i jula...).

    En annen sak er man skulle tro at utvandrede nordmenn har vært noen generasjoner i Nord-Amerika, så har de ihvertfall oversatt høsttakkefesten til engelsk. Men nei da, som nordmenn flest i utlandet så blir det gjerne mer norsk enn når man bor i gamlelandet. Se bare på bildet nedenfor, som er en annonse for den store norske kulturmarkeringa i USA hvert år. Den heter Norsk Høstfest, og profileres som det i USA, og det er faktisk en festival på nasjonalt nivå, som omtales i de store oversiktene over vesentlige "cultural events" i det store nabolandet lenger sør. Og det til tross for at det vel er kun de norske gjesteartistene som snakker norsk under dette arrangementet.

    Som dere kan se av artistlista så er det artiser av nasjonal størrelse som opptrer på denne festivalen. Beach Boys og Kenny Rodgers er jo ikke akkurat for smågutter å regne, selv om vel noen synes at de bare appelerer til de over 50. Men nå er jo ikke akkurat Norsk Høstfest det rette stedet for Green Day å opptre heller, alderssnittet på denne festivalen tilsier nok at Kenny Rodgers er et bedre valg!

    Norsk Høstfest foregår i byen Minot i North Dakota i slutten av september hvert år. Vi fikk den ikke med oss i år, men vi får vurdere vår tilstedeværlese til neste år. North Dakota er tross alt ikke så langt fra våre enger i Alberta.  Og da får vi jo for en gangs skyld anledning til å gå på konsert med Bjøro Haaland også, han er visst stor her borte og fast innslag på denne årlige høstfesten.

    Norsk Høstfest er et skikkelig lusekoftetreff med norsk lefsebaking, og sikkert alle de andre gamle tradisjoner som de fleste norsk-amerikanerne fortsatt tror vi pusler med på husmannsgårdene i gamlelandet. Men uansett hvilken åndsnobbet innstilling vi måtte ha til dette; det er ihvertfall tusenvis av amerikanere med norske aner som fortsatt samles og holder i hevd sine aner og kulturskikker som de enten er født inn i eller som de har hørt om fra sine beste- og oldeforeldre. Og det er kjekt, er det ikke?

Vi møtes neste år i Minot, North Dakota!