Man skulle jo tro at dette prinse-bryllupet blir omfattet med minimal interesse når det er et verdenshav mellom begivenhetene - og dertil mange tidssoner som gjør at folk må stå opp på natta for å følge med på begivenhetene.
Men neida, her har den rojale interessen vært nesten omvendte proporsjonalt med avstanden til begivehetene. Alle mediekanaler er fullt opp med analyser og alskens viderverdigheter om de rojale begivenheter i London.
Det er på høyde med medieinteressen rundt Stanley Cup hockey playoff, som pågår i april og til slutten av mai. Og når noe konkurrerer om kanadiernes gunst i disse hockey-tider, så skjønner man at også dette folkeslaget kan gå av skaftet på grunn av rojale yndlinger.
Men utrolig nok for kandierne, så er det faktisk deres kommende statsoverhode som gifter seg. Selv om vi har en fungerende statsminister i dette landet, så er det fortsatt dronningen i London som er det formelle overhodet.
Og det gir seg utslag i mange ulike former. For oss som har hatt det priviligiet å få en fartsbot her i Canada, så står det klart og tydelig på papirene som kommer i posten at vi er "prosecuted by the Crown". Det høres jo fryktelig alvorlig ut, men slik kan et forenklet forelegg lyde på engelsk. Og hvis vi vil protestere på fartsboten og få den omgjort, så må vi værsågod møte opp i "Queen's bench" i sentrum av Calgary.
Så det er kanskje ikke til å undres over at kandierne er nokså rojale av seg. Og knytningene er sterke.
Så sterke at det er en selvsagt ting av William og Kate kommer til å besøke Canada først som et nygift par på offisielt statsbesøk i sommer. Da blir det vel enda mer mediafokus enn det har vært de siste dagene. Men da er vi gone...
Et av de mer kjente sitater fra nyere trøndersk kulturhistorie er Flettfrids "...Det er klart verden går fremover - hvor skulle den ellers gå...?".
Selv om mange mener at pilene peker feil i mange retninger, så kom jeg over et lite positivt signal for en stund siden. Det var en liten nyhetsmelding om at McDonalds var havnet på andreplass av verdens fastfood-kjeder - forbigått av den raskt voksende Subway-kjeden. Begge to har litt over 39 000 "restauranter", men Subway har nå et par hundre flere enn McDonalds.
Og hvorfor fremskritt? Vel, hos Subway får du ferske sandwicher, gjerne med mye masse grønnsaker, du komponerer ingrediensene selv, og det finnes ingen smultstekte greier ungdom og andre spiser seg feite på.
Men denne samme brusen har de begge, så begrensninger i den galopperende økningen av sukkersyke (spesielt i Nord-Amerika) vil det sikkert ikke hjelpe for. Den dagen Subway hiver ut brusen og erstatter den med vann, juice og melk bør det bli flaggdag i den vestlige verden.
Heia Subway!
Dette er ikke morsomt for alle som tror at vi normenn blir hørt på i utlandet nå for tiden.
Vi er jo vant til at vi har hatt utenrikspolitiske kanoner a la Trygve Lie, Johan Jørgen Holst eller Gro Harlem Brundtland, som har forsterket vårt selvbilde om at det nordmenn er opptatt av - ja, det er jomen resten av verden opptatt av også. Ikke minst får vi det inntrykket i media når Norge bruker flere millioner kroner på nettverksluncher under World Economic Forum i Davos for å promotere den nordiske modellen som en preferert løsning for andre lands samfunnsbygging - jo, da er vi virkelig på kartet.
Vel, det velrenomerte tidskriftet FP (Foreign Policy) har ranket de 100 meste betydningsfulle premissgiverne i dagens utenrikspolitiske verden. Jeg måtte lenge etter en nordmann. Startet friskt på nr. 1, bladde side for side, begynte å bli engstelig når jeg passerte nr. 50 og det var stadig flere ukjente navn for meg. Desverre, jeg kom til nr 100 uten at en eneste nordmann var nevnt.
Er det mulig? Vi som har Jonas Gahr Støre. Han er jo en slik sympatisk, omgjengelig og klok mann. Ihvertfall på norsk.
Er det alle velferdspengene vi drysser over oss selv som gjør oss sløve, eller er det utandets persepsjon av at vi har så mye penger at våre politikeres valg ikke er for relevans for andre land?
Morsomt er det ihvertfall ikke at ikke en eneste nordmann når opp i denne prestisjetunge konkurransen. Eller er det langtidsvirkningene av at vi står utenfor det meste etter hvert, bortsett fra NATO. Men der sliter vi jo også, ingen andre er jo interessert når Norge maser om nordområde-problemstillingene der...
Til sammenligning, så er både Danmark, Sverige og Finland representert på denne 100 på topp lista. Desto verre. Så klarte vi ikke å slå svenskene på denne arenaen, desverre. Selv om det jo gikk enormt bra på VM på ski. Slår vi dem der kompenserer det jo for det meste. Tror vi nordmenn. Så kan vi fortsette å leve i vår boble om at vi blir lagt merke til.
Så fikk da Ski-VM i Oslo mediaoppmerksomhet her i Canada også - men det måtte et VM-gull til.
Slik så førstesida til Calgary Herald ut etter Canadas første gull i ski-VM overhodet. Ekstra kjekt for de lokalt ansatte på Calgary-kontoret i og med at Statoil også er sponsor for det kanadiske langrennslandslaget. Og kjekt var det for sporten også at det ikke bare er de sedvanlige nasjonene som stikker av med alt.
Men hvis dere tro at vi får se et fnugg av VM på TV her - så tar dere feil. Ikke et sekund. Hockey rules...
Denne sjeldne gode blekka - som er mye utskjelt av de som ikke leser den - har av og til et perspektiv som går langt utover politikk og økonomi, som er det vanlige hovedfokuset.
På samme måte som Dagesns Næringsliv kan ha de underligste temaartikler på fredager og lørdager, så favner The Economist langt utover sin opprinnelige fagområde.
Som sist uke. Det var jo rent oppløftende å sitte på flyet mellom Canada og Norge og lese om at det fortsatt er håp for oss som er passert 50. Selv om vi selvfølgelig er avskrevet allerede av de som er under 30.
Så neste gang du går forbi en kiosk og skal ha et alibi for å kjøpe Se og Hør, så kan du jo legge The Economist diskret på toppen.
Da er du jo blitt en seriøs kikker...
Det er jo ekstra kjekt å være i utlandet når FN's årlige levekårsindeks blir publisert. Den eneste indeksen som blir lagt merke til i Norge - nettopp fordi Norge har figurert på toppen av denne indeksen i 3-4 år på rad nå.
De er litt beskjemmet over den her i Canada akkurat nå, fordi landet har falt fra en 4de plass i fjor til en 8de plass i år. Og dette er landet som var vant til å ligge på førsteplass i flere år på 90-tallet, når Norge lå og kavet på de plassene hvor Canada er nå.
Nå forsøker en del av oss nordmenn å forklare kanadierne at alt ikke er rosenrødt i Norge heller, tvert imot så har vi jo erfaring med at en del ting fungerer bedre her enn i Norge - men det er ikke lett å trenge gjennom. Og så har jo alle hørt om oljefondet vårt - denne pengebingen som visstnok skal løse alle våre problemer - og da faller jo de fleste innsigelser jeg måtte ha på steingrunn.
Men statistikken lyver ikke - ihvertfall ikke i forhold til de parametre som er valgt. Hadde man derimot brukt en del andre parametre som er viktig for fremtidig utvikling av samfunnet, slik som innovasjonsevne, fleksibilitet i arbeidstyrken, antall patenter i arbeidslivet, infrastruktur m.v., så er det vel ikke sikkert at statistikken hadde vært så hyggelig lesning for norske politikere.
Men hva gjør vel det - FN har talt til Norges fordel, og hvis det er noe vi akkurat liker å høre, så er det slike toner...
Når jeg skriver "vi" så slår det meg hvordan man nesten er blitt en del av inventaret i dette landet.
Og for ordens skyld - når jeg nevner 150 døde fra Canadas side i overskrifta, så er det heller ingen distansering eller nedvurdering av det norske personellet som har omkommet i Afghanistan gjennom de siste hendelsene. Selv om Norge har under 10 omkomne i Afghanistan, så er ethvert liv umistelig. Nemlig.
Men det er jo interessant at norske politikere og myndigheter går gjennom en usedvanlig bratt lærekurve når det gjelder hva aktiv utenrikspolitikk kan bety i praksis gjennom det som har skjedd med de norske styrkene den siste tiden.
For mens internasjonalt engasjement for norske myndigheter helst har bestått i å levere fredsbevarende styrker, sanitetspersonell og ingeniørtropper i stort sett "sikre områder", så har kanadiske myndigheter ca 100 års erfaring i levere styrker til krigsutsatte områder. Husk at ingen av de konfliktene kanadiske styrker har vært involvert i har utspillt seg på kanadisk territorium - hvis man da ikke regner med en del tyske ubåter under andre verdenskrig som var nær kanadisk territorium for å senke konvoier.
Kanadiske styrker har alltid reist "overseas" for å kjempe for en eller annen sak, som nok ofte er fjernt fra dagliglivet her i landet, på samme måte som norske styrker kun har gjort de siste årene. Som regel fordi de alltid har hatt en pliktfølelse mot de historiske røttene i det britiske samveldet, og etter andre verdenskrig har Canada vært et av det mest trofaste landene mot både FN-systemet og NATO-alliansen. Og Canada har hatt den fordelen (kanskje ulempe...?) at de er blitt betraktet som en akseptabel deltager i enkelte konflikter hvor amerikanerne blir for betente, samtidig som de har hatt et stort nok forsvar til at de har hatt en reell muskel til å bidra med væpnende konflikter.
Det er trist å se i nyhetene at norske veteraner leverer tilbake medaljer i en markering foran Stortinget. Like trist som det var å se i nyhetene at ikke en statsråd fra det offisielle Norge giddet å møte på markeringen når forrige kontingent kom tilbake fra Afghanistan for noen uker siden.
Med hånden på hjertet kan det sies at begge disse situasjonene ville vært utenkelig i Canada. Antageligvis fordi det sitter både i den politiske og militære tradisjonen at veteraner og de som har mistet livet i tjeneste for landet skal markeres. Her gir det seg blant annet utslag at det ikke er en eneste offisiell person i Canada som ikke går med den rød-sorte markeringsblomsten i knapphullet i ukene før Rememberance Day 11. november hvert år - hvor man markerer veteraner og de falne i de konfliktene Canada har deltatt i.
En annen liten praktisk handling i dette samfunnet er at alle veteraner kan få egne bilskilt, slik det er eksemplifisert med dette skiltet fra provinsen Manitoba. Layouten varierer fra provins til provins, akkurat som vanlige bilskilt, men felles for dem alle er at de har teksten "Veteran" og den rød-sorte "belgian poppy"-blomsten på plass for at man skal se at dette er en veteran (person selvfølgelig, ikke bilen...). Hensikten med dette? Vel... - generell anerkjennelse, samt at mange steder gir betydelig rabatt på tjenester eller gratis parkering hvis du er veteran. Når man som Canada har 100 års erfaring i å sende styrker til utlandet, og desverre også har erfaringen med at mange ikke kommer levende tilbake, så lager man selvfølgelig ordninger som gjør at innsatsen verdsettes. Enten det er økonomiske ordninger eller slike symbol-ordninger som dette bilskiltet. Da kan man slippe pinlige forestillinger foran nasjonalforsamlingen.
En ting er å diskutere hvorfor og hvorvidt det er riktig i være i Afghanistan - det gjøres også i Canada. Men det er en helt annen sak å tydeliggjøre og markere både politisk og i samfunnet forøvrig at de styrker som man nå en gang har der fordi man har vært gjennom en demokratisk prosess hvor noe er vedtatt - jo de skal helhjertet støttes.
Dessverre har nok norske myndigheter en veldig dårlig trackrecord og kultur på dette området - enten det gjelder SV-statsråders utspill når de sitter i regjering til trygdesystemets behandling av veteraner - helt fra Altabetaljonens krigsveteraner til de moderne FN- og ISAF-styrker.
Og hovedgrunnen til dette er antageligvis norske myndigheters motvilje til å forholde seg til væpnende konflikter. Vi holder fanen høyt på alle fredsbevarende engasjementer, som for all del ikke er noe galt, men med en gang det begynner å hardne til med konkrete konflikter så blir det vanskelig for norske politikere å både snakke og beslutte noe konkret. I alle disse konfliktene så liker vi å holde oss til support-funksjoner som er i god avstand til der hvor trefninger utkjempes.
Og får å si det litt brutalt fra et kanadisk synspunkt - en av grunnene til at kanadierne har såpass store tap er den norske og en del andre NATO-lands uvilje til å være solidarisk da Canada for 1-2 år siden nesten desperat ba om at andre NATO-land måtte tre mer støttende til i den sørlige delen av Afghanistan. Da vred norske myndigheter seg i flere uker før de kom ut med beslutningen om vi hadde nok med det som på gikk i det relativt fredelige nordlige delen av Afghanistan.
So much for solidarity! Og det til tross for at den norske invasjonsforsvaret fortsatt er basert på massiv støtte fra Canada og andre NATO-land.
Så selv om norske politikere er vant til å blamere seg i både moderne Gro-referanser som "det er typisk norsk å være god", Roosevelt berømmelige "Look to Norway" eller mer moderne FN-referanser om hvor godt det er å leve i Norge - så skulle kanskje talspersoner for det offentlige Norge lære litt av andre lands tradisjoner når det gjelder å skape kultur for dem som setter livet på spill for landet - til tross for at det er ingen av oss som liker krig og væpnede konflikter (en slik selvfølgelighet skulle det ikke være nødvendig å si - men jeg har en mistanke om at selv enkelte statsråder kan trenge denne presiseringen...).
Det siste året har det her i Canada som regel vært bare 1-2 uker mellom hver gang en eller flere personer har omkommet i Afghanistan. På samme måte som i Norge er det behørig oppmerksomhet om dette i media. Den lokale varianten av NRK (CBC - Canadian Broadcasting Corporation) har til og med en fast korrespondent i Afghanistan, så nyhetene sprer seg fort.
Mens den offisielle seremonien i Norge avsluttes på Gardermoen i nærvær av myndigheter og familie, så fortsetter den i Canada.
Her i Canada fraktes også alle omkomne til den samme flyplassen, Trenton-basen utenfor Toronto, men etter den offisielle hjemkomst-seremonien er over kjører bårebilene i prosesjon inn til "Coroners office" (likhuset) i Toronto hvor det formelle overlevering av de falne foregår.
Denne prosesjonen har de siste årene så til de grader blitt en markering av den folkelige støtten til den omkomne og deres familie. Hver gang det kommer en prosesjon fra flybasen, enten det er en eller flere omkomne, så står det tusenvis av vanlige kanadiere langs motorveien, spesielt på broene som krysser motorveien, i det som blir en veldig sterkt symbolsk støtte til den omkomne og deres familie.
Dette er nå en så innarbeidet tradisjon i Canada at veien i 2007 ble offisielt omdøpt til "Highway of Heroes".
Og omsatt til norsk virkelighet...? Det skulle vel tatt seg ut i Norge om samferdselsministeren eller vegdirektøren hadde kommet med forslag om å omdøpe motorveien fra Gardermoen til Oslo for "Heltevegen".
Da ville nok både tabloide media og dertilhørende rikssynsere i den politiske og akademiske verden vært ute med hvor galt det er å forherliggjøre krigshandlinger og Forsvaret.
Så forskjellig kan verden, og politikken, fortone seg i to land i den samme kultursfæren på hver sin side av Atlanteren, som begge betrakter seg som veldig like når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Det er bare å ønske norske politikere lykke til videre i voksenopplæringen!
... og oppfattet epistelen jeg skrev 11. mai var litt pessimistisk og surmulende, så kan dere lese disse to tilleggsartiklene som har vært i media i løpet av de siste ukene:
Noen har sikkert desverre Reiten opp i halsen på grunn av den store mediaomtalen de siste årene, men det er nokså ufortjent. Reiten er en nokså klartenkt og strategisk person, som faktisk (etter mine begreper...) i praksis har både engasjert seg og brydd seg om reell verdiskapning i Norge.
Det som er det triste, for alle oss er interessert i at vi må lære av våre historiske erfaringer, er at denne problemstillingen IKKE er ny.
Allerede for over 30 år siden, da de første brønnene på Stafjord knapt var startet opp, og noen av oss var juniorer i første klasse på NTH, så doserte faktisk Jørgen Randers (i dag professor på BI, men på den tiden en frifant i norsk forskning, nettopp hjemkommet fra MIT og USA med doktorgrad i fremtidsforskning, og som ble satt til å lede Gruppen for Ressurstudier i Norge) om de framtidige farene ved at verdiskapningen i Norge kom til å bli smurt av oljepenger som ville gjøre oss både lite arbeidsomme, lite innovative og lite fremtidsrettede.
Fortsatt har jeg kompendiene fra disse forelesningen liggende i ei pappeske i Stavanger, og de er fortsatt glimrende lesing for alle som er opptatt av dette temaet.
Men dere finner sikkert bedre kopier på nettet i dag ved å bruke Google .... god lesing!
Uff, av og til for man inntrykk av at utviklingen går feil vei. Og så lurer man på om det er en selv som er passe, eller er det virkelig slik at ungdommen er annerledes nå enn før?
Det opplagte svaret for oss middelaldrende og eldre er jo at alt var så bedre før. Men den kjølige statistikken og samfunnsvitenskapene viser jo at vi egentlig argumenterer mot oss selv. På de aller fleste områdene går faktisk utviklingen i den positive retningen. Det er nærliggende å bruke et av Flettfrids klassiske sitater: "Det er klart at verden går fremover - hvor skulle den ellers gå...?" - og det sier vel det aller meste? Ihvertfall på de fleste områder.
Men, allikevel. Det er av og til lov til å stille spørsmålstegn. For når man ser undersøkelsen som er publisert i Norge de siste månedene om hvilke yrkesvalg ungdom i siste videregående er opptatt av - så er det beint ut sagt trist lesing.
Da får man liksom bekreftet oppfatningen om den ene halvparten av dagens ungdom vil bli børsmeglere (tjene penger fort og greit...) og den andre halvparten vil bli idol-stjerner.
Fullt så ille er det antageligvis ikke, men det er bekymringsfullt når dette er stort sett retningen man ser på en undersøkelse blant avgangskullene på videregående skoler i Oslo-området. Riktignok er sikkert det kommersielle fokuset i Oslo-området hakket verre enn andre steder, selv om mediakanalene er de samme stort sett overalt. Det er ihvertfall litt plagsomt at det stort sett er to ledetråder som går igjen i fokuset: "penger" og "berømthet".
For oss som arbeidet mye med ungdom for 30 år siden, enten det var gjennom ungdomsklubber ellr TenSing-kor, så er dette deprimerende lesing. Da var fokusen at vi skulle få ungdommene til å skjønne at de var unike på hver sin måte og skulle stake ut en retning som de var fornøyde med at de gjorde nytte for seg i samfunnet.
Men et par decenniers fokus med "vær-deg-selv" og "deg"-nytelsen setter nok sine spor. Idealismen har liksom ikke så gode kår, og de få som nå sier at de vil mekaniker, brannmann, prest, sykepleier blir tydeligvis sett på som noen halvtullinger i dagens videregående skolen.
Den katastrofalt labre interessen for realfag som dagens ungdom utviser blir jo illustrert ved nylige avisoppslag i Norge:
Ved Universitetet i Stavanger er det faktisk så ille at 95 av 96 doktorgradstudenter i petroleumsfag er utlendinger. Og på mastergradstudiet i petroleumsgeologi og geofysikk ved Universitetet i Oslo er det ikke stort bedre - der er 16 av 17 studenter utenlandske.
Så når norsk ungdom bare tenker på å bli mediejippoer eller skumme fløten av andres verdiskapning gjennom å bli finansakrobat, så har ihvertfall utlendinger vett nok til å komme til Norge for å skumme den opparbeidede kunnskapen innenfor petroleumsnæringa ("energinæringa" hvis vi skal bruke et miljø-akseptert ord...) som er opparbeidet de siste 30-40 årene. Og det kan man jo skjønne. Her i Norge gir vi dem gratis studieplass, i motsetning til prestisjeuniversiteter i utlandet som har skyhøye "tuitions".
Så til tross for at statsfinansene i Norge blir vurdert som bunnsolide og vi pøser ut med velferdspenger (vi bruker faktisk 320 milliarder kroner hvert år over statsbudsjettet for at folk ikke skal gjøre noen ting som helst...), så er det mange faresignaler:
Bekymret for fremtidig verdiskapning?
Vel, vi burde vel ikke være det. Vi blir jo bestandig tutet ørene fulle i Norge med at vi er verdens rikeste land (hvilket rent faktamessig er det reneste sprøyt...), og at Petroleumsfondet som skal trygge alderdom og velferd. Og om det slettes ikke er sant, så er det ihvertfall den opplagte forklaringen de aller fleste trøster seg med omkring hva som skal redde oss når antall verdiskapende jobber går kraftig ned.
Men jeg liker ikke utviklingen. Men, som foreldregenerasjonen alltid har sagt (og som jeg irriterte meg grønn over på 70-tallet) - det blir de som kommer etter oss som må tak i dette. Bare sørg for at jeg har pensjonen i min levetid...!!
Ha en god dag - i verdienes tegn - både direkte og indirekte!
Av og til blir man "deppa" når man logger inn på norske nettsider og skal få et bilde av hva som skjer i Norge.
Som i dag, da VG's toppnyhet er at det kan være et uttaleproblem for vinneren av gårsdagens MGP at han ikke uttaler ordet "heart" korrekt nok...!!
Jippi, jeg er så stolt av å være nordmann.... Dette er liksom nyhetsbildet fra Norges største avis.
Enten er det noe galt i topplokket på de navlebeskuende, hippe deskjournalistene som er på søndagsvakt, eller så er det noe galt i det samme topplokket til den redaksjonelle ledelsen som setter slike håpløse spirrevipper til å styre Norges største nyhetskanal på nettet. Eller er vi nordmenn virkelig blitt så tabloide at dette er hva flertallet av befolkningen virkelig ønsker å lese...?
Attpåtil, så er jo vi nordmenn så flinke til å klage på at amerikanerne er så navlebeskuende at de ikke vet noe som helst uten for sin egen sfære. Men, logger du inn på nettmediene til de største amerikanske avisene som New York Times eller Los Angeles Times så finner man tross alt ikke slike idiot-nyheter.
Lærdommen er - dropp VG som nyhetskanal - det er stort sett nyheter fra Rampelys-seksjonen som havner på forsiden allikevel, til tross for at VG antageligvis har Norges beste politiske redaksjon.
Nå har jeg tatt lærdom av dette konkret; default-siden på browseren er satt til "Aftenposten".
Joda, det er i høyeste grad brennheite nyheter!
Til tross for at vi nå har nitrist vær i Calgary, den fjerde dagen på rad med regn, så er det stikk motsatt i naboprovinsen British Columbia (der hvor Vancouver ligger). Der har det vært sol og tørt i et par måneder nå, og i 3-4 uker har det herjet skogbranner i hele provinsen.
Jeg så at når det var kritisk for Kelowna-området (det mest kjente vinområdet i Canada, omtrent som Napa Valley i USA) for at par uker siden, så ble det også omtalt i norske medier. Omtalen er der visst ikke lenger, men det brenner desto friskere. Og det er enorme dimensjoner over det hele.
British Columbia er nesten tre ganger så stort som Norge i areal, og akkurat nå raser det i overkant av 800 skogbranner i provinsen. Det blir omtent som å se for seg at det skulle rase 800 skogbranner i Norge, Sverige og Finland samtidig. Da tenker jeg at debatten omkring det å ha i det minst et skogbrann-fly i sameie mellom Norge og Sverige hadde stilnet raskt...
Bare på ei natt ble det antent 170 nye branner på grunn av lynnedlag, og nå begynner mannskap og utstyr å bli temmelig slitne.
Dusinvis av helikoptre flakser døgnet rundt, supplert med de spesiellagede kandiske skogbrann-bombeflyene med tonnevis av vann. Men så lenge det ikke kommer noe regn så er fortsatt 85% av hele provinsen erklært som område med "High" eller "Extreme" fare for brann.
I dag kom det til og med brannmenn helt fra Australia og New Zealand for å hjelpe sine kanadiske kolleger (og der er lenger dit enn til Europa...), så man kan godt si at samarbeidet i det britiske samveldet fungerer rimelig godt.
Så vi for se hvordan det går. Ferieturen som starter på lørdag går ihvertfall ikke innom British Columbia på nedoverturen til USA, men det kan jo hende det fortsatt brenner friskt når vi er på returen om et par ukers tid.
Så mens det er en rimelig fuktig sommer her på østsiden av fjellene, så er det knusktørt på vestsiden. Omtrent akkurat omvendt av hva det bruker å være i Norge med Østlandet og Vestlandet...
Nå er ikke TV-tilbudet noe å skryte av her i Nord-Amerika. De aller fleste nordmenn savner nok norsk TV, og spesiellt NRK. Antallet kanaler er det jo ikke noe å si på. Jeg har enda ikke funnet ut hvor mange kanaler vi egentlig har, men det er stort sett den samme møkka på dem alle sammen. Et kjedelig sammensurium av såpeoperaer, show og serier, og passelig avbrutt av reklamen som man blir mektig lei av.
Stort sett blir det til at det swappes mellom 3-4 kanaler, og av dem står det rimelig høyt i kurs å få med seg kanadiske Dagsrevyen, eller "The National" som den kalles her, i regi av CBC (Canadian Broadcasting Corporation).
Tidspunktet er ikke så viktig. The National tar en times tid, og i og med at Canada har seks tidssoner, så sendes den hver hele time om kvelden fra klokka 1800 Calgary-tid. Nå blir desverre også denne sendingen avbrutt av noen reklamesnutter, men ikke så mange som de rene kommersielle kanalene, da de kanadiske myndigheten ikke gir CBC så mye penger som vi gir NRK (faktisk bare en syvendedel pr. innbygger av det NRK får).
På nord-amerikansk TV som er det mer fokus på se såkallte nyhetsankerne (anchors) enn det vi er vant med. Det var kanskje på nyhetene i Norge for et par uker siden at den halvt forgudede Walter Cronkite i USA døde, etter et lite halvt hundreår på skjermen som nyhetsanker for CBS. Mannen, som på 70- og 80 ble kallt "the most trusted man in USA", var selve symbolet på uavhengig og objektiv nyhetsformidling.
Men her i Canada har vi noen solide ankere også. De er selvfølgelig ukjente i Norge, men Peter Mansbridge og Brian Stewart er de kandiske legendene som fortsatt holder koken. Mr. Mansbridge er hovedankeret, og de kveldene han ikke leder sendingene innledes det med "Good evening, Peter is away today". Slikt hadde nok Einar Lunde i Dagsrevyen satt pris på...
Eller rettere sagt, begge to holdt koken inntil i går kveld. Da ledet Brian Stewart sin siste nyhetssending, etter å ha holdt på som journalist og nyhetsoppleser siden 1964. Han var ikke bare nyhetsoppleser, men også en av de mest respekterte internasjonale journalistene i felten, med spesialområde kriger og katastrofer. Utdrag av hans reportasjer ble vist her om dagen, og den mannen har tydeligvis vært tilstede på de fleste krigsscener og katastrofeområder de siste 45 årene. Nå legger han inn årene for å bli pensjonist, og bildet nedenfor ble tatt da han var ferdig med å takke for seg i går kveld.
En liten morsom detalj for oss nordboere er jo at bakgrunnen de bruker på nyhetssendingene her har en så tydelig norgeskart-kontur at man blir nesten litt nostalgisk. Vi er jo ikke vant i Norge med at vår kystlinje er så profilert i media, men her er den det hver eneste kveld.
Enkel TV-lærdom fra Nord-Amerika, nyt NRK mens dere har den, uansett hvor mange finske fjernsysnteater og sære kulturprogram vi jodler om...
Vårflom på Østlandet blir ikke det samme etter å ha sett det som foregår i provinsen Manitoba noen hundre kilometer østenfor oss i Calgary. Vi har ingen problemer med flom i denne byen, her er det for kupert til at det blir noe problem. Men provinsene Saskatchewan og Manitoba utgjør hjertet av det paddeflate kornbeltet i Canada, og de herjes nå av den verste flommen på flere år. Hvis jeg ikke tar helt feil, så nevnes det ikke noe særlig om dette i Dagsrevyen hjemme, så derfor denne lille oppdateringen.
Ifølge det vi lærte om de gamle egyperne og Nilen i historiebøkene, så er det jo sunt for jordsmonnet med litt overflomming i elvene av og til, men det synes neppe de titusenvis av innbyggerne som har vært nødt til å flytte fra heimene sine og få dem ødelagt.
Den store synderen er elva Red River, som først renner fra Canada til USA, for så å renne nordover til Canada igjen (joda, det går an, det er ikke alle elver i Nord-Amerika som ender opp i Missisippi og Gulfen...), for så å fortsette ut i den gigantiske Lake Winnipeg og videre til Hudson Bay. På det verste har den ca 200 meter breie elva flommet over slik at den er blitt 16 kilometer vid, og da kan dere jo tenke skadene selv. Flommene i Glomma, Øyern og på Lillestrøm i 1995 blir litt putlete i forhold...
Recent Comments