Dette ble en dag for mimring på mine gamle tomter i Tromsø også, fra de tre årene i denne byen på 80-tallet
Dagen startet med søking etter lokasjoner for link- og relestasjoner på 50-tallet på toppen Tromsøya. Har du hørt den før? Det gjorde vi jo i Bodø også...
Nå har jo Tromsøs utvikling vært formidabel på 50-60 år, så det å finne den tidens ubebodde høydedrag på Tromsøya er ikke fullt så enkelt som vi trodde. Illustrert med bildet ved siden av, hvor vi har forvillet oss inn i lekeområdet til en barnehage i den tro at høydedraget i bakgrunnen på bildet var den aktuelle lokasjonen. Men en hyggelig dame som kom forbi, og som attpåtil var fra Harstad, kunne avkrefte vår hypotese da far spurte etter noen navn. Da dro vi mer i retning av Kurbadet på noen andre høydedrag noen hundre meter borte. Vi endte vel med å være 80% sikker på at vi hadde vært i på de aktuelle høydedragene, men landskapet var såpass forandret at helt sikker kunne vi ikke være.
Polarsenteret Polaria ble stablet på beina etter at Norsk Polarinstitutt ble flyttet fra Oslo til Tromsø. Flyttingen har nok vært særdeles vellykket med samlingen av halv- og helstatlige miljøer og institutter i Framsenteret (bakgrunnen av bildet ovenfor), men Polaria som besøkssenter var magre greier. Som dere ser er den utvendige arkitekturen stilig, med isflak stablet opp mot hverandre, men innholdet var skrinne greier. Beklager, Polarinstituttet, dette burde dere klart bedre. Terningskast 2.
Bedre var det da med ishavskuta Polstjerna, som var satt under tak og kunstig dokk i et bygg rett utenfor Polaria. Dette var ei godt laget utstilling, med lydapparater og mye interessant informasjon.
Skuta gav en god visualisering av hvor knøbelt og røft livet ombord på ei ishavskute kunne være. Legg merke til far med guide-lytteapprat. Gubben er jo ekspert på høreapparater, så denne delen taklet han uten problemer. Jeg tror han fikk med seg flere sekvenser av lydguidingen enn det jeg gjorde...
En annen liten morsom sak når man først er innom Polaria er Ølhallen til Mack's bryggeri, som ligger bare 100 meter fra Polaria. Vi måtte jo bare innom der. Jeg hadde ikke vært der siden 80-tallet, og far hadde ikke vært der siden 50-tallet.
Dette originale skjenkestedet, som har åpent på formiddagen og ettermiddagen, men stengt om kvelden, oser av historie.
Her har generasjoner av ishavsfolk og pensjonerte Svalbard-folk holdt til etter at de ble hevet på land fra enten skuta eller Svalbard (der får du ikke lov til å bli pensjonist...).
På 70-tallet ble stedet invadert av en ny generasjon akademikerne som kom med opprettelsen av Universitetet i Tromsø, og det medførte mang en kulturkollisjon som det vel sikkert går gjetord om i ishavsbyen fortsatt.
Vel installert på Ølhallen med en meget beskjeden kvartliter Mack-øl for fars del og en cola for meg ble vi spontant oppsøkt en person som etter oppførselen helt klart må ha æresmedlemskap på skjenkestedet.
Litt slitsomt var det jo, men egentlig bare greit av en innfødt Tromsø-væring som ville preike om løst og fast, men desverre mest om det første.
Litt påtrengende var jo oppmerksomheten, men etter 10-15 minutter var det passende for oss å komme seg videre, så vi takket det selvinviterte selskapet for all god hygge...
Det er vel neppe tvil om at Tromsø har Norges fineste byutsikt fra Fløya. Bergen får ha oss unnskyldt, men Fløyfjellet bli litt smålåtent i forhold til panoramaet fra Fløya. Pussig nok har fjellene nesten likt navn.
Gondolbanen ble ferdigstillt i 1961, og det hadde sikkert gjort seg med en utskiftning av gondolvogner etter 50 års bruk. De bærer preg av tidens tann, selv om de helt sikkert er like sikre som nye vogner.
Vi var innom både Utsikten på Stakkevoll, Universitetet og Universitetsykehuset for å bivåne utviklinga av Tromsø. Den har vært formidabel, og mye har skjedd bare på de siste 23 år som er gått siden jeg forlot byen.
Og så var det en kjapp liten mimretur for meg på Norrøna-feltet for å titte på Bentech-bygget, som var liksom signalbygget for utvikling av høyteknologi i Tromsø på 80-tallet. Der var det ikke mye høyteknologi igjen, desverre. Bygget ble nå brukt som Tromsø-kontor for Securitas og et universitets-institutt for voldsforskning, så det er ikke engang rester av høyteknolgiutvikling igjen...
Cecilie, i bygninga under er du født (bygninga bak, faktisk..) - Kvinneklinikken på det gamle sykehuset i Tromsø.
På veien mellom Tromsø og Sommarøy var vi innom Håkøya for å titte på Tirpitz-monumentet.
Litt spesiell interesse var dette for far, da han spaserte på bunnen av det veltede Tirpitz etter krigen da realskolen i Harstad var på utfluktstur til Tromsø, men opphoggingsfirmaet Høvding hogde opp skipet til håndterbart stål som kunne brukes til noe nyttig.
Desverre var minnesmerket nokså bortgjemt og stakkarslig tatt i betraktning av at over 900 av mannskapet omkom i denne endelige senkningen av Tirpitz på slutten av krigen. Riktignok var de fienden, men det går da an å sette opp verdige minnesmerker for dem også.
Etter en kjapp stopp på Hella, det fine friluftstedet ved Rystraumen, fortsatte vi til Sommarøy, som vi kom til i 7-tiden om kvelden.
Akkurat i passe tid for å sjekke inn på det kjekke hotellet som har vært i drift i ca 10 år, men som jeg fant på internett kun noen dager tidligere. Da vi var på besøk på Sommarøy på 80-tallet var det kun fiskarheimen som var overnattingsalternativ på stedet. Hotellet kan anbefales for de som farer i disse leier, koselig og trivelig var det.
Far fikk til og med spist boknafisk til middag om kvelden, denne spesielle fiskeretten han ikke har spist siden sin ungdom. Til og med ekstraønsket om ekstra bacon til fisken ble oppfyllt av et velvillig kjøkken.
Til sammenligning; tenk om dagens ungdom måtte vente 60 år på å få smake yndlingspizzaen fra sin ungdomstid? Is it really imaginable...?
En sommerlig aftenstur langs Sommarøys hus, strender og havn er som balsam for sjelen og en grei avslutning på en innholdsrik dag i Troms.
Vandrehjemmet på Sortland hadde utmerkede rom, nesten hotellstandard, og vi fikk samme frokosten som gjestene på Sortland Hotell. Kort sagt; mye valuta for pengene.
Sortland er ikke svart som navnet skulle tilsi, tvert imot så kaller byen seg for Blåbyen. Med den konsekvens at flest mulig bygg i sentrum av Sortland blir malt i forskjellige blåsjatteringer. Stilig, og originalt.
Som dere ser på bildet så har til og med Forsvaret gitt avkall på sine vanlige militære fargekrav på Kystvaktas hovedbase, som ligger på Sortland.
Vår rute førte oss over på "fastlandet" i forhold til Sortland, dvs Hinnøya, hovedveien mot Lødingen til enden av Gullesfjorden hvor den nye Lofast-forbindelsen starter. Ingen av oss hadde kjørt den før, så det var et selsagt valg på vei tilbake til Leknes i Lofoten.
Lofast er fin vei gjennom daler ,kystlandskap, og ikke minst tunneller og bruer. Bildet av brua over Raftssundet får være den illustrative representanten av denne ruta. Og for dere som ikke har reist gjennom Raftsundet - det er virkelig smalt på det smaleste - det ser dere lett på bildet nedenfor.
Vi tok bevisst en del omveier tilbake til Leknes, og havnet derfor også i Lauvvik. Morsom Lofot-romantikk på huset ut mot havet, og det er vel neppe tvil om synspunktene på oljeutvinning hos denne grunneieren. Kommentar fra undertegnede avstås...
Far har nå også for første gang vært på en golfbane. Vi tok rundturen på Giskøya i Lofoten på vei tilbake til Leknes, og da var kaffe og vaffel på denne originale golfbanen et selsagt stopp. Rett og slett pent å se utover havet fra denne golfkafeterian i det fri.
Fra Leknes tok vi fly tilbake til Bodø, eller BOO som den heter på kodespråket, før vi flakset videre til Tromsø via Stokmarknes. For første gang på turen møtte vi overskyet vær på vei til Tromsø - null utsikt til hverken Hinnøya eller Senja på vei til Tromsø. Svært skuffende. Widerøe - bestill bedre vær, vi er blitt forvent!
Vestlandslefse er sterkt undervurdert som nødproviant for reiser med hyppig innlagt småstopper...
Dagen startet på Hurtigrutemuseet, godt supplert av fars nevø (og mitt søskenbarn) Mattis Mathisen, som var kommet fra Sortland på morgenkvisten for å være guide og reiseselskap for den videre turen nordover i Vesterålen etter at vi var ferdige på museet.
Museet var egentlig ikke så rare greiene, jeg tror det ligger et stort forbedringspotensiale i det enorme materialet som ligger i Hurtigruta. Museet var lite og trenger egentlig større lokaler. Selv om det er ruvende med den landsatte Finnmarken ved siden av, så står jo denne båten egentlig til forfalls, beklageligvis. Her trengs det ressurser og initativ, enten det kommer fra det offentlige eller privat.
Far og Mattis på brua på den gamle Finnmarken, som ble pensjonert på 90-tallet.
Turen fortsatte med Mattis fra Stokmarknes innover Eidsfjorden, og stoppet på et nes hvor far og Mattis ble fordypet i familiehistorie.
På bildet ser dere stredet hvor de drodlet om historien, og det er det stedet hvor familiens jakt "Falken" forliste en januardag i på 20-tallet blant skjærene og holmene i bakgrunnen. Dette var en sentralt tema i familiehistorien en og to generasjoner før min tid, men far hadde ikke tidligere visst akkurat hvor "Falken" forliste. Dette ble avklart, og jeg fikk tilført betydelige mengder familiehistorie på en halv time...
Neste mål å turen var helt nord i Vesterålen, hvor vi skulle innom Nyksund, dette nesten sagnomsuste fiskeværet som ble fraflyttet på 60-tallet da de endelig fikk vei. Men på veien dit var vi innom Mattis sin hytte innerst i Eidsfjorden, og det var trivelig. Kaffe ble kokt, og kringler fra Elins bakst ble servert. En utmerket stopp på veien.
Vel, så historiekåt som jeg er kunne jeg ha skrevet mye om Nyksund, men hvorfor gjøre det når det finnes utmerkede referanser på nettet.
Vi tuslet rundt i Nyksund i en times tid, og spiste deretter dagens middag. En av de bedre bacalaoer jeg har spist ihvertfall. I en kafe drevet av utlendinger. På det ytterste nakne skjær i Norge.
Nedenfor er noen bilder av Nyksund, som i dag fremstår som et lite mini-Henningsvær sommerstid med brukskunstnere og kafeer, selv om det forsatt er en betydelig bygningsmasse som det bør gjøres noe med. Men i motsetning til for noen tiår siden så bor det noen her året rundt nå. Det er ikke alt i distrikts-Norge som er negativt...
Dagen ble avsluttet med kaffe og kveldsmat hos Mattis og Elin på Sortland før vi bikket over i sengene på vandrehjemmet på Sortland.
Et Widerøe-fly fra Bodø til Leknes kan bety at du må innom Røst. Det er ingen ulempe.
Da får du nemlig ekstra sightseeing med Widerøe langs Lofot-veggen på vei til Leknes etter mellomlandinga på Røst.
Og denne dagen var kapteinen i ekstra godlune. Strålende vær med lav flyhøyde gjorde at MB-ene i minnekortet fikk bein å ga på. Se bare på bildet over Værøy ved siden av. Strålende sighseeing. Likeens over Å, Moskenes og Reine før vi landet på Leknes. Noen av mine beste Widerøe-bilder ble tatt denne dagen.
Etter planen skulle vi kjøre gjennom deler av Lofoten til Stokmarknes denne dagen. Overkommelig avstand etter at vi gikk av morgenflyet kl 0910. Her er noe glimt av det vi gjorde denne dagen.
Selvfølgelig var vi innom Ballstad og Kræmmervika, der Bjarne og Betty bor. Dette er kremen av Lofoten. Desverre var de på feire, men de var så snill at vi brukte bilen deres på hele sightseeingen vi haddei to dager i Lofoten og Vesterålen. Tusen takk!
Vi var innom viking-festival på Lofotr vikingmuseum på Borge. Denne stolte kapteinen skulle dirigere et tredvetalls turister til å ro kopien av Gokstad-skipet de har bygd der og som var ferdig i 1992. Det gikk på et vis...
Og så bivånet vi en lett alpin redningsaksjon med Sea King'n på Tjeldbergting mellom Kabelvåg og Lofoten, og....
-...tittet på klatrere på Svolværgeita, der de hang høyt opp i fjellsia. Lofoten levde opp til sitt rykte som action-preget feriedestinasjon denne dagen. Om vi ikke deltok, så bivånet vi det hele...
Far var på leiting på gamle trakter i Kabelvåg hvor han satte opp linkstasjoner på 50-tallet og strakk stømkabel til sorenskriverhuset. Vi fant Sorenskrivergata, men er ikke helt sikker på om vi fant huset...
Kabelvåg er som så mange andre steder i Lofoten en idyll om sommeren. Som bergenserne ville ha sagt; gå hem og vogg med Sørlandet...
På veien mellom Svolvær og Fiskebøl har den moderne tid klart å ødelegge et av Norges beste fotomotover i Austnesfjorden. Tidligere var kirka på halvøya et klassisk motiv på Norges-kalenderne. Hvordan kommunen har klart å tillate dette rorbu-anlegget er for meg ei gåte. Og for en gangs skyld; hvor var Riksantikvaren? Men dette er antageligvis litt for lang utenfor Grünerløkka hvor de fleste saksbehandlerne bor.
Hvor blir vel fjord og fjell penere enn i Nordland en sommerkveld. Utsikten nedenfor ble en fin avslutning på dagen på veien mellom Melbu og Stokmarknes. Legger merke til fjellet i bakgrunnen. Det er det mektige Møysalen, Hinnøyas høyeste fjell, med en nokså sprek tur til toppen (1260 meter stigning).
Innzoomet ser dere hvor mektig disse toppene er. Tenk å sitte på disse i midnattsol og skue utover Vesterålen, Lofoten og innover Narvik mot svenskegrensa. Gaustatoppens utsikt er minst fem poeng lavere på rangstigen.
God tur for de som blir inspirert!
Denne dagen var i sin helhet reservert Bodø. Og hva ville vel Bodø vært uten fly? Kanskje bare en forblåst liten by med sildeoljefabrikk på Helgelandskysten. Fly har satt sitt preg på Bodø siden krigen, fra hyggelige sivile Twin Ottere til den storpolitiske U2-affæren (den yngre generasjonen får slå opp i Wikipedia...). Så det var jo klart at vårt mimre-opphold var preget av at Bodø var mor og fars bosted i ca 10 års tid før de tok oss kidsa med seg til Trondheim på begynnelsen av 60-tallet.
Noen glimt hva vi gjorde her:
Leting etter lokasjoner for gamle linkstasjoner som far satte opp for Luftforsvaret på begynnelsen av 50-tallet på Rønvikfjellet. Eksakt lokasjon fant vi ikke, men vi var nærme hele tiden, og utsikten over Bodø, kysten og Vestfjorden var fantastisk.
Koseprat med guidene på flymuseet. Det må være spesielt å være guide på et flymuseum når man knapt har sittet i propellfly selv...
Gjensynet med en av fars gamle fixerstasjoner fra 50-tallet på flymuseet var nesten tårevått... Hverken han eller jeg hadde vel ventet at de hadde en slik utstillt mellom Thunderbirds og Starfighters. Dette var et av Norges virkelig tidlige forsøk på radionavihasjon for fly.
Saltstraumen var mer mektig enn hva blaserte naturnordmenn som oss selv hadde forventet. Så mektig at den måtte nytes med en seibiff når strømmen var på sitt sterkeste i 4-tiden på ettermiddagen. Fars konklusjon på seibiffen var klar som kefir; OK som kafemat, men den kom ikke opp mot mors oppskrift. Enklere kan det ikke sies...
Mimring langs kaia i Bodø på kvelden. Desverre var "Gamle Salten" som vi så i forbifarten dagen før ute på en eller annen sightseeingtur. Rønvikfjellet i bakgrunnen.
Og slik ser Jordbruksveien 32 ut i dag....
Er det ikke skriveangst medlemmene av Forfatterforeningen kaller det når det ikke kommer ut ord av av skrivemaskinen, eller Mac'n som sikkert er dagens verktøy for alle forfatterspirer, på flere måneder?
Skriveangsten har ikke ligget så tungt over meg, men flytting, slytting og atter flytting (jo, det var faktisk 3 flyttelass som ble integrert i det nye huset....) gjorde at stressnivået ble fokusert mot andre aktiviteter. I tillegg er jo angst ofte proporsjonalt med forventninger som en selv eller andre måtte ha om det ferdige produktet, og med mine forfatterambisjoner burde angstnivået være lik null.
Nok om det. NN-turneen er fars mimreturne til gamle tomter i Nordland og Troms, godt supplert av Widerøe's sommerhoppebillett på kortbanenettet og diverse "må-se"-ønsker fra fars side. Da har vi lagt opp ei nokså hektisk reiserute i ei uke, så får vi se om den holder.
Bli med på turen! Vi håper å holde dere oppdatert før vi avslutter på fredag 12. august, men alle overnattingstedene er nok ikke så godt skodd med internettdekning, så vi får se. Enjoy!
Start med Widerøe fra Trondheim til Bodø, med mellomlanding og kaffepause i Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Det må kalles "value-for-money" for samlere av flyplasser...
Bedre sighseeing i Norge enn lavtflyging over fjell med Widerøe finnes ikke! Her Storglomvatnet med Svartisen og industristedet Glomfjord innerst i fjorden. Dette får man oppleve på ruta mellom Mo i Rana og Bodø.
Fish and chips på kaia i Bodø. Jeg tror far var tilbake i 50-årene med denne nytelsen...
Dagen ble avsluttet på det veldig fine landstedet til Bjørnar og Alfhild nord for Bodø. Været var praktfullt. Totalt blikk og kunne sitte ute til langt på kveld. Nord-Norge på sitt beste!
...er en kjent og kjær melodi av Åge Aleksandersen.
Akkurat når denne lille epistelen publiseres, så befinner vi oss faktisk der du ser på kartet, nøyaktig halveis mellom Calgary og Frankfurt.
Fire og en halv time fra Calgary, og fire og en halv time igjen til Frankfurt.
Klokka er litt over ett om natta i Norge, litt over fem om ettermiddagen i Calgary, og ti om kvelden her på østsiden av Grønland. Tidssoner og nattflyvning er merkelige greier, og vanskelig å venne seg til.
Nå er det bare 24 timer til vi forlater Canada.
Mange ting vil bli savnet, og det vil jeg ha brukt mange blogginnlegg for å kunne detaljere.
En ting er imidlertid mer spesielt enn andre, og det er det flotte utsikten mot Rocky Mountains når det er klarvær. Desverre har ikke utsikten under vært utsikten fra huset vårt, men bildet er tatt bare noen hundre meter unna.
Det å kunne gløtte bort på fjellene når man kjører til jobb om morgenen, eller på butikken om ettermiddagen, er noe som vil savnes. Riktignok er det topper i Sandnes og Homemrsåk-traktene også, men det blir liksom ikke det samme...
Til tross for at det sikkert kommer enda en kaldfront med snø her i Calgary før det blir skikkelig sommer, og spesielt i år hvor våren har vært svært kald, så håper vi ikke at snøen kommer før vi forlater Canada på lørdagen.
Vi trosser derfor all statistikk og sier farvel til vinteren med noen minneverdige snøkrystaller som vi kom over i mars da vi var på tur i Drumheller-området.
Denne familien har en nokså komplisert logistikk de neste månedene.
Et flyttelass fra Trondheim, et flyttelass fra et lager på Forus, samt et flyttelass fra Canada skal inn i huset i løpet av de nærmeste månedene.
Alvoret startet i forrige uke med flyttelasset fra Trondheim, som ble levert av Majortrans, og fortsetter i skrivende stund med pakking av huset her i Calgary.
Kanskje blir det nødvendig med garasjesalg på seinsommeren.
Og hvis noen fortsatt er i tvil om at det kan være OK i Hommersåk, så er det bare å titte på bildet under, som er sentrum og havna. Hva akkurat ei nordlandsjekte gjør i en fjord i Rogaland for inntil videre være ubesvart, inntil vi en dag møter eieren på havnekafeen...
...og Vestlandet var på sitt absolutt vakreste da jeg var innom på Ingeborgs avslutning på Nordfjord Folkehøgskule forrige helg.
Sol og varme med 25 grader, grønn vår men med fortsatt snødekte fjell gjorde hele landskapet til postkortmotiv.
På bildet under er det Ingeborg og de andre av årets stipper (stipendiater = hjelpelærere) som er avbildet. Som vel trygt kan karakteriseres prakteksemplarer av dagens ungdom.
Så hvis noen av dere har noen håpefulle poder som ikke vet hva de skal gjøre etter videregående, så kan et opphold på denne skolen ved Sandane trygt anbefales. Miljøet er strålende, og formen blir helt sikkert bra med de friluftsaktivitetene de holder på med sommer som vinter.
Så sprek blir man av å gå et år på friluftskulen mellom fjord og fjell....
Dette er kosehumor for godt voksne folk, og kanskje noen ungdommer også...?
Tegneserien utgis ellers under tittelen Zits, og tar for seg mange underfundige situasjoner med tenåringsbarn i huset.
Herved anbefalt, og for de som måtte tro at det her kun er far-sønn forholdet det fokuseres på, så er det ei bok som heter "Jeremy and Mom" også....
...var en uforglemmelig dag i høyfjellet her i Canada for Vilde og meg selv.
Da var vi en tur i Sunshine Village, som er et av de større skistedene i Canadian Rockies.
Vi opplevde det særegne med påskedagsgudstjeneste ute i 2500 meters høyde, dvs omtrent på Galdhøpiggens topp. Stilig, og på bildet kan dere se den forrettende presten fra First Lutheran Church i Calgary med et fantastisk fjellpanorama rundt seg.
Været var strålende, skyfri himmel og såvidt det var et vindrag i lufta. Skulle bare hatt med fjellskiene istedenfor alpinski for å kunne gå innover de fine fjellformasjonene. Alpinbakker er jo egentlig gamske kjedelig i lengden...
Sunshine er et særegent sted, og nok noe annerledes enn andre skisteder. Først kjører vi fra Calgary i litt over en time, passerer Banff og tar inn i en dal hvor dalstasjonen er. Der er det en gondolbane som går oppover i fjellet, 4-5 kilometer lang og tar ca 20 minutter. Den bringer oss opp i ca 2100 meter høyde hvor selve "villagen" er. Herfra igjen går de vanlige skiheisene oppover fjellsidene, fordelt på tre fjellmassiver. Høyden gjør at snøen holder seg fantastisk bra til langt ut i april/mai. På første påskedag var snøen av prima konsistens, og det kommer den fortsatt til å være en stund utover.
Greit å vite hvor man skal ta veien i over 2500 meters høyde:
Et av fjellene som beklees av heiser:
Denne vårens alpin-bærte...
Vi har en særegen liten sak her oppe på Signal Hill hvor vi fortsatt bor, denne åsen som ligger et par hundre høydemeter over resten av Calgary.
Fra verdensrommet (dvs Google Earth) ser det ut som på bildet til venstre. Pussig sak, ikke sant...?
Dette lille området heter Battalion Park, og det dere ser er faktisk kompani-initialene til de kanadiske troppene som trente og holdt til her før de ble sendt over Atlanterhavet til det slaktehuset som senere fikk navnet første verdenskrig.
I dag er hele området bygd ned av to kjøpesentre, og mange av de er butikker vi bruker flittig flere ganger i uka. De ser du i nerkant av bildet.
Nå ligger ikke huset vårt på bildet akkurat, men går du ca en kilometer i nord-vestlig retning på bildet kommer du til Aspen hvor vi har bodd inntil nå.
Man skulle jo tro at dette prinse-bryllupet blir omfattet med minimal interesse når det er et verdenshav mellom begivenhetene - og dertil mange tidssoner som gjør at folk må stå opp på natta for å følge med på begivenhetene.
Men neida, her har den rojale interessen vært nesten omvendte proporsjonalt med avstanden til begivehetene. Alle mediekanaler er fullt opp med analyser og alskens viderverdigheter om de rojale begivenheter i London.
Det er på høyde med medieinteressen rundt Stanley Cup hockey playoff, som pågår i april og til slutten av mai. Og når noe konkurrerer om kanadiernes gunst i disse hockey-tider, så skjønner man at også dette folkeslaget kan gå av skaftet på grunn av rojale yndlinger.
Men utrolig nok for kandierne, så er det faktisk deres kommende statsoverhode som gifter seg. Selv om vi har en fungerende statsminister i dette landet, så er det fortsatt dronningen i London som er det formelle overhodet.
Og det gir seg utslag i mange ulike former. For oss som har hatt det priviligiet å få en fartsbot her i Canada, så står det klart og tydelig på papirene som kommer i posten at vi er "prosecuted by the Crown". Det høres jo fryktelig alvorlig ut, men slik kan et forenklet forelegg lyde på engelsk. Og hvis vi vil protestere på fartsboten og få den omgjort, så må vi værsågod møte opp i "Queen's bench" i sentrum av Calgary.
Så det er kanskje ikke til å undres over at kandierne er nokså rojale av seg. Og knytningene er sterke.
Så sterke at det er en selvsagt ting av William og Kate kommer til å besøke Canada først som et nygift par på offisielt statsbesøk i sommer. Da blir det vel enda mer mediafokus enn det har vært de siste dagene. Men da er vi gone...
Denne gangen er det været - og ikke musikken som jeg skrev om i fjor.
Våren er usedvanlig treg her i Alberta i år. Bøndene på prærien er skikkelig bekymret fordi våren og snittemperaturen er godt under hva som er vanlig på denne tiden av året.
Og snø har vi hatt nok av denne vinteren. Vanligvis er det lite snø i Calgary, men denne vinteren har den lavet godt ned. Skulle vi bodd her lenger, så har snøfreser stått på innkjøpslista. Da hadde vi unngått de store snøhaugene vi har hatt i oppkjørselen denne vinteren. Bildet er tatt i går, men nå gidder jeg ikke lenger denne snøen, den får smelte i sitt eget tempo.
Og akkurat i dag er tempoet blitt reversert. Snøen laver ned utenfor vinduet - og det har den gjort i et par timer allerede. Gidder ikke engang å ta bilde, se på bildet i linken ovenfor. Det bildet ble også tatt i april i fjor - og det ser akkurat likedan ut nå.
Tid for a sette på Grex Vokalis.
Palmesøndag i påsken ble Stine konfirmert i Sjømannkirka i San Francisco.
Etter både barnedåp og konfirmasjon de siste årene er denne kirka nå en god nummer to kirke for denne familien. Riktignok skifter prestene omtrent hver gang vi er innom, men slik er det i Sjømannskirkene - i forhold til andre kirker er prestene ment å rotere med noen års mellomrom.
Kjekt var det ihvertfall at presten Hans Jørgen Svartvassmo har vært både Stine og Vildes konfirmasjonslærer på nettet. Det er jo greit å møte presten fysisk en gang i løpet konfirmasjonstiden, ihvertfall...
Totalt var det fem konfirmanter i kirka på denne søndagen, tre fra SFO-området og to fra Calgary. Den andre fra Calgary var Ingeborg Rismyhr, og begge er avbildet med den fine utsikten fra balkongen på kirka nedenfor.
Kirkekaffe er noe Sjømannskirka virkelig kan arrangere, det har vi fått bevist både i barnedåpen og konfirmasjonen. Selv om de tradisjonelle vaflene ikke var der, så bugnet bordet over av alle mulige andre godsaker. Vaflene er der tydeligvis døgnet rundt ellers når de ikke har kirkekaffe.
Og så hadde vi en god lunch/middag på Grand Cafe i sentrum av SFO sammen med familien Rismyhr før de måtte dra tilbake til Calgary senere på kvelden.
Christian og Ingeborg; dette er samme sted som vi hadde middagen etter barnedåpen i 2009 - til og med samme bordet. Visse tradisjoner begynner å sitte som de skal...
Stine og Ingeborg på balkongen til Sjømannkirka med utsikt over San Francisco Bay:
Kirkekaffe etter konfirmasjonen (Vilde og Angelica til venstre, AK til høyre):
Konfirmasjonsmiddag på Grand Cafe:
Et av de mer kjente sitater fra nyere trøndersk kulturhistorie er Flettfrids "...Det er klart verden går fremover - hvor skulle den ellers gå...?".
Selv om mange mener at pilene peker feil i mange retninger, så kom jeg over et lite positivt signal for en stund siden. Det var en liten nyhetsmelding om at McDonalds var havnet på andreplass av verdens fastfood-kjeder - forbigått av den raskt voksende Subway-kjeden. Begge to har litt over 39 000 "restauranter", men Subway har nå et par hundre flere enn McDonalds.
Og hvorfor fremskritt? Vel, hos Subway får du ferske sandwicher, gjerne med mye masse grønnsaker, du komponerer ingrediensene selv, og det finnes ingen smultstekte greier ungdom og andre spiser seg feite på.
Men denne samme brusen har de begge, så begrensninger i den galopperende økningen av sukkersyke (spesielt i Nord-Amerika) vil det sikkert ikke hjelpe for. Den dagen Subway hiver ut brusen og erstatter den med vann, juice og melk bør det bli flaggdag i den vestlige verden.
Heia Subway!
Det er bygd utallige tårn av duplo-klosser det siste året i stua i Aspen.
Alle lider til slutt samme skjebne, enten de har stått i noen minutter, timer eller dager - de deiser i golvet godt hjulprt av Angelica, enten det skjer i vanvare eller fordi klossene skal brukes til nye byggverk.
De aller fleste tårnene er moderate i størrelse - selv barn og ungdom skjønner intuitivt noen knekningsteoretiske prinsipper om forholdet mellom tykkelse og høyde. Så de aller fleste tårnene har begrenset seg til en halv til en meter i høyde.
Imidlertid satte Vilde og Angelica tårnrekord for et par uker siden med dette tårnet som er på bildet. Det pussige er at tårnet sto faktisk uten støtte i ett eller to minutter. Men det var ikke rare vibrasjonen i gulvet eller vindraget av Angelica som svinset rundt for det hele ramlet.
Høyden på tårnet ble ikke målt - det ville sikkert ramlet hvis vi forsøkte noe slikt - men høyden er estimert til 2,05 meter. Noen bedre?
Tyngdekreftene er underlige greier - så enkelt og naturlig, men allikevel usynlig og av og til vanskelig å skjønne (ihvertfall når den skal anvendes i skolefysikken...)
Christian og Kris har vært på Canada-turne.
Nå er de vel tilnake i gamlelandet, men noen bilder fra en Calgary-utflukt skader ikke.
Tilsammen var de over 2 1/2 uke i Canada, fordelt på Calgary med 1 1/2 uke og Vancouver med 1 uke.
Her er noen spotlights fra utflukten vi hadde til Drumheller. Dinosaur-skjellettet er faktisk et av verdens mest intakte og fantastiske, og for deg som måtte lure - jo , det er ekte saker.
Det andre bildet er fra Drumheller-dalen, og viser de spesielle hodoo-formasjonene, som enkelt sagt er erosjon gjennom noen millioner år som har laget disse fantastiske "skulpturene" pga forskjellig hardhet i steinlagene.
Kris var forøvrig preferet lekeonkel for Angelica. Hun sprang bare rundt og rope "Kris, Kris..." hele tiden - det kunne jo egentlig bety beggo to, men Christian fikk ihvertfall solid avlastning fra sine påtenkte storebror-forpliktelser da han var her. Kris - the babysitter (attest blir gjerne utstedt....)
Som en del av den nordamerikanske kulturen om å være sin egen lykkes smed, så flyter det offentlige rom og mediakanaler over av programmer og metoder for å få selvtillit i alle mulige dimensjoner. Hvordan du skal utnytte ditt potensial og hvordan du skal fokusere på de rette tingene hvis du skal lykkes - ikke bare i arbeidslivet, men også på det personlige plan.
Som traust - sikkert litt for mye traust - nordmann er det interessant å observere de både positive og mindre positive sidene ved denne kulturen.
Det postive er jo at nordamerikanere flest er flink til å kommunisere, fra de små "how-do-you-do"-frasene i heisen til møtepresentasjoner. Vi nordeuropeere blir ofte litt amatørmessige på det området, vi er ikke flinke nok til å pakke inn og "pinpointe" kommunikasjonen vår. Og enten man liker det eller ikke, så må man bare erkjenne at innpakningen i mange sammenhenger har noe å si. Om ikke alt, så er den en del av et totalbilde. Vi tror altfor ofte at fordi vi har en faglig solid fundert konklusjon, så tror vi at alle legger merke til den uansett hvor godt komuflert den egentlig er.
Som et resultat av dette, så er det grodd frem en hel industri som produserer litteratur, filmer og guider hvordan du skal få bedre "self-esteem". Oversatt betyr ordet noe midt mellom selvaktelse, selvfølelse og selvtillit, og egentlig burde vel dette være puttet inn under psykologi-merkelappen i fagavdelingen på bokhandelen, men så enkelt er det ikke. Når det blir business av sakene, så blir det egen avdeling. Med fokus på undertemaer som selvrealisering, psykisk oppbygging, coaching etc.
Og apropos business - i en av våre lokale bokhandlere så ser jeg at avdelingen for "well-being"/"self-esteem" nå er blitt betydelig større enn business- og management-avdelingen (som tradisjonelt er store avdelinger her i Nord-Amerika).
Lykke kan tydeligvis selges i mange innpakninger.
Det er en ting jeg har irritert meg over hver eneste gang jeg kommer tilbake til Norge de siste 3-4 årene.
Køkultur finnes ikke.
Typisk setting; 8-10 personer står i kø ved den eneste kassa som betjenes på Rema. Så kommer det en ansatt til for å åpne den neste kassa. Da stormer selvfølgelig de som står bakerst i køa fram for å komme først i køa til kassa som skal åpnes. Norsk køtaktikk på sitt beste - synes sikkert de som benyttet sjansen til å bli raskt betjent.
Er det rart utlendinger ser på oss som lite kommunikative og høflige? En slik oppførsel ville vært totalt fremmed på super'n i Canada. Der titter folk rundt seg og sier "after you" hvis en tilsvarende køsituasjon oppstår.
Jeg gremmes hver gang jeg er i Norge og opplever norsk høflighet på sitt dummeste. Skjerp dere!
Dette er ikke morsomt for alle som tror at vi normenn blir hørt på i utlandet nå for tiden.
Vi er jo vant til at vi har hatt utenrikspolitiske kanoner a la Trygve Lie, Johan Jørgen Holst eller Gro Harlem Brundtland, som har forsterket vårt selvbilde om at det nordmenn er opptatt av - ja, det er jomen resten av verden opptatt av også. Ikke minst får vi det inntrykket i media når Norge bruker flere millioner kroner på nettverksluncher under World Economic Forum i Davos for å promotere den nordiske modellen som en preferert løsning for andre lands samfunnsbygging - jo, da er vi virkelig på kartet.
Vel, det velrenomerte tidskriftet FP (Foreign Policy) har ranket de 100 meste betydningsfulle premissgiverne i dagens utenrikspolitiske verden. Jeg måtte lenge etter en nordmann. Startet friskt på nr. 1, bladde side for side, begynte å bli engstelig når jeg passerte nr. 50 og det var stadig flere ukjente navn for meg. Desverre, jeg kom til nr 100 uten at en eneste nordmann var nevnt.
Er det mulig? Vi som har Jonas Gahr Støre. Han er jo en slik sympatisk, omgjengelig og klok mann. Ihvertfall på norsk.
Er det alle velferdspengene vi drysser over oss selv som gjør oss sløve, eller er det utandets persepsjon av at vi har så mye penger at våre politikeres valg ikke er for relevans for andre land?
Morsomt er det ihvertfall ikke at ikke en eneste nordmann når opp i denne prestisjetunge konkurransen. Eller er det langtidsvirkningene av at vi står utenfor det meste etter hvert, bortsett fra NATO. Men der sliter vi jo også, ingen andre er jo interessert når Norge maser om nordområde-problemstillingene der...
Til sammenligning, så er både Danmark, Sverige og Finland representert på denne 100 på topp lista. Desto verre. Så klarte vi ikke å slå svenskene på denne arenaen, desverre. Selv om det jo gikk enormt bra på VM på ski. Slår vi dem der kompenserer det jo for det meste. Tror vi nordmenn. Så kan vi fortsette å leve i vår boble om at vi blir lagt merke til.
Så fikk da Ski-VM i Oslo mediaoppmerksomhet her i Canada også - men det måtte et VM-gull til.
Slik så førstesida til Calgary Herald ut etter Canadas første gull i ski-VM overhodet. Ekstra kjekt for de lokalt ansatte på Calgary-kontoret i og med at Statoil også er sponsor for det kanadiske langrennslandslaget. Og kjekt var det for sporten også at det ikke bare er de sedvanlige nasjonene som stikker av med alt.
Men hvis dere tro at vi får se et fnugg av VM på TV her - så tar dere feil. Ikke et sekund. Hockey rules...
Av og til kommer man over godbiter til en billig penge. De går det godt an å komme over i aviskiosker også, og ikke bare hos bokhandlerne.
Flere av de store fagbokforlagene har de siste årene gitt ut temahefter rundt historiske temaer, eller innenfor spesielle tema som politikk, astronomi, geografi, naturvitenskap o.l.
Her er et av de nyeste, som virkelig gir deg forståelse om de lange linjer i historien ut over det vanlige, og spenner fra førhistorisk tid til vår tid om hvorfor den menneskeskapte del av verden er blitt slik den er blitt, enten det gjelder filosofiske og religiøse ideer eller vitenskapelige nyvinninger/teorier.
Nyttig voksenopplæring for de mer middelaldrende og eldre av oss, og veldig bra for den yngre generasjonen som supplement til de de ofte litt kronoligisk fokuserte, men ofte kjedelige historiebøkene i pensumet.
Som jeg en og annen gang før har nevnt i denne spalten - les og bli vis!
Litt mer reklame for denne tegneserien må bare til.
Da jeg var i Norge siste del av januar, så var bok nr. 8 i Eliteserien kommet ut. Den uvitende vil selvfølgelig spørre hva Eliteserien er, bortsett fra at det var navnet på Tippeligaen før den ble tatt av pengegaloppen og fikk navnet Tippeligaen. Vel, som Arne Scheie antageligvis ville sagt om et elementært fotballspørsmål om hvem som scoret det avgjørende målet i FA-cupens kvartfinale i mai 1973; "dette er jo noe som alle bare må vite....".
Eliteserien i denne sammenhengen er bøkene med den kronologiske produksjonen til den eminente Frode Øverli - skaperen av Pondus-serien. Lun humor, iblandet litt sarkasme og brodd gjør denne serien uslåelig god.
Og hva gjør man ikke når man kjeder seg på flyet over Atlanteren. Drar selvfølgelig fram den svære Pondus-boka for å kose seg litt. Sikkert ikke helt etter "etiketten" på businessklasse, hvor de fleste andre menn sitter fordypet i sine rosarøde aviser eller seriøse tidskrifter som The Economist eller Harvard Business Review. Jeg koste meg såpass og boka var så original at en av kabinbesetningen fattet interesse for hva det var jeg satt og humret over mens apertiffen ble servert. Selvfølgelig vanskelig å forklare humor over til engelsk, men jeg klarte å få kommunisert at dette var god stripehumor hvor mange kan kjenne seg igjen i personkarakteristikker og situasjoner.
Dette er serien som minner mye om den klassiske Andy Capp serien fra 60- og 70-tallet, og som var bortimot fast inventar i norske aviser på den tiden. Men Pondus er både bedre og rikere illustrert, persongalleriet bedre og selve historiefortellingen er mindre steroetyp.
Derfor et par smakebiter nedenfor. Igjen så tilgir sikkert både forlaget og Frode Øverli at jeg kopierer inn et par striper fra den siste Eliteserie-boka her. Ihvertfall når de ser omsetningsøkninga etter at dere alle springer til butikken...
Det er bare en ting å si - Enjoy!
Recent Comments