Når jeg skriver "vi" så slår det meg hvordan man nesten er blitt en del av inventaret i dette landet.
Og for ordens skyld - når jeg nevner 150 døde fra Canadas side i overskrifta, så er det heller ingen distansering eller nedvurdering av det norske personellet som har omkommet i Afghanistan gjennom de siste hendelsene. Selv om Norge har under 10 omkomne i Afghanistan, så er ethvert liv umistelig. Nemlig.
Men det er jo interessant at norske politikere og myndigheter går gjennom en usedvanlig bratt lærekurve når det gjelder hva aktiv utenrikspolitikk kan bety i praksis gjennom det som har skjedd med de norske styrkene den siste tiden.
For mens internasjonalt engasjement for norske myndigheter helst har bestått i å levere fredsbevarende styrker, sanitetspersonell og ingeniørtropper i stort sett "sikre områder", så har kanadiske myndigheter ca 100 års erfaring i levere styrker til krigsutsatte områder. Husk at ingen av de konfliktene kanadiske styrker har vært involvert i har utspillt seg på kanadisk territorium - hvis man da ikke regner med en del tyske ubåter under andre verdenskrig som var nær kanadisk territorium for å senke konvoier.
Kanadiske styrker har alltid reist "overseas" for å kjempe for en eller annen sak, som nok ofte er fjernt fra dagliglivet her i landet, på samme måte som norske styrker kun har gjort de siste årene. Som regel fordi de alltid har hatt en pliktfølelse mot de historiske røttene i det britiske samveldet, og etter andre verdenskrig har Canada vært et av det mest trofaste landene mot både FN-systemet og NATO-alliansen. Og Canada har hatt den fordelen (kanskje ulempe...?) at de er blitt betraktet som en akseptabel deltager i enkelte konflikter hvor amerikanerne blir for betente, samtidig som de har hatt et stort nok forsvar til at de har hatt en reell muskel til å bidra med væpnende konflikter.
Det er trist å se i nyhetene at norske veteraner leverer tilbake medaljer i en markering foran Stortinget. Like trist som det var å se i nyhetene at ikke en statsråd fra det offisielle Norge giddet å møte på markeringen når forrige kontingent kom tilbake fra Afghanistan for noen uker siden.
Med hånden på hjertet kan det sies at begge disse situasjonene ville vært utenkelig i Canada. Antageligvis fordi det sitter både i den politiske og militære tradisjonen at veteraner og de som har mistet livet i tjeneste for landet skal markeres. Her gir det seg blant annet utslag at det ikke er en eneste offisiell person i Canada som ikke går med den rød-sorte markeringsblomsten i knapphullet i ukene før Rememberance Day 11. november hvert år - hvor man markerer veteraner og de falne i de konfliktene Canada har deltatt i.
En annen liten praktisk handling i dette samfunnet er at alle veteraner kan få egne bilskilt, slik det er eksemplifisert med dette skiltet fra provinsen Manitoba. Layouten varierer fra provins til provins, akkurat som vanlige bilskilt, men felles for dem alle er at de har teksten "Veteran" og den rød-sorte "belgian poppy"-blomsten på plass for at man skal se at dette er en veteran (person selvfølgelig, ikke bilen...). Hensikten med dette? Vel... - generell anerkjennelse, samt at mange steder gir betydelig rabatt på tjenester eller gratis parkering hvis du er veteran. Når man som Canada har 100 års erfaring i å sende styrker til utlandet, og desverre også har erfaringen med at mange ikke kommer levende tilbake, så lager man selvfølgelig ordninger som gjør at innsatsen verdsettes. Enten det er økonomiske ordninger eller slike symbol-ordninger som dette bilskiltet. Da kan man slippe pinlige forestillinger foran nasjonalforsamlingen.
En ting er å diskutere hvorfor og hvorvidt det er riktig i være i Afghanistan - det gjøres også i Canada. Men det er en helt annen sak å tydeliggjøre og markere både politisk og i samfunnet forøvrig at de styrker som man nå en gang har der fordi man har vært gjennom en demokratisk prosess hvor noe er vedtatt - jo de skal helhjertet støttes.
Dessverre har nok norske myndigheter en veldig dårlig trackrecord og kultur på dette området - enten det gjelder SV-statsråders utspill når de sitter i regjering til trygdesystemets behandling av veteraner - helt fra Altabetaljonens krigsveteraner til de moderne FN- og ISAF-styrker.
Og hovedgrunnen til dette er antageligvis norske myndigheters motvilje til å forholde seg til væpnende konflikter. Vi holder fanen høyt på alle fredsbevarende engasjementer, som for all del ikke er noe galt, men med en gang det begynner å hardne til med konkrete konflikter så blir det vanskelig for norske politikere å både snakke og beslutte noe konkret. I alle disse konfliktene så liker vi å holde oss til support-funksjoner som er i god avstand til der hvor trefninger utkjempes.
Og får å si det litt brutalt fra et kanadisk synspunkt - en av grunnene til at kanadierne har såpass store tap er den norske og en del andre NATO-lands uvilje til å være solidarisk da Canada for 1-2 år siden nesten desperat ba om at andre NATO-land måtte tre mer støttende til i den sørlige delen av Afghanistan. Da vred norske myndigheter seg i flere uker før de kom ut med beslutningen om vi hadde nok med det som på gikk i det relativt fredelige nordlige delen av Afghanistan.
So much for solidarity! Og det til tross for at den norske invasjonsforsvaret fortsatt er basert på massiv støtte fra Canada og andre NATO-land.
Så selv om norske politikere er vant til å blamere seg i både moderne Gro-referanser som "det er typisk norsk å være god", Roosevelt berømmelige "Look to Norway" eller mer moderne FN-referanser om hvor godt det er å leve i Norge - så skulle kanskje talspersoner for det offentlige Norge lære litt av andre lands tradisjoner når det gjelder å skape kultur for dem som setter livet på spill for landet - til tross for at det er ingen av oss som liker krig og væpnede konflikter (en slik selvfølgelighet skulle det ikke være nødvendig å si - men jeg har en mistanke om at selv enkelte statsråder kan trenge denne presiseringen...).
Det siste året har det her i Canada som regel vært bare 1-2 uker mellom hver gang en eller flere personer har omkommet i Afghanistan. På samme måte som i Norge er det behørig oppmerksomhet om dette i media. Den lokale varianten av NRK (CBC - Canadian Broadcasting Corporation) har til og med en fast korrespondent i Afghanistan, så nyhetene sprer seg fort.
Mens den offisielle seremonien i Norge avsluttes på Gardermoen i nærvær av myndigheter og familie, så fortsetter den i Canada.
Her i Canada fraktes også alle omkomne til den samme flyplassen, Trenton-basen utenfor Toronto, men etter den offisielle hjemkomst-seremonien er over kjører bårebilene i prosesjon inn til "Coroners office" (likhuset) i Toronto hvor det formelle overlevering av de falne foregår.
Denne prosesjonen har de siste årene så til de grader blitt en markering av den folkelige støtten til den omkomne og deres familie. Hver gang det kommer en prosesjon fra flybasen, enten det er en eller flere omkomne, så står det tusenvis av vanlige kanadiere langs motorveien, spesielt på broene som krysser motorveien, i det som blir en veldig sterkt symbolsk støtte til den omkomne og deres familie.
Dette er nå en så innarbeidet tradisjon i Canada at veien i 2007 ble offisielt omdøpt til "Highway of Heroes".
Og omsatt til norsk virkelighet...? Det skulle vel tatt seg ut i Norge om samferdselsministeren eller vegdirektøren hadde kommet med forslag om å omdøpe motorveien fra Gardermoen til Oslo for "Heltevegen".
Da ville nok både tabloide media og dertilhørende rikssynsere i den politiske og akademiske verden vært ute med hvor galt det er å forherliggjøre krigshandlinger og Forsvaret.
Så forskjellig kan verden, og politikken, fortone seg i to land i den samme kultursfæren på hver sin side av Atlanteren, som begge betrakter seg som veldig like når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Det er bare å ønske norske politikere lykke til videre i voksenopplæringen!
Recent Comments