SmallTalk

Empire Builder

Det kan være kjedelig å kjøre bil på prærien i Nord-Amerika.

Det var det også da vi var på vei hjem fra Yellowstone i oktober. Vi lå i ca 110 km/t mellom de to små byene Harlem og Havre i den nordlige del av Montana da vi hørte en merkelig lyd. Ingenting var å se i bakspeilet, og jeg trodde ført at det måtte være et lavtflygende fly som kom over oss - inntil to lokomotiver kom opp på høyresiden av bilen.

Hva kan vel være bedre medisin mot søvndyssende præriekjøring enn å bli forbikjørt av et tog - og så selvfølgelig legge seg på hjul...?

Nå er vi jo ikke vant til å bli forbikjørt av tog når vi ligger i 110 km/t her i Nord-Amerika. Tog her betyr stort sett saktegående, men svært lange, godstog som tusler avgård i 50 - 70 km/t, og da er det jo vi som tar dem igjen.

Men dette var altså på den særdeles rette prærien i Montana, og toget var ikke noe mindre enn det klassiske Empire Builder toget. For de som ikke kan sin tog-ABC, så er dette et av de 4-5 kjente transkontinentale togrutene i USA, som helt siden 1929 har gått mellom Chicago og Seattle.

Og til tross for alle nedleggelser av det meste av personbasert togtrafikk i USA, så har denne klassiske ruta overlevd. Tidligere ble toget operert Great Northern Railway, som bygde ut denne hovedruta øst-vest i det nordlige USA fra slutten av 1800-tallet. Dette togselskapet er nå en del av det gigantiske BNSF (Burlington Northern & Sante Fe) - som kun satser på godstransport. Derfor ble ruta i 1971 overtatt av Amtrak, som fortsatt holder liv i noen av de meste sentrale transkontinentale togrutene i USA.

Vel, vi (dvs jeg - de andre i bilen er jo bare passe interessert i disse rullende monstrene...) fant jo fort ut at skulle vi ha underholdning denne ettermiddagen, så måtte bilens cruisekontroll justeres til togets fart. Så ble gjort, og der lå vi i 15-20 minutters ved siden av hverandre bortover prærien. Toget hadde den imponerende hastighet av 120 km/t. Ikke så imponerende med tanke på tog i Europa, men dette er jo USA hvor det meste av jernbaneinfrastruktur har forfallt i 2-3 generasjoner.

Moroa tok slutt da vi kom til en liten prærieby 20 km før Havre. Vi måtte ned i 50 km/t i et par minutter, mens Empire Builder forsvant i det fjerne. Men happeningen kvikket opp i ettermiddagskjøringa, og da hadde vi jo bare 500 kilometer igjen til Calgary...

Nytrikken

Riktignok er dette bilens kontinent, men det gjøres da helhjertede initativ på kollektivtransportens område også.

Ta en titt på denne kjekke animasjonen! Det viser den nye "light rail"-trikken som nå bygges opp til der vi bor i den sørvestlige delen av Calgary.

Og når dere har kommet til endestasjonen på denne animasjonen, så bor vi faktisk bare 200 meter til høyre for stasjonen. Det vil sikket medføre at prisene på disse husene stiger mye etter at banen er ferdig i desember 2012, men det nyter jo ikke vi godt av...

Ulempen for oss blir at det blir ytterligere kaos i trafikken den perioden vi bor her. Byggearbeidene har allerede startet, og jeg bruker nå vesentlig mer tid på å komme meg hjem etter jobb fordi filer er sperret av for byggevirksomhet. Men hva ofrer man ikke for kollektivets beste...?!

Enjoy den fine animasjonen!

Rogers Pass

Rogers Pass er et av verdens mest kjente jernbanepass.

Paradokset er at det ikke går jernbane der. Ikke i dag.  Men for vel 90 år siden gikk det skinner her, og de gikk akkurat der hvor motorveien går gjennom passet i dag (se bildet nedenfor).

Jernbanen er i dag lagt under passet i to store tunneller. Den første var ferdig i 1916 og ble besluttet bygd etter at kampen mot snøras hadde tatt dusinvis av jernbanearbeideres liv over flere år etter at jernbanen til Stillehavet var ferdigbygd i 1887. De klarte seg da i flere tiår med en tunnel, men fra 1960-tallet og utover var det så store kapasitetsproblemer med kun en tunnel at det ble lagt planer for en tunnel nummer. Den var ikke ferdig før i 1989, og var endadog lenger enn den første tunnelen for å unngå så mye stigning for togene på begge sider av passet før de gikk inn i fjellet.

Og når det er snakk om kapasitet, så er det ikke akkurat Dovre- eller Bergensbanen med tre godstog og tre passasjertog i hver retning vi snakker om. Denne linja trafikkeres hver dag av mellom 35 og 40 tog, og når hvert tog er 1-2 kilometer langt og går nokså sakte sammenlignet med europeiske tog, så skjønner man kanskje at det kan bli kapasitetsproblemer med kun et spor gjennom passet...

Som gammel geodet/landmåler er det morsomt å vite at passet er oppkallt etter landmålingsjefen Albert Rogers i Canadian Pacific Railways. Han fikk i oppdrag å finne ei rute gjennom fjellene for den transkanadiske jernbanen da de bygde den på 1870- og 1880-tallet. Høres jo banalt ut når vi leser om det i dag, men på den tiden var store deler av Rocky Mountains "hvitt land" på Canada-kartet uten noen form for kartlegging.

For oss nordmenn er det lett å sammenligne med Bergensbanen og strekninga Finse - Myrdal. Store deler av langfjellene mellom Øst- og Vestlandet var også "hvitt land" på slutten av 1800-tallet da Bergensbanen ble besluttet bygd, så stikningsingeniørene hadde en formidabel oppgave med å finne den mest gunstige traseen over fjellet.

Det pussige er jo at når man er i Rogers Pass så er man i bunnen av en fjelldal, mens man i virkeligheten er 20-30 meter høyere enn de magiske 1301 metrene over havet ved Taugevatn på Bergensbanen (før de bygde Finsetunnelen for ca 10 år siden). Her det granskau i den høyden og slett ikke snaufjell som vi er vant med fra Norge. Så høyde er ikke høyde...

Mer lesing om Rogers Pass på denne linken.

Modelllllltååååg !!!

Noen som husker Knutsen og Ludvigsens sang om modelltog med supertjukk L og uendelig lang Å...?

I hvert fall sitter akkurat det spesielle trønderuttrykket godt i hjernebarken for alle gamle og pasjonerte jernbaneentusiaster.

Nå har jeg nok vært mer interessert i virkelige jernbaner enn akkurat modelljernbaner, men når Canadas største samling av modelljernbaneentusiaster satte seg selv i stevne i en idrettshall her i Calgary forrige helg, så var det selvfølgelig et arrangement som bare måtte besøkes. Fin bursdagsgave var det også, passer utmerket til voksne gutter som synes at han har fått sin andel av truser og sokker opp gjennom årene.

Og som dere kan se av de bildene så var det noen imponerende anlegg. Disse bildene viser bare noen av de klassiske anleggene i H0-størrelse (for dere som måtte være inne i disse størrelsesbetegnelsene…), men det fantes anlegg i både mindre og større størrelser. Det har vært en forunderlig utvikling fra man selv var gutt. Da var det kun denne H0-størrelsen som gjaldt, men nå er to størrelser som er mindre enn denne, og i hvert fall to som er større (de største passet best som hagetog…).

Det var imidlertid en fellesfaktor ved alle anleggene; det var mannfolk i 40-50 års alderen og oppover som var utstillere, som dro i spakene og fikk togene til å gå. Ikke ei dame var å se, og heller ingen ungdommer. Godt voksne mannfolk som i akkurat denne dimensjonen ikke hadde kommet seg ut av gutterommet. Det kunne sikkert vært interessant for noen forskere å se på denne kjønnsforskjellen, da det å bygge disse anleggene har veldig mye til felles med mye kvinnelig håndarbeid; små detaljer, uendelig tålmodighet og et langt tidsperspektiv.

Et lite forsøk på kjønnsutjamning var å ta med Angelica på denne utstillingen. Det var store øyne og mye vridning på hodet når togene tøffet fordi, og bare se hvor gøyalt hun synes tog er. Så det går an for jenter også!

Og i Tyskland, som er modelljernbanens hjemland, er det stor krise fordi Märklin-fabrikken holder på å gå konkurs. Dette er en del av den tyske folkesjela, i hvert fall de siste hundre år, men det er vel ikke så selvsagt nå som før at de fleste gutter får et modelljernbanesett i gave lenger. Dataspillene har vel overtatt her også. Vel finnes det togsimulatorer på data på samme måte flysimulatorer, men det er ikke bestandig verden går fremover…

When you hear that railroad coming...

...starter en kjent sang av Johnny Cash.

Nord-Amerika og jernbaner er noe spesiellt. Mytene har vært der fra begynnelsen, enter det er togrøverier fra ville vesten eller jernbanebaroner det fabuleres om. Egentlig er det litt pussig i dag, fordi jernbanen er sørgelig redusert i Nord-Amerika i forhold til utviklingen som har vært i Europa. Her har biltransport vært så billig at i et par generasjoner at persontrafikk med tog bortimot er en saga blott. Det er stort sett det amerikanske selskapet Amtrak og noe linjer her i Canada hvor det fortsatt fraktes passasjerer, samt noe spesielle turisttog og rushtog rundt storbyene, men ellers er det jevnt over dødt. Her i Calgary for eksempel går ikke lenger det berømmelige "Trans Canadian" som gikk fra østkysten til vestkysten, og som var kjent som en av verdens store togreiser.

Og standarden på materiell og infrastruktur er ikke til å skryte av. Omtrent null kilometer er elektrifisert, så det er de støyende og ineffektive dieselelektriske lokomotivene som trekker lassene her. Jeg skal innrømme at det er litt sjarmerende med lyden som kan høres på flere kilometers avstand, for en gammel vandrer langs jerbaneskinnene mellom Romolslia og Buenget så minner det sterkt om de lokomotivene som fortsatt går på Rørosbanen med godsvogner (den gamle Di.3-serien, produsert i Trollhättan i Sverige, en klassisk konstruksjon...).

Superutbyggingene som skjer i Europa og en del asiatiske land med rette banestrekninger og lyntog i 2-400 kilometer i timen er så vidt jeg kan skjønne ikke på tenkestadiet engang her.

Men allikevel suser det litt aura og toget her, delvis på grunn av historien og på grunn av størrelsen på togene. det er noe spesiellt når det kommer et godstog på vel 100 vogner dundrende over prærien med 5 lokomotiver koplet i hop, det er jo stas...! Og her går togene såpass sakte at det går an å få med seg hva som skjer. Spesielt i stigninger a la det vi har på Dovre og Saltfjellet i Norge så går togene i joggefart her, så det er absolutt ikke noe problem å hoppe på for den som fortsatt har lyst å leke "hobo", eller togloffer på godt norsk, som jo er et begrep som er blitt forherlighet i mange filmer opp gjennom årene.

    Og det skal sies, godstogene er imponerende i dette landet. Enten det er korntogene som skal til Vancouver med korn til Østen (Canada er en enorm korneksportør), eller det er godtogene som kommer tilbake fra Vancouver med to containere i høyden på hver vogn, med varer fra Østen sm vi kjøper i supermarkene her. Det hadde ihvertfall ikke gått i en vanlig norsk togtunnel! Og bare se på bildet ovenfor, som er tatt i Golden i Rocky Mountains, det er noe eget når noen tusen tonn stål snor seg gjennom terrenget i grasisøse kurver og svinger.

    Vel, med de siste ordene så høres det nesten ut som en gammel kjærlighetserklæring, og det er vel kanskje det det er... Selv om jeg som 14-åring hadde problemer med å leve opp til ambisjonene til gammelkara i Trondheim Modelljernbaneklubb (i tilfluktsrommet i kjelleren på Nidarvoll skole, de er der sikkert enda...), de gutta med snitt alder på godt over 40 tok virkelig modelljernbanebygging på alvor, så er det lov til å være glad i dette fascinerende fenomenet som har betydd så mye opp gjennom historien. Ikke sant..?

Og for dere som planlegger en biltur i Europa til sommeren: husk at en tur innom Verkehrshaus i Luzern i Sveits er obligatorisk. Det er Europas, og mest sannsynlig verdens beste samferdselsmuseum. Ikke bare jernbaner, men alt innen samferdsel, inkludert telekommunikasjon, bil, båt, fly, gondolbaner, you name it...

Gute fahrt !