SmallTalk

Opp fra dvalen...

Etter tre-kvart års fravær på bloggen - pausen innledet da vi dro fra Canada - så var det på tide å enten legge ned hele bloggen eller å drodle videre om dagliglivets små og store utfordringer.

Valget var lett, og uten å bli for pretensiøs så er det noe med "en gang skrivekløe - alltid skrivekløe". Det er jo ikke sikkert at alle som forsøker å livnære seg av å være forfatter, og samtidig har skrivesperre, er helt enig i slike utsagn, men det får være. Eller som Hamsun sa når han kommenterte sine meningsmotstandere; "Dem om det." Sjelden har vel tre ord fortalt så mye som da nettopp stilmesteren Hamsun leverte dem.

Det er mye som kan skrives omn hva som har skjedd på 3/4 år, men det skal jeg ikke dvele for mye med. Noen tilbakeblikk kommer sikkert i kommende innlegg, men jeg skal begrense meg.Det vil også føre for lang å fortelle om hele familiens gjøre og laden i denne perioden, men for de som vil følge med på Cecilie og Kjetils Norgestur som startet på Nordkapp for noen dager siden, så kan dere følge med på turbloggen de oppdaterer hver dag.

Vi talast....

Visst skal våren komme - epistel 2

Denne gangen er det været - og ikke musikken som jeg skrev om i fjor.

Våren er usedvanlig treg her i Alberta i år. Bøndene på prærien er skikkelig bekymret fordi våren og snittemperaturen er godt under hva som er vanlig på denne tiden av året.

Og snø har vi hatt nok av denne vinteren. Vanligvis er det lite snø i Calgary, men denne vinteren har den lavet godt ned. Skulle vi bodd her lenger, så har snøfreser stått på innkjøpslista. Da hadde vi unngått de store snøhaugene vi har hatt i oppkjørselen denne vinteren. Bildet er tatt i går, men nå gidder jeg ikke lenger denne snøen, den får smelte i sitt eget tempo.

Og akkurat i dag er tempoet blitt reversert. Snøen laver ned utenfor vinduet - og det har den gjort i et par timer allerede. Gidder ikke engang å ta bilde, se på bildet i linken ovenfor. Det bildet ble også tatt i april i fjor - og det ser akkurat likedan ut nå.

Tid for a sette på Grex Vokalis.

Tårnrekord

Det er bygd utallige tårn av duplo-klosser det siste året i stua i Aspen.

Alle lider til slutt samme skjebne, enten de har stått i noen minutter, timer eller dager - de deiser i golvet godt hjulprt av Angelica, enten det skjer i vanvare eller fordi klossene skal brukes til nye byggverk.

De aller fleste tårnene er moderate i størrelse - selv  barn og ungdom skjønner intuitivt noen knekningsteoretiske prinsipper om forholdet mellom tykkelse og høyde. Så de aller fleste tårnene har begrenset seg til en halv til en meter i høyde.

Imidlertid satte Vilde og Angelica tårnrekord for et par uker siden med dette tårnet som er på bildet. Det pussige er at tårnet sto faktisk uten støtte i ett eller to minutter. Men det var ikke rare vibrasjonen i gulvet eller vindraget av Angelica som svinset rundt for det hele ramlet.

Høyden på tårnet ble ikke målt - det ville sikkert ramlet hvis vi forsøkte noe slikt - men høyden er estimert til 2,05 meter. Noen bedre?

Tyngdekreftene er underlige greier - så enkelt og naturlig, men allikevel usynlig og av og til vanskelig å skjønne (ihvertfall når den skal anvendes i skolefysikken...) 

 

Hverdagserfaring

Vi har jo hatt inntrykk av at Angelica går "i god skole" hos sin dagmamma Aylen de tre dagene i ukene hun er der. Det er helt tydelig at hun lærer mer engelske ord og uttrykk der enn hun gjør hjemme. En ting er at hun møter oss ropende med "Mama, papa" når vi kommer for å hente henne på ettermiddagen, men nå har frøkna utvidet reperatoaret.

Etter mye om og men ved frokosten i dag så fikk Angelica viljen sin med å få servert frukt. Litt skrik og hyl var det, da hun er ikke like flink til å få alle ord ut på en måte som gjør at vi skjønner hva hun egentlig vil.

Men når du frukten endelig kom på bordet, sa bare detter det ut av henne på klingene engelsk: "Thank you, mama".

Og vi så på henne med store øyne, men for henne var dette nå helt naturlig vokabular.

Kanskje like greit at vi setter kursen tilbake til Norge mot sommeren?

Summer stinks - go skiing!

Dette var at av markedsføringslagordene til Swix på 80-tallet.

Er jo egentlig helt enig, ingen ting er som frisk vinterluft som rensker opp i lungene.

Men når det er ca 30 kuldegrader når man drar på jobb, og windchillfaktoren ligger på nesten 40 minus når man går fra parkeringsplassen i sentrum og til kontoret - jo så er det friskt!

Kanskje litt i friskeste laget - egentlig. Ihvertfall når man skal sette seg inn i bilen på ettermiddagen. Bunnfrosset etter å ha stått i -25 hele dagen. Det er sånn er man formelig kan kjenne gikta kommer sigende...

 

....og så kom vinteren

Og det har den gjort med et brak den siste uka.

Mye snøfall og tempraturer ned på -20 tallet gjorde at en mild høst plutselig gikk over til vinter. Og vi ser igjen nytten av å ha garasje som en del av huset. Det er jo egentlig ganske greit å gå fra kjøkkenet og ut i bilen i en passelig oppvarmet garasje når det er -20 grader.

Spesielt når man har hakket snø og is på bil i noen titalls år i Norge, så er det en behagelig følelse av å kjøre ut i vinterkulda med en allerede oppvarmet, og isfri bil.

Og takk til jentene, som stort sett har stått for snåmåkinga så langt denne vinteren!

 

Hjorter i hagen

Dagen før snøen dukket opp sist helg så dukket disse hjortene opp i hagen.

Egentlig var det fem hjorter, men på den tiden det tok å finne fram kameraet og komme i posisjon, så var de forsvunnet over til nabohagene, så det ble ikke akkurat noe blinkskudd.

Så forsvant de, så kom snøen, og siden har vi ikke sett noe til de småsøte hjortene.

Lærdommen må bli at kameraet må ligge klart på kjøkkenbanken -  til enhver tid.

Ettermiddagslur

En god lenestol kan brukes til akkurat det den er laget for - å slappe av.

Av og til kan det bli litt for mye i løpet av dagen for en aktiv to-åring. Da er det greit å kunne krype stille og rolig opp i den store lenestolen. Og jo mindre man er, desto bedre er muligheten for sengekomfort...

 

Skapleken

Noen som kjenner seg igjen i denne type lek?

Dette er liksom Angelicas skap i stua, vanligvis fyllt med bøker og leker, men av og til av seg selv også. Nå er nok det helt på grensa at Ellen fortsatt bør krype inn i skapet, men da gikk da greit for denne gangen...

Angelica har et skap til - og det er det beste gjemmstedet hun vet om. Inne på kontoret er det et treskatoll, og på den ene siden ser det ut som det skal være skuffer, men det er egentlig en moderne tilpasning for å ha PC inne i skapet. Og når vi ikke har PC der, så har hun allokert dette skapet som sitt hjemmested. Inn går hun, lukker skaper, og leker som hun er borte vekk. Og så må vi rope "hvor er Angelica?", og så har hun det morsomt med å gi seg til kjenne.

Det er godt med enkelte lekevaner som ikke går av moten, og som ikke trenger nymotens elektronikk-duppeditter for at ungene skal være fornøyd...

Flightspotting

Er man passe flygal - så er man passe flygal.

Sykdommens opprinnelse er ukjent, medisin for å kurerere sykdommen er ukjent, men symptomene er de samme for alle som er smittet; lett rastløse blikk opp til himmelen opptil flere ganger om dagen - for å sjekke om det er noen interessante kondensstriper.

Så til tross for at Calgary ikke er verdens navle når det gjelder trafikk på egen flyplass, så ligger vi lagelig til når det gjelder trafikk fra Europa til den amerikanske vestkysten, og når det gjelder trafikk fra en del amerikanske byer til Asia (storsirkelnavigasjon på den nordlige halvkule er den korteste vei mellom verdensdelene, derfor går flyene langt mot nord...).

Som for eksempel flyet nedenfor. Catchet på et middels teleobjektiv i strak linje vest-nordvestover på vei over Calgary. En kjapp forstørrelse av bildet i Photoshop gjorde at konturene av logoen til Cathay Pacific så vidt var synlig på denne jumbojet'n, og da var det jo opplagt at dette måtte være ruta mellom New York og Hong Kong. Voila...!

Kanskje ikke akkurat så nyttig informasjon der og da, men et av hverdagens små puslespill som det jo er greit å løse når man allikevel nyter vårsola på verandaen.... Geografi er gøy!

Vårtegn 2

.... og hvem av oss voksne husker ikke det klassiske vårbildet på netthinna med jenter på barneskolen som skulle beherske rockeringen på barneskolen når våren kom?

Nå er vel ikke denne rockeringen like populær som den var før i tiden. Og vår lokale representant i denne øvelsen har nok noen vårsesonger foran seg før sporten beherskes slik at man blir stum av beundring, men starten er jo god...

Vårtegn 1

Nå har det ikke vært mye vårstemning her i Calgary i april og mai. Mars var en god vårmåned, vi ble nesten lurt til å tro at sommeren snart skulle gjøre sin anmarsj.

Men nei, senest i går var det snø i lufta. Og selv om det blir rundt 20 grader de neste dagene, så tror vi ikke at sommeren endelig er kommet før de siste snøbygene har kommet i slutten av mai eller begynnelsen av juni.

Men enn så lenge får vi nyte noen av vårtegnene. Og et av de klassiske vårtegnene i Norge, som dog har lite med naturens blomstring å gjøre, er når bilfolket drar cabriolene ut av garasjen og motorsykkelfolket ruser Harley'n mens de venter på rødt lys.

Vi hadde førstnevnte kategori på et kjapt besøk i går, da Arne Johan Larsen og datter cruiset forbi huset i sin Mustang cabriolet. Og grunnen til at Arne Johan ikke satt bak rattet var jo selvfølgelig at Ann Karin har fått sertifikat. Gratulerer!

Selv om jeg tilhører de som er under middels bilinteressert, så må jeg jo innrømme at det er lit småtøft...? Den klassiske mustangen på grillen, og en eller annen udefinerbar frihetsfølelse med vinden som suser forbi når du ligger i passende fart på motorveien med denne "kjerra". Noen som vet hvor mange Hollywood-filmer som har hatt dette som tema de siste tiårene...?

Og hvis noen er overmåte interessert i den røde Mustangen, så tar sikkert Arne Johan gjerne imot en telefon. Flytting tilbake til Norge og norske avgiftsregler tilsier at slik "hardware" ikke blir en del av flyttelasset.

Far og datter - stilig par i kveldsola når de crusier på stripa...