SmallTalk

Nordfjord

...og Vestlandet var på sitt absolutt vakreste da jeg var innom på Ingeborgs avslutning på Nordfjord Folkehøgskule forrige helg.

Sol og varme med 25 grader, grønn vår men med fortsatt snødekte fjell gjorde hele landskapet til postkortmotiv.

På bildet under er det Ingeborg og de andre av årets stipper (stipendiater = hjelpelærere) som er avbildet. Som vel trygt kan karakteriseres prakteksemplarer av dagens ungdom.

Så hvis noen av dere har noen håpefulle poder som ikke vet hva de skal gjøre etter videregående, så kan et opphold på denne skolen ved Sandane trygt anbefales. Miljøet er strålende, og formen blir helt sikkert bra med de friluftsaktivitetene de holder på med sommer som vinter.

 

Så sprek blir man av å gå et år på friluftskulen mellom fjord og fjell....

 

Friluftslivskulen mellom bre, fjell og fjord

Så fikk da også jeg besøkt Ingeborg i Nordfjord. Om enn nokså raskt, med kun ei overnatting. Men dette var antageligvis den eneste reelle sjansen til å besøke Ingeborg mens hun er på skolen frem til mai, så da ble det litt bilkjøring med turen Trondheim-Sandnane T/R på to dager.

Enkelt og greit - skolen er større og mer imponernede enn jeg hadde trudd. Stor bygningsmasse som stadig er blitt påbygd, men det krever jo også plass når man har 140 elever på bås, som de ville ha sagt på Jæren...

Vel, Ingeborg er så priviligert at hun bor sammen med de andre stipendiatene i et eget stippe-hus et par hundre meter fra skolen, og ihvertfall 50 meter nedenfor skolen. Bakken fra huset og til skolen er antageligvis den bratteste bakken minibussen vår noen gang har kjørt i. Vanskelig å få fram bratte bakker på bilder, men rot er ikke vanskelig å skildre. Stippehuset bar preg av at det bodde åtte ungdommer der, selv om Ingeborgs rom var ryddig til over snittet av hva jeg har vært vant til tidligere.

 
 Friluftslivskulen mellom Sandane og Anda

 

 

Noen som tviler på at dette må være skolen mest engasjerende stipendiat...?

 

 
 Stippe-huset neri bakken.

 

 
 
Friluftsmennesker forbruker utstyr...

 

 

Åtte ungdommer i et hus uten matmor - det setter sitt preg...

 

 
Men Ingeborgs rom har aldri vært ryddigere... og med fjordutsikt...

 

 
Den stilige jordgamma på toppen av fjellet ved skolen.

 

 

Ingeborg demonstrerer liggekomforten på brisken i jordgamma, og jeg kan skjønne at den er et ivrig brukt utflukts- og overnattingsmål for skolen.

 

 
Nå gjorde været sitt til at utsikten var veldig begrenset på den søndagen vi var på toppen (jada, vi kjørte til topps, vi gikk ikke, nei...). Og får de som er passe flygal, så ligger Sandane flyplass Anda på halvøya i bakgrunnen. Den regnes som en av verdens ti vanskeligste flyplasser mhp inn- og utflyvningstraseer.

Og Ingeborg - du hadde rett; etter en nærmere sjekk med Statens Kartverk, så ligger Tystadstøylen på 579 meter. Jeg syntes hundremeterne var små da jeg var der - det gamle landmålersynet må tydeligvis kalibreres.

 

Skolestart

Nå er det slutt på sommerdvalen på denne siden av Atlanteren. Og det er bokstavelig sett helt korrekt, fordi det er en iskald og fuktig september. De to årene tidligere har september vært fantastiske sommermåneder her, men ikke så i år. Rett og slett norsk høstvær så langt.

Men, i begynnelsen av september startet også skolen. Fredag 3. september tok Vilde og Stine bussen til sin nye skole, Vincent Massey Junior High. Riktig så fornøyde er de begge to etter de få dagene som de har vært på skolen så langt. litt krøll var det med busstransporten de første dagene, men det har visst gått seg til.

Så får vi bare håpe det fortsetter. Vi har allerede unngjort det første "meet-the-teachers"-møtet sist torsdag, og det ga også et tillitsvekkende inntrykk av det som foregår på skolen.

Og hvem var nå egentlig Vincent Massey? Vel, kanadierne har, akkurat som amerikanerne, en tendens til å oppkalle skoler etter kjente personligheter som nevnes i historiebøkene. På samme måte som det i USA knapt nok er en storby som ikke har en Martin Luther King Junior High, så finnes det antageligvis mange Vincent Massey Junior Highs i Canada. Enkelt sagt så var Vincent Massey den 18. generalguvernøren i Canada etter at landet ble selvstendig i 1867.

Og skulle du lure på hva generalguvernøren i Canada er, så kan du lese denne lille blogg-artikkelen om denne merkverdige funksjonene fra september i fjor.

Ungdom og arbeidsønsker

Uff, av og til for man inntrykk av at utviklingen går feil vei. Og så lurer man på om det er en selv som er passe, eller er det virkelig slik at ungdommen er annerledes nå enn før?

Det opplagte svaret for oss middelaldrende og eldre er jo at alt var så bedre før. Men den kjølige statistikken og samfunnsvitenskapene viser jo at vi egentlig argumenterer mot oss selv. På de aller fleste områdene går faktisk utviklingen i den positive retningen. Det er nærliggende å bruke et av Flettfrids klassiske sitater: "Det er klart at verden går fremover - hvor skulle den ellers gå...?"  -  og det sier vel det aller meste? Ihvertfall på de fleste områder.

Men, allikevel. Det er av og til lov til å stille spørsmålstegn. For når man ser undersøkelsen som er publisert i Norge de siste månedene om hvilke yrkesvalg ungdom i siste videregående er opptatt av - så er det beint ut sagt trist lesing.

Da får man liksom bekreftet oppfatningen om den ene halvparten av dagens ungdom vil bli børsmeglere (tjene penger fort og greit...) og den andre halvparten vil bli idol-stjerner.

Fullt så ille er det antageligvis ikke, men det er bekymringsfullt når dette er stort sett retningen man ser på en undersøkelse blant avgangskullene på videregående skoler i Oslo-området. Riktignok er sikkert det kommersielle fokuset i Oslo-området hakket verre enn andre steder, selv om mediakanalene er de samme stort sett overalt. Det er ihvertfall litt plagsomt at det stort sett er to ledetråder som går igjen i fokuset: "penger" og "berømthet".

For oss som arbeidet mye med ungdom for 30 år siden, enten det var gjennom ungdomsklubber ellr TenSing-kor, så er dette deprimerende lesing. Da var fokusen at vi skulle få ungdommene til å skjønne at de var unike på hver sin måte og skulle stake ut en retning som de var fornøyde med at de gjorde nytte for seg i samfunnet.

Men et par decenniers fokus med "vær-deg-selv" og "deg"-nytelsen setter nok sine spor. Idealismen har liksom ikke så gode kår, og de få som nå sier at de vil mekaniker, brannmann, prest, sykepleier blir tydeligvis sett på som noen halvtullinger i dagens videregående skolen.

Den katastrofalt labre interessen for realfag som dagens ungdom utviser blir jo illustrert ved nylige avisoppslag i Norge:

Ved Universitetet i Stavanger er det faktisk så ille at 95 av 96 doktorgradstudenter i petroleumsfag er utlendinger. Og på mastergradstudiet i petroleumsgeologi og geofysikk ved Universitetet i Oslo er det ikke stort bedre - der er 16 av 17 studenter utenlandske.

Så når norsk ungdom bare tenker på å bli mediejippoer eller skumme fløten av andres verdiskapning gjennom å bli finansakrobat, så har ihvertfall utlendinger vett nok til å komme til Norge for å skumme den opparbeidede kunnskapen innenfor petroleumsnæringa ("energinæringa" hvis vi skal bruke et miljø-akseptert ord...) som er opparbeidet de siste 30-40 årene. Og det kan man jo skjønne. Her i Norge gir vi dem gratis studieplass, i motsetning til prestisjeuniversiteter i utlandet som har skyhøye "tuitions".

Så til tross for at statsfinansene i Norge blir vurdert som bunnsolide og vi pøser ut med velferdspenger (vi bruker faktisk 320 milliarder kroner hvert år over statsbudsjettet for at folk ikke skal gjøre noen ting som helst...), så er det mange faresignaler:

• På nyskapningsindeksene ligger vi på nivå med Albania i Europa (antall patenter, varebeskyttelse).
• Utdannet ungdom vil stort sett inn hos store etablerte arbeidsgivere (trygghetsøkende nordmenn...) istedenfor å skape nye arbeidsplasser selv, hvis de da ikke vil bli de nevnte jippoer eller akrobater innenfor henholdsvis media og finans.

Bekymret for fremtidig verdiskapning?

Vel, vi burde vel ikke være det. Vi blir jo bestandig tutet ørene fulle i Norge med at vi er verdens rikeste land (hvilket rent faktamessig er det reneste sprøyt...), og at Petroleumsfondet som skal trygge alderdom og velferd. Og om det slettes ikke er sant, så er det ihvertfall den opplagte forklaringen de aller fleste trøster seg med omkring hva som skal redde oss når antall verdiskapende jobber går kraftig ned.

Men jeg liker ikke utviklingen. Men, som foreldregenerasjonen alltid har sagt (og som jeg irriterte meg grønn over på 70-tallet) - det blir de som kommer etter oss som må tak i dette. Bare sørg for at jeg har pensjonen i min levetid...!!

Ha en god dag - i verdienes tegn - både direkte og indirekte!

Skolebuss

Ellens skole (Wildwood School) ligger et stykke unna der vi bor på grunn av soneinndelingen i bydelene og fordi de to nærmeste skolene er overfyllt med unger. Skolen er Wildwood Elementary School, som er 2-3 kilometer unna og som ligger på den andre siden av en heftig gjennomfartsåre her i Calgary.

Derfor tar hun skolebuss, og akkurat det er utbredt på en helt annen måte en vi er vant med i Norge. Skolebussen går kl 0743, og kommer tilbake fra skolen temmelig nøyaktig kl 1455.

Og skolebussene er gule, akkurat som på film!

Kunnskapsnivået her og der...

Som dere kan se av aviskarikaturen nedenfor er det ikke bare i Norge man diskuterer innholdet og det faglige nivå i skolesystemet...

Skoleinntrykk - (2)

Jeg hadde en nokså rosende artikkel i høst angående skolesystemet her i Canada, som virker mer strukturert og mindre tilfeldig enn det jeg er vant til fra Norge.

Det skal nok komme mer ros om en stund, jeg har noen momenter angående tilbakemeldinger til heimen som jeg tror kan være nyttig å vite om. Denne gangen må det imidlertid bli en nokså negativ sak, sett med våre ferske norske øyne.

Det dreier seg om gymnastikk, eller "physical education" som det heter her. Det positive er at ungene har gym hver dag. Dette er jo noe som har vært diskutert i årevis i Norge, nettopp fordi unger har godt av å røre seg hver dag. Nå er jo ikke akkurat gymen så fysisk anstrengene her borte da; alle analogier noen av dere i 40-50 års alderen måtte ha til linjegymnastikk på barne- og ungdomskolen med armhevinger og sprinter slik at blodsmaken satt i kjeften etter en halvtime, må bare glemmes her. Programmet er nokså variert, men ikke akkurat til å bli så sliten av.

Positivt er det også at de har egne gym-lærere. Dette er vel en utdøende rase i Norge, ihvertfall de stolte lærerne som gikk rundt i gangene før i tiden med treningsdrakt og emblemet "Statens Gymnastikklærerskole" på brystet. Et søk med Google på dette ordet gir kun 1 treff, og da kommer man til håndballgruppa til et idrettslag i Hedmark som tydeligvis har hatt en trener som var derfra. Så dette må defintivt være en utdøende rase i gamlelandet

Men det store cluet her i landet er at man dusjer ikke etter gymtimen!

Uansett hvor mye politiske markeringer man har angående tomme svømmebasseng i norske kommuner; kan dere se for dere ramaskriket hvis det var slik at ungene ikke skulle dusje etter en gymtime? Vi diskuterer vann i bassengene, mens her har de ikke begynt å ta i bruk vannet engang! Krigstypene omkring folkehelsa og hygieneforfallet ville nok haglet i den norske diskusjonen, men her er ikke det noen diskusjon. Slik er det bare... 

Uten å fornærme noen med engelske aner så må dette ha å gjøre med den britiske kulturarven. Skoleuniform, likhet, ingen dusjing, passe skitne forhold, men nei, det går ikke helt i hop....

Stilig logo har ihvertfall skolelaget og gymundervisninga her. Stine springer rundt med en treningsdrakt med "Mount Royal Lions" på ryggen, og det ser jo tøft ut....

Have a nice sweat neste gang du er på treningstudioet... Er det ikke deilig å dusje etterpå?

Skoleinntrykk - (1)

    Denne kommer sikkert til å fornærme noen norske lærere, men burde ikke gjøre det. Jeg har jo egentlig stort sett god erfaring med barnas lærere i norske skoler. Som andre steder i arbeidslivet erfarer man noen som er ekstremt god, noen på det jevne, og noen som... vel, egentlig ikke burde vært i det yrket i det hele tatt.

    Men jeg kunne ikke annet enn å bli imponert på det første møtet med Mount Royal Junior High (ungdomskole), som den heter skolen som Stine går på. Ved skolestart presenterte de seg for foreldre og pårørende, og det var til å få litt bakoversveis av. Det har noe med at de har en annen kultur for å kommunisere klart og presist. Alle lærerne presentert for foreldrene i plenum. Alle lærerne hadde navneskilt på seg slik at det skulle være lett å se og huske hvem de var når man etterpå minglet rundt med de forskjellige etterpå. Alle lærerne presentert som Mr. og Mrs., som i etthvert annet yrke, og som tydeligvis hadde noe med deres profesjonelle integritet å gjøre.

    Det var rett og slett imponerende å se lærere uttrykte over at de var stolt over yrket sitt. Og for dem var det natrulig å synliggjøre det gjennom hvilke målsettinger og krav skolen har. Etter mange år med norske foreldremøter sitter jeg i hovedsak igjen med et inntrykk av det er den usikre middelmådighet som er den styrende norm. Konkretisert gjennom utydelig kommunikasjon, veldig indivuell struktur på foreldremøter og tilbakemeldinger og en sjelden gang også at også lærernes frustrasjon over egen arbeidssituasjon synker ned til oss foreldre.

    Hovedpoenget er at det virker som om at det som oppnås i norske klasserom er mer avhengig av den enkelte lærers evner til å være en god lærer. Her tydeligvis er lagt en helt annnen fast struktur over hvordan skolehverdagen skal formes, hvordan forholdet mellom lærer og elev skal være, og om hva eleven selv har ansvar til å følge opp.

    Og det uten at man faller tilbake i den klassiske "kadaver-disiplin"-skoledebatten når man diskuterer norske kontra utenlandske skoler. Det er det absolutt ikke her, selv om det forutsettes at elvene på en helt annen måte enn i den norske skolen jeg kjenner til møter presist til timen, unngår doturer i timen (that's no excuse,...). Og dette er ingen privatskole hvor det er spesielle lærere i forhold den offentlige skolen, dette er en helt ordinær ungdomskole i en bydel i Calgary. 

    I samtale med canadiere så er det inetressant å legge merke til at de har et inntrykk av at alt som har med Skandinavia å gjøre må være helt fantastisk, siden vi ligger på toppen i levekårsundersøkelser som blir gjort. Det tror de også om vår skole, og det må jo passe Helga Hjetland bra, som hver gang hun er i media forsøker å overbevise oss om at den norske skolemodellen absolutt er verdens beste. Når jeg så blir spurt om å forklare forskjellen mellom den norske og kandiske skolen, så er det beste forklaringen jeg har klart å komme opp med så langt er at mens den norske skolen kanskje er blitt litt for "cosy-cosy", så opplever jeg den kanadiske skolen er "cosy-structured".

    Men så er det ihvertfall en ting som er positivt likt med den norske skolen. I motsetning til mye av den engelske kulturarven som ellers preger samfunnet her: det er ingen skoleuniform!