Med vinter-OL i Vancouver bare en måned unna, så er det interessant å lese at Bjørge Stensbøl, tidligere sjef for organisasjonen som jobbet for et Tromsø-OL, nå har gitt ut bok om hva som gikk galt da myndighetene vendte tommelen ned for et arrangement i nord. Oppsummeringen kan dere lese i denne artikkelen i Aftenposten.
Det var selvfølgelig mange faktorer som spillte inn, både faglige og mer grumsete begrunnelser, som det alltid vil være i slike saker. Men det ble visst for dyrt, begrenset gjenbrukseffekt og byen var visst også i minste laget også for å takle en slik utfordring.
Til sammenligning klarer man nå bruke 1 milliard kroner på å oppgradere en skarve hoppbakke i Holmenkollen, bare for å ivareta de gamle tradisjonene som er knyttet til dette stedet. Tradisjoner er jo lange og gode, men dette er altså det skianlegget i Norge som er mest utsatt for vind, tåke og generalt dårlig vær, som det jo ofte er i Oslo om vinteren.
Det var altså ikke engang mulig å satse på de prima anleggene man har på Lillehammer, som klimatisk sett ligger glimrende til. 190 kilometer fra Oslo ble for langt unna for "knickersadelen" i Skiforeningen og Skiforbundet, som ved hjelp av gode nettverk fortsatt klarer å kanalisere de fleste midlene og ressursene til Oslo for at det skal opprettholde statusen som "vinterhovedstaden". Så får vi andre fortsatt bare riste på hodet når vi i annethvert renn i den framtidige Holmenkollenbakken ikke kan se hopperne på grunn av tåka. Med tradisjonene er jo viktige å ivareta...
Men bare vent: om ca 2-3 år, når sårene etter Tromsø-OL har forsvunnet fra den politiske sfæren, og ski-VM i Oslo er ferdig, da vil den skipolitiske lobby fra vår kjære hovedstad komme på banen for at Oslo skal søke vinter-OL i 2022. Da vil alle argumenter som var på banen for et Tromsø-OL komme til heder og verdighet igjen - og virke helt fornuftige og tilforlatelige - for Oslo-folk og media som var negative til det samme arrangementet i nord. Dere må gjerne argumentere i mot, men jeg vedder gjerne en flaske vin eller to på at innen 2013 har vi lobbyen på banen i denne saken.
For oss som bodde i Tromsø for over 20 år siden, og som allerede da fantaserte om at de fantastiske skibakkene og terrenget på Kvaløya måtte kunne utvikles til noe unikt, så er historien om Tromsø-fadesen bare trist. Ikke så veldig mye bitterhet - men nokså mye tristhet.
Det som kunne utviklet seg til å bli Eurpoas mest spesielle skimetropol er antageligvis begravd for godt. Fordi det faktisk krever en del grunnleggende infrastrukturmidler for å få noe opp å stå som kan få samfunnmessige ringvirkninger. Sosialøkonomene, som styrer det meste i Finansdepartementet, har blitt mer økonomer enn det som var intensjonen i faget. I dag er pengene blitt et mål i seg selv, og ikke et middel for å styre samfunnsutviklingen.
Klassisk Tromsø-fjell for skiturer - tatt på 80-tallet
Og hvorfor kunne Tromsø utviklet seg å bli noe unikt:
- Skisesongen i resten av Europa er slutt i månedskiftet mars/april. I Tromsø-fjellene kan du stå på ski i hele april og som regel ut hele mai også. Da vil man ha hele det europeiske skimarkedet å ta av - ganske alene.
- I mai ville du kunne stå på ski i fjellende rundt Tromsø i midnattsol. Hvilken markedspunch - "down the mountain in midnight sun!"
- Naturen er enestående. De skigale utlendingene har vært i mange fjell, men kombinasjonen av fjord og fjell er unik. Se bare hvordan de mest skigale utlendingene blir tiltrukket av Lyngsalpene - uten at det finnes det døyt av infrastruktur der.
- Flyplassen i Tromsø gjør at det er særdeles kort vei til både by og skibakker. Intet annet sted - enten det er i Norge eller utlandet - er i nærheten av å ha kun 10-15 minutters kjøretur til både skibakker og byen.
Det er disse faktorene som gjør at Tromsø kunne blitt noe unikt i skiverdenen. Det eneste aberet for Tromsø er at det ligger der det er - og spesiellt i forhold til det såkallte tyngdepunktet på Østlandet - og miksen av beslutningstagere og stakeholders i en slik sammenheng.
Til og med amerikanerne skjønte i sin tid at hovedstaden i landet eller staten måtte ligge i det geografiske tyngdepunktet. Nå er riktignok Washington i dag slett ikke midt i USA, men da de besluttet hovedstaten med de opprinnelige 13 statene i unionen, så var Washington kompromisset man ble enige om, selv om klimaet og terrenget var beryktet (sumptilstander og kvelende varmt om sommeren, og det 150 år for de oppfant klimaanlegg...). Og se på kartet over statene i USA, så vil dere nesten uten unntak se at hovedstaden i delstaten ligger i den byen som ligger omtrent midt i staten, og som oftest er det slett ikke den største byen.
Og lærdommen av dette...? Konklusjonen ligger jo opp i dagen: flytt hovedstaden til Trondheim! Sett i gang en folkebevegelse, folkens! Start med en Facebook-gruppe - det er visst slike virkemidler som må til i dag...? Vi kan sikkert leve med at kongefamlien og Slottet fortsatt er i Oslo - akkurat som i Nederland hvor kongefamilien er i Amsterdam og regjeringa i Haag - men start med å flytte Finansdepartementet. Da går det meste av seg selv etterpå...
Ha en god dag!
Og her kunne et av de råeste alpinanlegg i Europa ha vært, 15 minutter fra flyplassen i Tromsø...
Recent Comments