SmallTalk

Frustrasjons-stolthet

For min del er dette et nyoppfunnet ord - i dag som vi vant VM-stafetten for menn.

En av de mest ulidelig spennende stafettene i VM historie. Som på slutten avgjøres av Northugs fantastiske rykk. Og hvor seieren igjen mister mye av sin glans på grunn av den umodne jyplingens stadig trang til å håne sine konkurrenter.

Han selv synes sikkert det bare er litt kjekt koketteri på toppen av seieren. Men da får kjekkasen tro om igjen. I utenlandske media er det knapt seieren som omtales, men den arrogante oppførselen. Og da er det ikke bare han selv som må stå til rette, men han setter hele det norske laget i vanry.

Kommentatoren på svensk TV sa det egentlig ganske saklig og bra: Northugs skigåing og seieren var så fantastisk at alt han gjør etterpå bare drar seieren ned. Og kommentatoren var slett ikke fornærmet, som tulling-nordmenn måtte tro - han syntes svensk sølv var en fantastisk prestasjon.

Gi den unge jyplingen noen sosiale antenner også, så kanskje han klarer å berge noe av sitt ettermæle de aktive årene han har igjen.

Og kanskje noen kunne minne han på å skifte bukser til seiersseremonien også. Det er ikke det minste gammeldags å mene at slitte dongeribukser ikke har noe å gjøre på seierspallen å gjøre. Det har noe med disse antennene å gjøre.

Hvis han da ikke ønsker å bli husket for nettopp dårlige sosiale antenner. Det er ikke langt mellom dumhet og arroganse...

Crosscountry - over here

Så fikk da Ski-VM i Oslo mediaoppmerksomhet her i Canada også - men det måtte et VM-gull til.

Slik så førstesida til Calgary Herald ut etter Canadas første gull i ski-VM overhodet. Ekstra kjekt for de lokalt ansatte på Calgary-kontoret i og med at Statoil også er sponsor for det kanadiske langrennslandslaget. Og kjekt var det for sporten også at det ikke bare er de sedvanlige nasjonene som stikker av med alt.

Men hvis dere tro at vi får se et fnugg av VM på TV her - så tar dere feil. Ikke et sekund. Hockey rules...

 

Skidag

Sist lørdag hadde Statoil i Canada skidag i Canmore - i det fine langrennsanlegget som ble brukt under vinter-OL i 1988.

Skikkelig skidag ble det, med gråvær, småsur vind, snøvær og kladdeføre rundt nullpunktet.

Vanlig smøreteknikker måtte gi tapt - angivelig var det bare avanserte rubbeteknikker som kunne få skiene til å gli fremover uten ising og kladder uten også å gli bakover - men hvilke amatører behersker vel slike teknikker?

Derfor ble det en kombinasjon av ute- og innedag, akkompagnert av mat og drikke - som det høver seg når man er på tur. I og med at Statoil er sponsor av det kanadiske langrennslaget og spredning av langrennsportens glade budskap i grisgrendte strøk i nordlige Alberta (joda, det er ikke bare ski-VM i Oslo vi støtter), så hadde vi gleden av å ha en del av støtteappratet og sentrale løpere på laget på besøk som instruktører og motivatorer.

Og som dere ser, det er ekstra kjekt å være barn og ungdom og få hilse på en OL-medaljør og få låne medlajene en stakket stund til å ha rundt halsen. Solide var de ihvertfall. På bildene er det Beckie Scott, som er den desidert mestvinnnde kanadiske langrennsløper gjennom tidene, som velvillig lar Statoil-barn posere med medaljene. Sporty gjort!

 

 

Dom siste enthusiasterna....

...sang Wenche Myhre og Povel Ramel om i sine kjente PoW-shows i Stockholm og Oslo på 70-tallet.

Jeg møtte et par av dem her om dagen.

Settingen var skøyte-VM i Calgary. Den lille norske kontigenten, som stort sett besto av noen Statoil-familier i nordre sving av skøytehallen, ble selvfølgelig fullstendig overdøvet av de hundrevis av nederlandske supporterne som befant seg i både nordre og søndre sving - godt supportert som de var av ompa/blåse-orkester.

Men nedenfor oss, helt nede ved rekkverket ved skøyteisen, satt det to eldre herrer iført lusekofter, norsk caps og med et stort norsk flagg montert på rekkverket. De skilte seg umiskjennelig ut, og jeg undret meg - kunne det være de to siste gjenlevende entusiaster fra Bisletts glansdager som reiste rundt på allroundmestersap? Imagen var der; varme klær, mat og drikke plassert mellom seg, samt papir og penn til å notere resultater.

Nysgjerrigheten tok overhånd, så jeg måtte jo bare ned for å spørre om hvem herrene var.

Det ble en interessant samtale. Den ene kunne fortsatt litt norsk - han hadde reist over til Canada i 1952 - og blitt der. Men den andre kunne slett ikke noen norske ord - bortsett fra det obligatoriske "tusen takk" som alle flergenerasjons utvandrere behersker - han var 3dje generasjons kanadier, familien hadde utvandret fra Norge i 1905. Men selv om Norges-erfaringene lå 50 og 100 år tilbake i familien var de i sinn og entusiasme mer nordmenn enn det vi med norsk pass klarte å oppvise.

Og skulle de være norske entusiaster, så var det heller ikke noe å utsette på bespisningen heller. Som den ene sa de vi hadde drodlet et par minutter; "I assume you want to taste some Norwegian apple juice?". Og da jeg var litt spørrende i blikket og ikke helt med i svingene (dette uttrykket må jo bare komme fra skøytesporten...), skjenket han like godt opp et glass med den norske gule drikken - som selvfølgelig var linje-akevitt. Og turnisten da - fersk sild oppskjært samme morgen - jeg slapp ikke fra dem før jeg hadde spist to skiver med sild.

Og så hadde de selvfølgelig på en eller måte klart å få med seg den viktigste norske tesen av alle: "The most important is to beat the Swedes, isn't it?", som den ene sa da vi skiltes.

Dom siste enthusiasterna...? Så definitivt!

Skøyte-VM i Calgary.  Stemningen i hallen var dominert av tresko-folket...

 

 

Opptelling etter vintersesongen...

I år ble det "bare" 13 personer som omkom i vinterlige aktiviteter i kanadiske Rocky Mountains, mot 28 i fjor. Det er jo en kraftig forbedring, men hvem vet hva dødstallet blir neste år?

De fleste omkomne (ca 2/3) skyldes nemlig scooterkjøring som utløser snøskred. For en gangs skyld er det ikke de uregjerlige brett- eller pudderkjørerne som forårsaker de fleste problemene...

Den berømmelige friheten med å kunne kjøre nesten hvor man vil med snøscootere i disse fjellområdene har sin pris. Her blir det nesten betraktet som like naturlig å kunne ta med seg snøscooteren overalt som det er å ha en robåt for å dra litt fisk langs norskekysten.

Spiller nr. 13

Farlig nummer?

Vel, den tid burde vel være forbi. Selv om det fortsatt er flyselskaper hvor du ikke finner seterad nr. 13, ei heller hoteller hvor du ikke finner 13. etasje.

I denne sammenhengen burde det ihvertfall bare være positivt hvis noen frykter nr. 13. Det er nemlig Ellen, som er spiller nr. 13 på Calgary Rangers Soccer Club sitt jentelag.

Nylig innrullert, og med den gule spillerdrakten med nr. 13 som første trofe.

Fotballtrening tas på mange møter uendelig mye mer seriøst enn i Norge for unger i Ellen alder og nedover. Seriøst behøver ikke å bety at de blir så mye bedre, men alt skal være så systematisk og planmessig at ungene mister en del av det lekne forholdet til ball og fotball som vi er vant til å ha på skolen og balløkkene.

Om sluttresultatet blir bedre i lengden gjenstår å se.

Uansett, vi satser ihvertfall på at Ellen skremmer vettet av motstanderne med sitt tempo og nummeret både foran og bak....

Sunshine Village

Denne helga er det definitivt vinteravslutning på skistedene i Rocky Mountains.

Siste sted ut er Sunshine Village, som kun er et skisted, og ikke i nærheten av å være en landsby som navnet bærer preg av.

Denne helga er det såkallt slush-party (det må jo hentyde på at snøen begynner å bli nokså råtten..., samt at det sikkert er skikjøring dea snø til vann med dertilhørende splash...) på dette skistedet, som i gjennomsnitt mottar 10 1/2 meter snø hver vinter. Fortsatt er det over en meter snø i bakkene, men etter denne helga må du nok være superentusiast og klatre opp bakkene selv hvis du vil stå på ski nedover bakkene.

Hadde det ikke vært for at vi nå er i Jasper National Park denne helga (bilder føger sikkert i løpet av neste uke...), så hadde vi kanskje vært der. Var nokså ivrig på at det skulle bli en avsluttende skitur i mai, men langhelga tilsa at det måtte bli langtur til Jasper i stedet.

Men som plaster på såret er det her et par bilder fra Sunshine tidligere i vinter da Ingeborg og Vilde var på besøk. Sunshine er et fascinerende sted, som ved hjelp av en gondolbane fra dalen virkelig bringer deg høyt til fjells før de vanlige skiheisene tar over. Da vi var der, så var foten min nokså redusert etter et ublidt møte med vinterholka i Calgary, så Vilde og Ingeborg kjørte adskillig mer enn meg.

Og, Ingeborg, her har du endelig bildet som beviser at Nordfjord Folkehøgskule ikke bare har vært på Shetland, Alpene og Himalaya, men også i Canadian Rockies!

Og hvis noen av der i Norge har lyst på snøkjøring i Rockies lenge etter påske neste år, så er det bare å planlegge på lang basis - vi er her til neste sommer, så den største kostnaden vil kun være flybilletten og heiskortet.

To jenter fra Norge på tur...

...samt selvfølgelig Nordfjord Folkehøgskule!

Hockeygal...? Neida, bare Habs-feber

Mens den norske hockey-landslaget gjør furore i hockey-VM med å slå den ene gode motstanderen etter den andre, så er det en annen hockey-feber som råder her. Enten dere tror det eller ikke, så er det bare lunken interesse for hockey-VM som på går i Europa akkurat nå.

Riktignok deltar Canada og USA, men det er kun med de spillerne som ikke deltar i sluttspillet (playoff) i NHL, National Hocket League. Det pågår på sitt mest heteste akkurat nå, og da må jo et skarve hockey-VM selvfølgelig komme i bakgrunnen (sic...).

Tenk dere om Norge ikke skulle delta med sitt beste mannskap i forball-VM fordi sluttspillet i cuppen eller serien pågikk. Nokså utenkelig, kanskje?

Og her i Canada er feberen ekstra sterkt akkurat nå. Det eneste kanadiske laget som er igjen i sluttspillet er det gamle storlaget Montreal Canadiens - det laget som totalt har vunnet flest Stanley Cup trofeer i dets 114-årige historie, totalt 24 cup-triumfer har dette laget. Men siste gang var i 1993, og det var siste gang et kanadisk lag vant Stanley Cup. Logoen er til venstre, og det er vel antageligvis verdens mest kjente hockey-logo. 

Ingen hadde regnet med the Habs (som er kallenavnet, kommer fra fransk "Le habitants") i sluttspillet i år. Først var det såvidt de klarte i kvalifisere seg til sluttspillet i april, etter den vanvittig lange hockeysesongen med over 80 kamper for hvert lag. Så klarte de altså å slå ut favoritten Washington Capitals i første sluttspillsrunde (best av 7 kamper), og jomen slo de ikke til med å slå ut fjorårsvinneren Pittburgh Penguins i den siste kampen i andre runde i går, med over en fjerdedel av Canadas befolkning klistret til fjernsynsappratene.

Her er en liten videostubb for hvordan man feiret i Montreal i går kveld etter at pingvinene fra Pittsburgh var slått ut i den siste kampen lagene seg imellom. Nå er det bare 2 sluttspillrunder igjen før the Habs kanskje kan heve det berømmelige Stanley Cup trofeet over hodet.

Og til med en så labert interessert hockeysjel som meg må innrømme at det var usedvanlig spennende å se de to siste periodene av denne kampen. Man blir jo nesten rørt over engasjementet... Kanskje man må kjøpe Habs-trøye som souvenir fra Canada-oppholdet, til tross for at jeg aldri har vært i Montreal..? Når kong Harald mener at det bor en skap-trønder i oss alle, som han sa i sin berømmelige tale i Trondheim under 1000-års jubileet i 97, så må det kanskje være lov til å være en liten skap-Habs...?

Go, habs, go...!

Men først er det landskamp Canada - Norge på fredag morgen (Calgary-tid). Hvis nå Norge slår Canada også, så blir det ekstra kjekt å være på jobb i morgo. Da skal western-bootsen (casual friday, da er det av med finstasen...) klakke ekstra hardt i gangene, bare for å markere...

Skøytedronningene av Calgary

I motsetning til OL i 1988, som jo var en katastrofe for norsk vinteridrett, så var de avsluttende skøyteløpene for unger i Calgary-området i mars en stor suksess for de norske fargene.

Både Ellen og Borghild tok gullmedlaje i sine grupper da det store stevnet ble avholdt i Calgary Olympic Oval i midten av mars. Bare se på bildene under. To dominerende jenter som tydeligvis har utviklet seg mye på skøyter i løpet av vinteren, og som endelig har fått den forgjettede gullmedaljen rundt halsen!

Og når forventer vi at disse jentene skal følge opp suksessen? Ol i 2022 burde vel være et passende mål...?

Vi ser desverre konturene....

...av at Vancouver-OL kan bli omtrent like dårlig som Calgary når det gjelder norske gullmedaljer.

Da var det kun en gull-medalje på hele OL (Bjørg Eva Jensen på skøyter), og nå svikter det ene gullhåpet etter det andre.

For oss som er her i Calgary spiller det egentlig ikke så veldig mye rolle hvor mange medaljer det blir. Her er det kun en ting som teller: SLÅ CANADA I ISHOCKEY I DAG!

Gee..., hvis det skjer, da skal vi gå med høyt hevet hode på jobben! Ikke noe hoverende, neida, slett ikke, men dog hvor deilig det hadde vært.

Så for en gangs skyld, og første gang i mitt liv, tror jeg, så går alle mine gode tanker til det norske hockeylandslaget. Som kandierne ville ha sagt hvis de var nordmenn: GO NORWAY GO!

World Cup i Canmore

Det var nydelig i Canmore sist lørdag da vi var der for å se på det siste World Cup langrennsarrangementet før OL.

Og som dere ser, været og vinterforholdene var upåklagelige.

For oss nordmenn var det jo selvfølgelig kjedelig at de norske OL-løperene ikke var tilstede, men Jon Kristian Dahl gjorde allikevel en kjempeinnsats med sin 2.plass i herresprinten.

Canmore på sitt beste!

Angelica var ivrig tilskuer inntil hun tok formiddagsluren midt i bråket fra høytalere og kubjeller...

Jon Kristian Dahl i teten for å kapre 2. plassen. Desverre var svenskenes Jønnson helt utilnærmelig.

I Canmore sentrum var det skirenn i hovedgata og hundeveddeløp. Ivrig etter å klappe bikkjene...?

For pudderfantaster

For dere som fortsatt ikke har skjønt hvorfor alpinstedene i Canadian Rockies er spesielle og kanskje verdt et besøk, så er det bare å lese denne artikkelen i DN's helgemagasin for et par uker siden.

Tromsø og OL - en nekrolog

Med vinter-OL i Vancouver bare en måned unna, så er det interessant å lese at Bjørge Stensbøl, tidligere sjef for organisasjonen som jobbet for et Tromsø-OL, nå har gitt ut bok om hva som gikk galt da myndighetene vendte tommelen ned for et arrangement i nord. Oppsummeringen kan dere lese i denne artikkelen i Aftenposten.

Det var selvfølgelig mange faktorer som spillte inn, både faglige og mer grumsete begrunnelser, som det alltid vil være i slike saker. Men det ble visst for dyrt, begrenset gjenbrukseffekt og byen var visst også i minste laget også for å takle en slik utfordring. 

Til sammenligning klarer man nå bruke 1 milliard kroner på å oppgradere en skarve hoppbakke i Holmenkollen, bare for å ivareta de gamle tradisjonene som er knyttet til dette stedet. Tradisjoner er jo lange og gode, men dette er altså det skianlegget i Norge som er mest utsatt for vind, tåke og generalt dårlig vær, som det jo ofte er i Oslo om vinteren.

Det var altså ikke engang mulig å satse på de prima anleggene man har på Lillehammer, som klimatisk sett ligger glimrende til. 190 kilometer fra Oslo ble for langt unna for "knickersadelen" i Skiforeningen og Skiforbundet, som ved hjelp av gode nettverk fortsatt klarer å kanalisere de fleste midlene og ressursene til Oslo for at det skal opprettholde statusen som "vinterhovedstaden". Så får vi andre fortsatt bare riste på hodet når vi i annethvert renn i den framtidige Holmenkollenbakken ikke kan se hopperne på grunn av tåka. Med tradisjonene er jo viktige å ivareta...

Men bare vent: om ca 2-3 år, når sårene etter Tromsø-OL har forsvunnet fra den politiske sfæren, og ski-VM i Oslo er ferdig, da vil den skipolitiske lobby fra vår kjære hovedstad komme på banen for at Oslo skal søke vinter-OL i 2022. Da vil alle argumenter som var på banen for et Tromsø-OL komme til heder og verdighet igjen - og virke helt fornuftige og tilforlatelige - for Oslo-folk og media som var negative til det samme arrangementet i nord. Dere må gjerne argumentere i mot, men jeg vedder gjerne en flaske vin eller to på at innen 2013 har vi lobbyen på banen i denne saken.

For oss som bodde i Tromsø for over 20 år siden, og som allerede da fantaserte om at de fantastiske skibakkene og terrenget på Kvaløya måtte kunne utvikles til noe unikt, så er historien om Tromsø-fadesen bare trist. Ikke så veldig mye bitterhet - men nokså mye tristhet.

Det som kunne utviklet seg til å bli Eurpoas mest spesielle skimetropol er antageligvis begravd for godt. Fordi det faktisk krever en del grunnleggende infrastrukturmidler for å få noe opp å stå som kan få samfunnmessige ringvirkninger. Sosialøkonomene, som styrer det meste i Finansdepartementet, har blitt mer økonomer enn det som var intensjonen i faget. I dag er pengene blitt et mål i seg selv, og ikke et middel for å styre samfunnsutviklingen.

Klassisk Tromsø-fjell for skiturer - tatt på 80-tallet

Og hvorfor kunne Tromsø utviklet seg å bli noe unikt:

• Skisesongen i resten av Europa er slutt i månedskiftet mars/april. I Tromsø-fjellene kan du stå på ski i hele april og som regel ut hele mai også. Da vil man ha hele det europeiske skimarkedet å ta av - ganske alene.
• I mai ville du kunne stå på ski i fjellende rundt Tromsø i midnattsol. Hvilken markedspunch - "down the mountain in midnight sun!"
• Naturen er enestående. De skigale utlendingene har vært i mange fjell, men kombinasjonen av fjord og fjell er unik. Se bare hvordan de mest skigale utlendingene blir tiltrukket av Lyngsalpene - uten at det finnes det døyt av infrastruktur der.
• Flyplassen i Tromsø gjør at det er særdeles kort vei til både by og skibakker. Intet annet sted - enten det er i Norge eller utlandet - er i nærheten av å ha kun 10-15 minutters kjøretur til både skibakker og byen.

Det er disse faktorene som gjør at Tromsø kunne blitt noe unikt i skiverdenen. Det eneste aberet for Tromsø er at det ligger der det er - og spesiellt i forhold til det såkallte tyngdepunktet på Østlandet - og miksen av beslutningstagere og stakeholders i en slik sammenheng.

Til og med amerikanerne skjønte i sin tid at hovedstaden i landet eller staten måtte ligge i det geografiske tyngdepunktet. Nå er riktignok Washington i dag slett ikke midt i USA, men da de besluttet hovedstaten med de opprinnelige 13 statene i unionen, så var Washington kompromisset man ble enige om, selv om klimaet og terrenget var beryktet (sumptilstander og kvelende varmt om sommeren, og det 150 år for de oppfant klimaanlegg...). Og se på kartet over statene i USA, så vil dere nesten uten unntak se at hovedstaden i delstaten ligger i den byen som ligger omtrent midt i staten, og som oftest er det slett ikke den største byen.

Og lærdommen av dette...? Konklusjonen ligger jo opp i dagen: flytt hovedstaden til Trondheim! Sett i gang en folkebevegelse, folkens! Start med en Facebook-gruppe - det er visst slike virkemidler som må til i dag...? Vi kan sikkert leve med at kongefamlien og Slottet fortsatt er i Oslo - akkurat som i Nederland hvor kongefamilien er i Amsterdam og regjeringa i Haag - men start med å flytte Finansdepartementet. Da går det meste av seg selv etterpå...

Ha en god dag!

Og her kunne et av de råeste alpinanlegg i Europa ha vært, 15 minutter fra flyplassen i Tromsø...

World Cup - Speedskating

Til tross for iherdig heing fra den norske heiagjengen ble det desverre magre resultater på det norske skøytelandslaget her i Calgary i helga.

Her ser dere en del av den norske fanskaren, hvorav vel 80-90 prosent var de norske Statoil-familiene, som ivrig forsøker å heie fram Bøkko på 5000 meter. Desverre var det en del tyskere og nederlendere som viste seg overlegne, så han endte på en 6. plass. Og den som vant, nederlandske Sven Kramer, virker jo fullstendig utilnærmelig. Det blir sikkert ikke store oddsene på at han viser langdistansene i OL om et par måneder, og vi får nok trøste oss med langrenn og skiskyting når det kommer til stykket...

Grey Cup

Aldri hørt om det?

Ikke vi heller, før vi kom hit. Grey Cup er enkelt og greit den kanadiske cupfinalen. Som på litt mer demokratisk vis enn den norske ikke blir arrangert i hovedstaden hvert bidige år. Og i år var det faktisk Calgary sin tur til å arrangere finalen, og den gikk av stabelen sist helg. Og siden kanadisk fotball er nokså likt den amerikanske fotballen, så blir dette den kanadiske Superbowl.

Den store sorgreaksjonen kom helga for 2 uker siden her i Calgary, for da ble det lokale laget Calgary Stampeders slått ut i semifinalen. Så det som hadde tegnet til å bli ei skikkelig calgarisk festhelg ble rimelig brått avlyst. Alle som hadde kjøpt steindyre billetter for mange måneder siden i håp om at det lokale laget skulle spille superfinalen på den lokale stadion, fikk plutselig bråttom med å kvitte seg med billettene. Så hadde vi vært særdeles interessert i denne sporten så kunne vi sikkert fått tak i plasser, men det fristet egentlig ikke så mye....

Men som arrangør av cupfinalen, så ble det litt festivitas i byen allikevel. Det var gatefestival, opptog m.m., og det fikk vi da ihvertfall med oss.

Finalen var egentlig en pussig sak. Lagene var Saskatchewan Rough Riders fra naboprovinsen Saskatchewan og Montreal Alouettes fra Quebec. Montreal-laget var soleklare favoritter, og pussig nok vant de også til slutt. Saskatchewan ledet i alle kampens 60 minutter (som gjerne tar 3-4 timer, fordi det kun er effektiv spilletid som regnes, ikke alle disse pausene etter at de har lagt hverandre i bakken...), inntil Montreal fikk et frispark på overtid som gjorde at de stakk av med seieren. Forstå det den som kan, men regler er jo regler...

Les mer og Gey Cup på denne linken. Da finner du også ut hvorfor det heter Grey Cup...

Og i dag skal avgårde i Olympic Oval og heie på de norske skøyteløperne. Se etter oss på Sportrevyen da... 

Disse sykehus-ansatte hadde laget sin egen variant av Greys Anatomy i anledning Grey Cup. Sosiale var de ihvertfall...

På langrennsamling

Selv om det selvfølgelig høres sprøtt ut å være på langrennsamling i september for oss vanlige amatører, så var dette en gøyal sak.

Sammenhengen er mer enkel enn at vi har startet med å bli skigal allerede i september. Statoil er sponsor for det kanadiske langrennslandslaget, og de hadde invitert til familie-dag for alle sponsorfirmaene de med på opplegget sitt mot OL i Vancouver neste år. 

Vi var jo skeptiske på begynnelsen av dagen, da det var øs-pøs regnvær på vei mot Rocky Mountains. Men etterhvert som vi nærmet oss Canmore, så ble det oppholdsvær. Og det ble faktisk sol i løpet av ettermiddagen. Riktig bra ble det faktisk!

Det var desverre skuffende få fra Statoil som møtte opp, men heldigvis har laget andre sponsorer også. Til sammen møtte det omtrent like mange sponsor-besøkende som det var langrennsløpere, mange hadde tydeligvis droppet turen på grunn av det illevarslende morgenværet i Calgary.

Opplegget var bra - først fikk vi bli kjent med laget og trenerene, etterfulgt av uhøytidelig familieorientering med påfølgende lunch. Etter lunch ble vi oppdelt i grupper avhengeig av interesser. Vi valgte en gåtur innover i en canyon-dal i nærheten av Canmore med noen av gutta på laget. For dem var jo dette knapt nok oppvarming til ettermiddagens trening, og for oss var det en passelig gåtur i solskinnet som hadde funnet det betimelig å innfinne seg.

Den store overraskelsen var nok at hovedtreneren for det kanadiske langrennslandslaget var Inge Bråthen, den lagendariske norske landslagstreneren fra gullaldrene på 90-tallet. Han ble hyret inn denne våren for å lede det kanadiske langrennslandslaget i 1 år til etter OL i Vancouver.

I og med at vi var de eneste nordmenn til stede, så hadde vi lunch og turorientering sammen, og det var kjekt. Spesielt Ellen og Inge ledet an i turorienteringa, som vi kom gjennom uten bom på postene...

Ellen og Inge Bråten etter turorientering...

På tur med Derek Kershaw og gutta...

Calgary Corporate Challenge - Basketball

Hvordan noen kunne tenke seg at jeg var moden for å spille baketball i denne bedriftsinterne turneringen i Calgary finnes det kun en forklaring på - høyden.

De andre på laget er jo rett ut sagt gode. Jeg har mine forcer i stor kropp, høyde og lange armer, men drible- og skyteteknikken for å nå den berømmelige kurven ligger langt under pari. Så jeg forsøker i praksis å være minst mulig rundingsbøye for det angripende laget, og plukke baller som bommer på kurven.

Men turneringen vi deltar i er jo morsom, og jeg blir mektig svett av det hele (og da har jo det hele en betydelig egenverdi...). Bildet nedenfor er tatt etter at vi hadde vunnet våre to første kamper tidligere i uka, og rett før vi tapte vår første...

Slagordet til laget er:

"Lutefisk, lefse, aquavit - BRA !

Statoil Vikings - JA, JA, JA !"

...og det høres riktig fornøyelig ut når de andre på laget forsøker å brøle dette på norsk.

Slagordet var overhodet ikke mitt påfunn, men det viser bare at våre kanadiske ansatte har klart å plukke opp noen gloser fra vår særnorske kultur. Jeg har kun medvirket som språklig konsulent når uttalen ikke har hengt helt på greip. Vi får se om video kan legges ut...

Fra venstre: Oche, Christopher, Cindy, Matteo, Scott, bloggedrødlaren...  (og hvis noen stusser på navnene, så er det lov. Her er det 5 land og 3 kontinenter representert på laget, så det burde jo bety at vi er et skikkelig internasjonalt firma, que...?)

Hockeyfeberen er over...

Feberen tok brått slutt i forrige uka.

Da ble Calgary Flames slått ut av sluttspillet i "best-av-7-kamper" av Chicago Blackhawks. Det var vel ikke akkurat ventet av hockey-fansen, da Blackhawks på forhånd var sett på som et nokså urutinert lag.

Men de spilte skjorta av Flames, og da blir sorgreaksjonen desto større. Nå har det skjedd fire år på rad at Flames er blitt utslått i første runde av playoff (sluttspillet), og seks år siden de kom til andre runde i playoff (semifinale i Nordamerika...), og 20 år siden de vant sin eneste tittel (det såkallte Stanley Cup trofeet...).

Men nå er det fortsatt et godt stykke til jeg blir noe hockey-fan. Til det synes nå jeg at sporten sliter for mye med bølletendenser. Direkte overfall på motstander (og da snakker vi om overfall, ikke bare kroppstakling...) gir maksimalt utestengelse i et par kamper, som betyr i praksis at bølla er på isen i løpet av 5-6 dager. Og slåssing er en del av underholdninga, slik som vold alltid har vært en del av underholdningskulturen her i Nordamerika.

Men, når det er sagt, så klarer ikke dere som ikke har vært her å fatte hvor stort dette er. Gjennom vinterhalvåret er det kun en sport står på agendaen i alle TV-kanaler, og det er hockey. Curling dekkes når det er viktige turneringer, men ellers kan du glemme å se langrenn, skiskyting og "andre sære" vintersporter på fjernsynet. Her er det hockey i tre forskjellige kanaler hver dag det er kamper, og i tillegg er det stinn brakke i ishallen. Det betyr 20 000 mennesker for hver kamp, og håpløst å få tak i billetter for oss vanlige dødelige.

Og så er det mye pengene da. Mye penger. Lønningene til Rosenborg blir putlete i forhold hockey-stjernene her. Det er ikke for ingenting at det omtrent regnes som lykkeloddet i livet for en guttunge å bli profesjonell hockey-spiller. Nåløyet er nok enda trangere enn det å kunne leve av fotballen i Norge, og belønningen desto større. Calgary Flames best betalte stjerne har 7 millioner i året (dollar ja, ikke kroner...) og så går det nedover til 1-2 millioner for sliterne som kjemper for å komme på laget. Ikke rart at billettprisene er skyhøye for å finansiere dette sirkuset. Men det er jo underholdningsindustri like mye som det er sport. Og da kjenner man vanligvis sitt marked og klarer å melke det maksimalt.

Canadien Birkebeiner

Nå som det er kun er dager til Cecilie skal slite seg over fjellet fra Rena til Lillehammer på den originale Birkebeineren, så kommer det noen bilder fra Canadian Birkebeiner her i Canada i februar.

Og hvis du lurer på om ”Canadian Birkebeiner” er en dårlig vits, så er det slett ikke så. Det arrangeres både Canadian Birkebeiner og American Birkebeiner, og til og med ”the American Vasalopp”. Godt holdt i hevd av utvandrermiljøet som finnes i både USA og Canada.

Nå blir det jo ikke så stor medieinteresse rundt langrenn i Nord-Amerika som det blir i Norge da. Her må langrenn og skiskyting betale fjernsynet hvis de ønsker mediedekning, det er fullstendig klin umulig å trenge gjennom den enorme, og superkommersielle, hockey-muren som legger beslag på 90% av all sportsdekning på fjernsynet i vinterhalvåret.

Men, i påvente av sikkert spreke bilder fra den norske birkebeiner på Cecilies blogg, så legges det her ut noen bilder fra den canadiske versjonen som gikk av stabelen i midten av februar.

Temperaturen var -15 grader, vi var glade og syntes det var passelig mildt fordi det var meldt under -20. Den korte løypa som jeg gikk var akkurat passelig for en såpass dårlig trent gubbe som meg, som dere her ser komme inn som nr 123 av 260 i denne løypa.  

Som nevnt for noen dager siden, så er den norske smukken til Angelica lett synlig. Og den gjorde stor suksess her. Canadian Birkebeiner er et arrangement hvor det er godt å være norsk, vifting med det norske flagget gjør at canadierne snakker med deg. Så er da en av organisasjonene som står bak arrangementet Sons of Norway, nærmest bestemt Torskeklubben losje i Edmonton (joda, de elsker å bruke helnorske losjenavn i Sons of Norway, og gjerne slike med litt nasjonalromantisk svung...).

En av sponsorene dette året var selvfølgelig StatoilHydro, og det siste bildet viser sponsorteltet hvor vi (dvs Anne Karin) serverte varm sjokolade. O det var godt! Etter å ha labbet i den korte løypa i 15 kuldegrader i vel 1 ½ time, så var det bare herlig. Varm sjokolade har ikke smakt bedre enn på mange år enn det gjorde akkurat da!

Lykke til over fjellet, Cecilie!