Dette ble en dag for mimring på mine gamle tomter i Tromsø også, fra de tre årene i denne byen på 80-tallet
Dagen startet med søking etter lokasjoner for link- og relestasjoner på 50-tallet på toppen Tromsøya. Har du hørt den før? Det gjorde vi jo i Bodø også...
Nå har jo Tromsøs utvikling vært formidabel på 50-60 år, så det å finne den tidens ubebodde høydedrag på Tromsøya er ikke fullt så enkelt som vi trodde. Illustrert med bildet ved siden av, hvor vi har forvillet oss inn i lekeområdet til en barnehage i den tro at høydedraget i bakgrunnen på bildet var den aktuelle lokasjonen. Men en hyggelig dame som kom forbi, og som attpåtil var fra Harstad, kunne avkrefte vår hypotese da far spurte etter noen navn. Da dro vi mer i retning av Kurbadet på noen andre høydedrag noen hundre meter borte. Vi endte vel med å være 80% sikker på at vi hadde vært i på de aktuelle høydedragene, men landskapet var såpass forandret at helt sikker kunne vi ikke være.
Polarsenteret Polaria ble stablet på beina etter at Norsk Polarinstitutt ble flyttet fra Oslo til Tromsø. Flyttingen har nok vært særdeles vellykket med samlingen av halv- og helstatlige miljøer og institutter i Framsenteret (bakgrunnen av bildet ovenfor), men Polaria som besøkssenter var magre greier. Som dere ser er den utvendige arkitekturen stilig, med isflak stablet opp mot hverandre, men innholdet var skrinne greier. Beklager, Polarinstituttet, dette burde dere klart bedre. Terningskast 2.
Bedre var det da med ishavskuta Polstjerna, som var satt under tak og kunstig dokk i et bygg rett utenfor Polaria. Dette var ei godt laget utstilling, med lydapparater og mye interessant informasjon.
Skuta gav en god visualisering av hvor knøbelt og røft livet ombord på ei ishavskute kunne være. Legg merke til far med guide-lytteapprat. Gubben er jo ekspert på høreapparater, så denne delen taklet han uten problemer. Jeg tror han fikk med seg flere sekvenser av lydguidingen enn det jeg gjorde...
En annen liten morsom sak når man først er innom Polaria er Ølhallen til Mack's bryggeri, som ligger bare 100 meter fra Polaria. Vi måtte jo bare innom der. Jeg hadde ikke vært der siden 80-tallet, og far hadde ikke vært der siden 50-tallet.
Dette originale skjenkestedet, som har åpent på formiddagen og ettermiddagen, men stengt om kvelden, oser av historie.
Her har generasjoner av ishavsfolk og pensjonerte Svalbard-folk holdt til etter at de ble hevet på land fra enten skuta eller Svalbard (der får du ikke lov til å bli pensjonist...).
På 70-tallet ble stedet invadert av en ny generasjon akademikerne som kom med opprettelsen av Universitetet i Tromsø, og det medførte mang en kulturkollisjon som det vel sikkert går gjetord om i ishavsbyen fortsatt.
Vel installert på Ølhallen med en meget beskjeden kvartliter Mack-øl for fars del og en cola for meg ble vi spontant oppsøkt en person som etter oppførselen helt klart må ha æresmedlemskap på skjenkestedet.
Litt slitsomt var det jo, men egentlig bare greit av en innfødt Tromsø-væring som ville preike om løst og fast, men desverre mest om det første.
Litt påtrengende var jo oppmerksomheten, men etter 10-15 minutter var det passende for oss å komme seg videre, så vi takket det selvinviterte selskapet for all god hygge...
Det er vel neppe tvil om at Tromsø har Norges fineste byutsikt fra Fløya. Bergen får ha oss unnskyldt, men Fløyfjellet bli litt smålåtent i forhold til panoramaet fra Fløya. Pussig nok har fjellene nesten likt navn.
Gondolbanen ble ferdigstillt i 1961, og det hadde sikkert gjort seg med en utskiftning av gondolvogner etter 50 års bruk. De bærer preg av tidens tann, selv om de helt sikkert er like sikre som nye vogner.
Vi var innom både Utsikten på Stakkevoll, Universitetet og Universitetsykehuset for å bivåne utviklinga av Tromsø. Den har vært formidabel, og mye har skjedd bare på de siste 23 år som er gått siden jeg forlot byen.
Og så var det en kjapp liten mimretur for meg på Norrøna-feltet for å titte på Bentech-bygget, som var liksom signalbygget for utvikling av høyteknologi i Tromsø på 80-tallet. Der var det ikke mye høyteknologi igjen, desverre. Bygget ble nå brukt som Tromsø-kontor for Securitas og et universitets-institutt for voldsforskning, så det er ikke engang rester av høyteknolgiutvikling igjen...
Cecilie, i bygninga under er du født (bygninga bak, faktisk..) - Kvinneklinikken på det gamle sykehuset i Tromsø.
På veien mellom Tromsø og Sommarøy var vi innom Håkøya for å titte på Tirpitz-monumentet.
Litt spesiell interesse var dette for far, da han spaserte på bunnen av det veltede Tirpitz etter krigen da realskolen i Harstad var på utfluktstur til Tromsø, men opphoggingsfirmaet Høvding hogde opp skipet til håndterbart stål som kunne brukes til noe nyttig.
Desverre var minnesmerket nokså bortgjemt og stakkarslig tatt i betraktning av at over 900 av mannskapet omkom i denne endelige senkningen av Tirpitz på slutten av krigen. Riktignok var de fienden, men det går da an å sette opp verdige minnesmerker for dem også.
Etter en kjapp stopp på Hella, det fine friluftstedet ved Rystraumen, fortsatte vi til Sommarøy, som vi kom til i 7-tiden om kvelden.
Akkurat i passe tid for å sjekke inn på det kjekke hotellet som har vært i drift i ca 10 år, men som jeg fant på internett kun noen dager tidligere. Da vi var på besøk på Sommarøy på 80-tallet var det kun fiskarheimen som var overnattingsalternativ på stedet. Hotellet kan anbefales for de som farer i disse leier, koselig og trivelig var det.
Far fikk til og med spist boknafisk til middag om kvelden, denne spesielle fiskeretten han ikke har spist siden sin ungdom. Til og med ekstraønsket om ekstra bacon til fisken ble oppfyllt av et velvillig kjøkken.
Til sammenligning; tenk om dagens ungdom måtte vente 60 år på å få smake yndlingspizzaen fra sin ungdomstid? Is it really imaginable...?
En sommerlig aftenstur langs Sommarøys hus, strender og havn er som balsam for sjelen og en grei avslutning på en innholdsrik dag i Troms.
Vandrehjemmet på Sortland hadde utmerkede rom, nesten hotellstandard, og vi fikk samme frokosten som gjestene på Sortland Hotell. Kort sagt; mye valuta for pengene.
Sortland er ikke svart som navnet skulle tilsi, tvert imot så kaller byen seg for Blåbyen. Med den konsekvens at flest mulig bygg i sentrum av Sortland blir malt i forskjellige blåsjatteringer. Stilig, og originalt.
Som dere ser på bildet så har til og med Forsvaret gitt avkall på sine vanlige militære fargekrav på Kystvaktas hovedbase, som ligger på Sortland.
Vår rute førte oss over på "fastlandet" i forhold til Sortland, dvs Hinnøya, hovedveien mot Lødingen til enden av Gullesfjorden hvor den nye Lofast-forbindelsen starter. Ingen av oss hadde kjørt den før, så det var et selsagt valg på vei tilbake til Leknes i Lofoten.
Lofast er fin vei gjennom daler ,kystlandskap, og ikke minst tunneller og bruer. Bildet av brua over Raftssundet får være den illustrative representanten av denne ruta. Og for dere som ikke har reist gjennom Raftsundet - det er virkelig smalt på det smaleste - det ser dere lett på bildet nedenfor.
Vi tok bevisst en del omveier tilbake til Leknes, og havnet derfor også i Lauvvik. Morsom Lofot-romantikk på huset ut mot havet, og det er vel neppe tvil om synspunktene på oljeutvinning hos denne grunneieren. Kommentar fra undertegnede avstås...
Far har nå også for første gang vært på en golfbane. Vi tok rundturen på Giskøya i Lofoten på vei tilbake til Leknes, og da var kaffe og vaffel på denne originale golfbanen et selsagt stopp. Rett og slett pent å se utover havet fra denne golfkafeterian i det fri.
Fra Leknes tok vi fly tilbake til Bodø, eller BOO som den heter på kodespråket, før vi flakset videre til Tromsø via Stokmarknes. For første gang på turen møtte vi overskyet vær på vei til Tromsø - null utsikt til hverken Hinnøya eller Senja på vei til Tromsø. Svært skuffende. Widerøe - bestill bedre vær, vi er blitt forvent!
Vestlandslefse er sterkt undervurdert som nødproviant for reiser med hyppig innlagt småstopper...
Dagen startet på Hurtigrutemuseet, godt supplert av fars nevø (og mitt søskenbarn) Mattis Mathisen, som var kommet fra Sortland på morgenkvisten for å være guide og reiseselskap for den videre turen nordover i Vesterålen etter at vi var ferdige på museet.
Museet var egentlig ikke så rare greiene, jeg tror det ligger et stort forbedringspotensiale i det enorme materialet som ligger i Hurtigruta. Museet var lite og trenger egentlig større lokaler. Selv om det er ruvende med den landsatte Finnmarken ved siden av, så står jo denne båten egentlig til forfalls, beklageligvis. Her trengs det ressurser og initativ, enten det kommer fra det offentlige eller privat.
Far og Mattis på brua på den gamle Finnmarken, som ble pensjonert på 90-tallet.
Turen fortsatte med Mattis fra Stokmarknes innover Eidsfjorden, og stoppet på et nes hvor far og Mattis ble fordypet i familiehistorie.
På bildet ser dere stredet hvor de drodlet om historien, og det er det stedet hvor familiens jakt "Falken" forliste en januardag i på 20-tallet blant skjærene og holmene i bakgrunnen. Dette var en sentralt tema i familiehistorien en og to generasjoner før min tid, men far hadde ikke tidligere visst akkurat hvor "Falken" forliste. Dette ble avklart, og jeg fikk tilført betydelige mengder familiehistorie på en halv time...
Neste mål å turen var helt nord i Vesterålen, hvor vi skulle innom Nyksund, dette nesten sagnomsuste fiskeværet som ble fraflyttet på 60-tallet da de endelig fikk vei. Men på veien dit var vi innom Mattis sin hytte innerst i Eidsfjorden, og det var trivelig. Kaffe ble kokt, og kringler fra Elins bakst ble servert. En utmerket stopp på veien.
Vel, så historiekåt som jeg er kunne jeg ha skrevet mye om Nyksund, men hvorfor gjøre det når det finnes utmerkede referanser på nettet.
Vi tuslet rundt i Nyksund i en times tid, og spiste deretter dagens middag. En av de bedre bacalaoer jeg har spist ihvertfall. I en kafe drevet av utlendinger. På det ytterste nakne skjær i Norge.
Nedenfor er noen bilder av Nyksund, som i dag fremstår som et lite mini-Henningsvær sommerstid med brukskunstnere og kafeer, selv om det forsatt er en betydelig bygningsmasse som det bør gjøres noe med. Men i motsetning til for noen tiår siden så bor det noen her året rundt nå. Det er ikke alt i distrikts-Norge som er negativt...
Dagen ble avsluttet med kaffe og kveldsmat hos Mattis og Elin på Sortland før vi bikket over i sengene på vandrehjemmet på Sortland.
Et Widerøe-fly fra Bodø til Leknes kan bety at du må innom Røst. Det er ingen ulempe.
Da får du nemlig ekstra sightseeing med Widerøe langs Lofot-veggen på vei til Leknes etter mellomlandinga på Røst.
Og denne dagen var kapteinen i ekstra godlune. Strålende vær med lav flyhøyde gjorde at MB-ene i minnekortet fikk bein å ga på. Se bare på bildet over Værøy ved siden av. Strålende sighseeing. Likeens over Å, Moskenes og Reine før vi landet på Leknes. Noen av mine beste Widerøe-bilder ble tatt denne dagen.
Etter planen skulle vi kjøre gjennom deler av Lofoten til Stokmarknes denne dagen. Overkommelig avstand etter at vi gikk av morgenflyet kl 0910. Her er noe glimt av det vi gjorde denne dagen.
Selvfølgelig var vi innom Ballstad og Kræmmervika, der Bjarne og Betty bor. Dette er kremen av Lofoten. Desverre var de på feire, men de var så snill at vi brukte bilen deres på hele sightseeingen vi haddei to dager i Lofoten og Vesterålen. Tusen takk!
Vi var innom viking-festival på Lofotr vikingmuseum på Borge. Denne stolte kapteinen skulle dirigere et tredvetalls turister til å ro kopien av Gokstad-skipet de har bygd der og som var ferdig i 1992. Det gikk på et vis...
Og så bivånet vi en lett alpin redningsaksjon med Sea King'n på Tjeldbergting mellom Kabelvåg og Lofoten, og....
-...tittet på klatrere på Svolværgeita, der de hang høyt opp i fjellsia. Lofoten levde opp til sitt rykte som action-preget feriedestinasjon denne dagen. Om vi ikke deltok, så bivånet vi det hele...
Far var på leiting på gamle trakter i Kabelvåg hvor han satte opp linkstasjoner på 50-tallet og strakk stømkabel til sorenskriverhuset. Vi fant Sorenskrivergata, men er ikke helt sikker på om vi fant huset...
Kabelvåg er som så mange andre steder i Lofoten en idyll om sommeren. Som bergenserne ville ha sagt; gå hem og vogg med Sørlandet...
På veien mellom Svolvær og Fiskebøl har den moderne tid klart å ødelegge et av Norges beste fotomotover i Austnesfjorden. Tidligere var kirka på halvøya et klassisk motiv på Norges-kalenderne. Hvordan kommunen har klart å tillate dette rorbu-anlegget er for meg ei gåte. Og for en gangs skyld; hvor var Riksantikvaren? Men dette er antageligvis litt for lang utenfor Grünerløkka hvor de fleste saksbehandlerne bor.
Hvor blir vel fjord og fjell penere enn i Nordland en sommerkveld. Utsikten nedenfor ble en fin avslutning på dagen på veien mellom Melbu og Stokmarknes. Legger merke til fjellet i bakgrunnen. Det er det mektige Møysalen, Hinnøyas høyeste fjell, med en nokså sprek tur til toppen (1260 meter stigning).
Innzoomet ser dere hvor mektig disse toppene er. Tenk å sitte på disse i midnattsol og skue utover Vesterålen, Lofoten og innover Narvik mot svenskegrensa. Gaustatoppens utsikt er minst fem poeng lavere på rangstigen.
God tur for de som blir inspirert!
Denne dagen var i sin helhet reservert Bodø. Og hva ville vel Bodø vært uten fly? Kanskje bare en forblåst liten by med sildeoljefabrikk på Helgelandskysten. Fly har satt sitt preg på Bodø siden krigen, fra hyggelige sivile Twin Ottere til den storpolitiske U2-affæren (den yngre generasjonen får slå opp i Wikipedia...). Så det var jo klart at vårt mimre-opphold var preget av at Bodø var mor og fars bosted i ca 10 års tid før de tok oss kidsa med seg til Trondheim på begynnelsen av 60-tallet.
Noen glimt hva vi gjorde her:
Leting etter lokasjoner for gamle linkstasjoner som far satte opp for Luftforsvaret på begynnelsen av 50-tallet på Rønvikfjellet. Eksakt lokasjon fant vi ikke, men vi var nærme hele tiden, og utsikten over Bodø, kysten og Vestfjorden var fantastisk.
Koseprat med guidene på flymuseet. Det må være spesielt å være guide på et flymuseum når man knapt har sittet i propellfly selv...
Gjensynet med en av fars gamle fixerstasjoner fra 50-tallet på flymuseet var nesten tårevått... Hverken han eller jeg hadde vel ventet at de hadde en slik utstillt mellom Thunderbirds og Starfighters. Dette var et av Norges virkelig tidlige forsøk på radionavihasjon for fly.
Saltstraumen var mer mektig enn hva blaserte naturnordmenn som oss selv hadde forventet. Så mektig at den måtte nytes med en seibiff når strømmen var på sitt sterkeste i 4-tiden på ettermiddagen. Fars konklusjon på seibiffen var klar som kefir; OK som kafemat, men den kom ikke opp mot mors oppskrift. Enklere kan det ikke sies...
Mimring langs kaia i Bodø på kvelden. Desverre var "Gamle Salten" som vi så i forbifarten dagen før ute på en eller annen sightseeingtur. Rønvikfjellet i bakgrunnen.
Og slik ser Jordbruksveien 32 ut i dag....
Er det ikke skriveangst medlemmene av Forfatterforeningen kaller det når det ikke kommer ut ord av av skrivemaskinen, eller Mac'n som sikkert er dagens verktøy for alle forfatterspirer, på flere måneder?
Skriveangsten har ikke ligget så tungt over meg, men flytting, slytting og atter flytting (jo, det var faktisk 3 flyttelass som ble integrert i det nye huset....) gjorde at stressnivået ble fokusert mot andre aktiviteter. I tillegg er jo angst ofte proporsjonalt med forventninger som en selv eller andre måtte ha om det ferdige produktet, og med mine forfatterambisjoner burde angstnivået være lik null.
Nok om det. NN-turneen er fars mimreturne til gamle tomter i Nordland og Troms, godt supplert av Widerøe's sommerhoppebillett på kortbanenettet og diverse "må-se"-ønsker fra fars side. Da har vi lagt opp ei nokså hektisk reiserute i ei uke, så får vi se om den holder.
Bli med på turen! Vi håper å holde dere oppdatert før vi avslutter på fredag 12. august, men alle overnattingstedene er nok ikke så godt skodd med internettdekning, så vi får se. Enjoy!
Start med Widerøe fra Trondheim til Bodø, med mellomlanding og kaffepause i Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Det må kalles "value-for-money" for samlere av flyplasser...
Bedre sighseeing i Norge enn lavtflyging over fjell med Widerøe finnes ikke! Her Storglomvatnet med Svartisen og industristedet Glomfjord innerst i fjorden. Dette får man oppleve på ruta mellom Mo i Rana og Bodø.
Fish and chips på kaia i Bodø. Jeg tror far var tilbake i 50-årene med denne nytelsen...
Dagen ble avsluttet på det veldig fine landstedet til Bjørnar og Alfhild nord for Bodø. Været var praktfullt. Totalt blikk og kunne sitte ute til langt på kveld. Nord-Norge på sitt beste!
Som seg hør og bør så kommer ikke nissen på Hawaii i reinsdyrslede, men med Hawaii-kano til stranda.
Og så er han litt letttere kledd enn vår vanlige nisse. Men han hadde like fullt med seg gaver til barna, selv om Angelica fortsatt er livredd enhver stor person med hvitt skjegg....
...er slett ikke som gårsdagens konfirmanter.
Ihvertfall ikke når det gjelder hvor de reiser på konfirmasjonsleir. Mens vi måtte nøye oss med Torshus folkehøyskole på Fannrem i Orkdalen eller Vassfjellkapellet på Vassfjellet nær Trondheim, så er det noen av dagens konfirmanter som drar til New York på leir i stedet.
Vel, noe spesielt er det selvfølgelig dette opplegget de følger med Nettkirka, og egentlig er visst denne leiren i New York kun tiltenkt ungdommer som "sokner" til Sjømannskirka i New York. Det gjør ikke vi , men våre 3 ungdommer som skal konfirmeres fikk lov til å hive seg med allikevel. Mot at de ble ledsaget til "big apple" av en oss voksne. Derfor ble det NYC-weekend på oss sist helg. Ungdommene ble avlevert på "kjerka" på fredag ettermiddag og plukket opp på søndag ettermiddag.
Bildet nedenfor viser den glade gjengen utenfor "kjerka" på søndag ettermiddag. Fra venstre; Vilde, Stine, Jonas Lundbye (var med som leder, var konformant i fjor) og Ola Ekkje.
Sist helg var vi på en behagelig tur i Lake Louise sammen med en hel skokk andre Statoil-beboere fra Calgary. Været var ikke all verden, jevnt over gråvær hele helga, og vi var ikke engang i nærheten av alpinbakkene.
Vi gikk på "bortover"-ski i stedet, og det var skikkelig idyllisk i løypene i skogen, med snøtunge trær som bakteppe. Og cougaren (fjelløven) så vi heldigvis ikke noe til denne gangen heller.
Alle sammen bodde på det nokså stilige Fairmont Chateau Lake Louise, et av de berømmelige hotellene som ble bygd i Rocky Mountains av Canadian Pacific Railways for over hundre år siden for å tiltrekke seg turister til fjellheimen - og for å komme dit måtte man jo ta toget. Hotellet er nokså dominerende i fjellheimen, men pakket inn i litt skog på bildet til venstre så blir det ihvertfall en smule kamuflert. Hotellet er ikke overdreven luksus, men det er dog noe annet enn Finse 1222 eller Turistforeningshyttene.
Som sagt, vi kompenserte fravær i alpinbakkene med langrennsløypene i stedet. Angelica hang bakpå ryggen i bæremeis, og det gikk utmerket. Litt småkaldt ble det nok for henne, men hun sovnet da bakpå ryggen til slutt. Og Ellen er en skikkelig "eager beaver" til å gå på langrennski. Hun og Linda Solberg lå som regel noen titalls meter foran oss andre som tetgruppa gjennom skogen.
Morsomt var det med alle isskulpturene som var rundt hotellet etter en isskultur-festival de hadde hatt for noen uker siden. I og med at vi nærmer oss OL var det tydeligvis idrettsatleter som var temaet, og det var jomen en del imponerende ismontasjer - som dere kan se av bildene nedenfor.
OL-ringene var jo egentlig veldig stilige, og Ellen og Angelica blir jo nokså små...
Den stilige skihopperen i hotellets hage
Skihopperen om kvelden - fortsatt på vei ned unnarennet...
Nok en OL-atlet klar til dyst (hvis han ikke smelter først...)
Hotellet som isskulptur
Skal det legges ut noe om barnedåpen, så er det jo en fordel å gjøre det før barnet kommer i skolepliktig alder.... Det er snart 3 måneder siden barnedåpen 16. august, men ettersommeren og høsten går jo veldig fort, da...
Skal man ha barnedåp i utlandet, så kan det nesten ikke være på et bedre sted enn i San Francisco. Sjømannskirka ligger nydelig til i bakkene opp fra Fisherman's Wharf, lokalene er romslige og vertskapet var upåklagelig!
Christian og Ingeborg stilte som faddere, sammen med de fraværende fadderne Bernt og Judith, som bivånet begivenheten fra Oslo...
Sommervikarpresten Halfdan Bondevik var prest denne søndagen. Han har tidligere vært generalsekretær i Sjømannsmisjonen, og bruker sommerene sammen med kona til å vikariere som henholdsvis prest og husmor på sjømannskirka. Sprekt gjort av en pensjonist!
Morsomt var det også å få høre historien til de staselige lokalene som sjømannskirka har i San Francisco. De fikk tak i dem rett etter krigen, da det var svært mange norske handelskip som var innom SFO. Da de jaktet etter lokaler, så var det et eldre ektepar som skulle flytte fra sin staselige villa som forbarmet seg over organisasjonen fordi de mente formålet var så bra. Og dermed fikk de hele eiendommen for en veldig gunstig pris i forhold til hva ekteparet kunne ha fått gjennom et ordinært salg. Og Sjømannsmisjonen har ihvertfall holdt sin del av avtalen ved å bli ved sin lest og ikke selge denne staselige villaen for å få inn cash. Godt gjort!
Hovedpersonene samlet etter vel gjennomført barnedåp. For dere som ser oss sjelden disse årene, så er det fra venstre: Ingeborg, Ellen, Christian, faderen, Halfdan Bondevik, moderen, Angelica.
Fra kirkekaffen etter barnedåpen. Husmor Bondevik hadde til og med bakt skikkelig norsk bløtkake for anledningen (og ja, det er noe helt annet enn det oversukrede amerikanske bakverket...!). Legg merke til bløtkaka i venstre hjørne av bordet...
Lokalene som Sjømannskirka er staselige, men koselige.
Utsikten fra Sjømannskirka nedover mot San Francisco Bay og Alcatraz. Den ene kabeltrikklinja går rett forbi kirka.
San Francisco (SFO) er en deilig by - som danskene ville sagt.
Byen er veldig annerledes enn andre nordamerikanske metropoler. Den har en levende og fascinerende historie, annerledes topografi, noen særgeneheter som kabeltrikken og Alcatraz, og har i all tid vært kjent som et sted hvor liberale krefter har trivdes bra. I tillegg hjelper det å ligge i California, som fortsatt har en litt mytisk status for mange som "the golden state".
Der er vel kun London, Roma og New York som kan konkurrrere med San Francisco om antall reisehåndbøker i bokhandelen. Nedenfor bringer vi noen glimt fra San Francisco som vi syntes det er vel verdt å formidle.
To markante profiler for den gamle og nye tid i SFO. Coit Tower på Telegraph Hill og Transamerica Pyramid. Coit Tower ble bygd som minnesmerke etter den originale Mrs. Coit,. Hun var en eksentrisk og rik dame som syntes var morsommere å være med brannmennene i SFO på uttrykning enn å gå i sositetsselskaper. Transamerica Pyramid i bakgrunnen er vel den mest markante skyskraper som er bygd for å tåle tilsvarende jordskjelv som det i 1906. Foreløpig har det bestått prøven med glans gjennom en del middels og små skjelv siden 1980-tallet. Men den store testen rykker jo ubønnhørlig nærmere...
Den svingete veien som går igjen i så mange filmer (Lombard Street) er nesten et must for turister - så også for oss... På visse sommerdager er trafikken så stor i denne gatestubben med 8 hårnålsvinger at politiet må dirigere og pushe på ivrige fotogale turister (moi...?) som skal ha det gode turistbildet fra slalåmløypa. Gata er ikke bygd som noen fancy turistvei, svingene var rett og slett en praktisk måte å overvinne den enorme høydeforskjellen fra et kvartal til et annet. Men det er jo utrolig hva som kan bli en turistmagnet...
Noen som synes det er mosomt å være i SFO for første gang? Bildet er tatt fra Twin Peaks (neida, ingenting med den berømte TV-serien for noen år siden...), som gir glimrende utsikt over byen, bukta og forstedene.
En solnedgang på utsiden av Golden Gate med brua er nesten et must. Egentlig forbausende få turister på dette toppunktet, men det kan anbefales! ta med ytterjakke eller genser, selv på sommertid kan kveldsbrisen fra Stillehavet bli forbausende kjølig... Mor og far, dere husker når vi var her i oktober 96 ?
Både Tjeldsundbrua og Tromsøbrua blir litt puslete i forhold til Golden Gate... Toppunktet på brutårnet på Tjeldsundbra er for eksempel i høyde med denne kjørebanen på Golden Gate. Og se hvor kjekt det gjør seg med litt maling på ei bru! Ikke rart den heter Golden Gate. Hva med å male noen av de profilerte norske bruene i kjekke blåe himmel- og havfarger eller midnattsolfarger istedenfor å ha den gråe betongen...?
Christian som drar kjensel på noen artsfrender...? Neida, kjære sønn, ikke ta det alvorlig. Men det er jo morsomt med brukskunst på gateplan?
Dette må vel kunne kalles multilinguale veiskilt?
SFO har også lange sangstrender på Stillehavssiden. Dette bildet er tatt fra det klassiske utfartstedet Cliff House som ligger et kvarters kjøring fra sentrum.
Det ble en lang kjøretur fra Los Angeles til San Francisco langs kysten. Vi hadde nok kommet mye raskere frem ved å kjøre Interstate 5 inne i landet, men vi valge selvfølgelig den lengste, men dog mest severdige veien langs Big Sur, den såkallte California Highway 1.
Den tok jo selvfølgelig mye lenger tid enn vi trodde, og selv om jeg har kjørt den to ganger tidligere, så var den ekstra drøy denne gangen. Mye svinger, og vi måtte selvfølgelig stoppe en god del på grunn av Angelica og overfyllt bil. Denne dagen var den eneste hvor vi hadde med alle personer samt all bagasje i bilen, så den var pakket til minste kubikkcentimeter.
Det ble mørkt før vi kom frem til San Francisco, via San Luis Obispo, Monterey og San Jose. Gledelig var overraskelsen at det hotellet vi hadde bestillt i San Francisco var midt i hjertet av byen, bare et steinkast unna Union Square. Ikke planlagt, just pure luck. Mer om det i neste bolk...
Av de få tingene som er verdt å bruke tiden på i Los Angeles når man er der på familieferie, så er de store underholdningsparkene høyt oppe på lista. Eller "theme parks" som det heter på turistspråket.
På denne ferien var vi ikke innom Disneyland, ut i fra at det nokså likt Paris-versjonen. Derimot var Universal Studios og Six Flags Magic Mountain plukket ut.
Det var ikke store forandringer i Universal Studios fra siste gang jeg var der i 1998. Hovedattraksjonene var de samme, men det var sikkert noen mindre endringer som jeg ikke klarte å få med meg. Var vel egentlig nokså imponert på 90-tallet, men denne gangen var det liksom litt tannlaust det hele.
Dagen etterpå var vi derimot i Six Flags Magic Mountain, som ligger ca 50 kilometer utenfor sentrum av Los Angeles. Fortsatt er man i metropolen, men dog i den nordlige utkanten. Denne parken er et rent mekka for de rollercoaster-frelste, og akkurat de er det rimelig mange av i denne familien.
Ingeborg og Christian hadde sin fulle hyre med å rekke over flest mulig av banene, mens Ellen og Angelica foretrakk badelandsdelen av parken. Alle fikk ihvertfal tilfredstillt sine behov, og da er vel litt av vitsen oppnådd. Jeg rakk å ta noen av berg- og dalbanene, men slett ikke så mange om Ingeborg og Christian. Blant annet tok vi verdens eneste bane med 7 looper, og den var enkelt og greit helmaks! Nesten 2 minutters tur, og bare skøy!
Bildene nedenfor sier forhåpenligvis litt opp loopnivåret på noen av disse banene. Banene i både Universal Studios og Disneyland når ikke disse enorme banene til knærne engang...!
Foran en av de hotteste attraksjonene i Universal Studios - Jurassic Park
Og så bluesmobilen da, fra kultfilmen "Blues Brothers"
Det store Waterworld-showet - mon tro hvor mange ganger de har kjørt dette fra midten av 90-tallet...?
Six Flags Magic Mountain er stedet for de rollercoaster-frelste. Denne banen hater Tatsu, og da ligger man opp ned store av turen.
Det må ha vært en 5-10 års gammel drøm som gikk i oppfyllelse når Ingeborg endelig kunne sette føttene på Santa Monica Beach.
Etter utallige år med repriser på repriser så kan antageligvis Ingeborg alle episodene av "Pacific Blue" utnatt og vel så det, og er vel et av de ivrigste medlemmene på Facebook om å få Pacific Blue tilbake på TV2 sommerskjermer... for n'te gang.
Vel, hun ser da ikke så aller verst fornøyd at der hun står på Santa Monica Pier, den berømmelige piren med pariserhjul og en liten berg- og dalbane. Riktignok så vi ikke noe til Cody og de andre pene sykkelpolitiene når vi var der, men de var der nok. Helt sikkert, altså...
Los Angeles kan det sies mye om, men jeg gidder det egentlig borte. Bortsett fra et enkel karikatur; hele byen er en betongørken på 100 x 60 kilometer med en uendelig av motorveier og egentlig veldig lite å se. Bortsett fra enkelt lunger med fine ting, Hollywood, Disneyland +++
Sentrum av Los Angeles ligger faktisk ca 25 kilometer fra Santa Monica og sjøen, og det gir jo en feeling på hvor langt du må være villig til å kjøre for å komme deg til og fra en del av severdighetene. Så selv om byen har en magisk status for mange som ikke har vært der, så falmer glansbildet betraktlig når man først har vært i byen (eller byene, mer korrekt, som Los Angeles egentlig er sammensatt av...) og erfart køståing med bil, smog, tåka i juni, og hvor lite man allikevel ser til stjernene...
Santa Monica Beach på en grå sommerkveld...
På vei til Las Vegas hadde vi de høyeste temperaturene i løpet av hele ferien.
Ca en time før Vegas målte vi 40 varmegrader utenfor bilen. Da er det kjekt å ha klimaanlegg! Det er vel unødvendig å si at vi ikke var så mye ute...
Vi bodde på et av de nyeste temahotellene, "The Venetian", som enkelt og greit er en etterligning av Venezia. Det høres jo tullete ut å skulle ape etter Venezia midt ute i ørkenen, men de har faktisk klart det på en nokså imponerende måte. Gondoler både ute og inne, Rialto-broen er på plass (selv om originalen i Venezia ikke har rulletrapp...) og en kopi av Markus-plassen som er imponerende, selv om størrelsen er betraktelig mindre. De har jomen klart å etterape skumringshimmelen på Markus-plassen så bra innendørs at jeg ble lurt første gang vi kom innom. Jeg trodde faktisk vi var ute!
Noen spotlights fra denne "entertainment capital of the world" er nedenfor...
Kanaltur i ørkenen? Det er fullt mulig i Vegas... Etterligning av den kjente Rialto-broen i bakgrunnen.
Litt gambling på gata...? Hvorfor ikke dra noen quarters i slotmaskina når man først er ute på shopping...?
Dette enorme hotellet heter selvfølgelig "New York, New York". legg merke til den store rollercoasteren som går gjennom komplekset...
Vegas "by night"...
Eller, hvorfor ikke ta en gondol mellom butikkene innendørs? Også fullt mulig...
Og dette er lobbyen på hotellet vi bodde på. Skulle tro det var fra 1700-tallet, men dette stedet er altså bygd i det 21. århundret. Mye kjekk staffasje her...
Dette er en av de mest underkjente parkene i hele USA. Alle har vel hørt om Yellowstone, Grand Canyon og noen av de andre, men hvem har vel hørt om Zion National Park?
Parken er liten, men det er ikke uten grunn at nettopp dette lille området er nasjonalpark. Noen fantastiske naturformasjoner gjør dette til noe spesiellt.
Så neste gang du kjører interstaten mellom Salt Lake City og Las Vegas; sett av en halv dag til å svippe innom denne parken. Da får man med seg noen store naturopplevelser!
Eller man kan gjøre det på den ekstremt rasjonelle måten - den avstikkeren vi fra Interstate 15 og inn i parken tok ikke mer en en halvtime. Da er man i et lite område helt nordvest i parken hvor det er lite folk og trafikk, men naturopplevelsen stor. Bildet nedenfor er bare en del av det fine panoramet man har Kolob Canyon, som denne "avglemte" delen av parken heter.
Anbefales!
En mer kontrastrik stat en Utah skal man lete lenge etter. Riktignok ligger den som en "landlocked" stat (dvs uten kystlinje) langt inne i USA, og forbindes vel med kun med å tre ting; et ørkenlignende landskap, den store innsjøen Great Salt Lake og mormonere.
And that's it? Neida, ikke helt. Som noen kanskje husker, så ble det arrangert vinter-OL her i 2002, så det må jo være snø her også, ihverfall i deler av året. Utah skryter på seg å ha "the greatest powder snow on Earth" - fordi snøkrystallene visstnok blir ekstra luftige og fine når nedbørskyene har tilbakelagt ferden mellom California og Utah gjennom tørt landskap før nedbøren endelig detter ned i Utah som skikkelig puddersnø.
Believe it den som vil, men Utah har noen fine vintersportsteder. Anført av Park City, hvor det år om annet arrangert alpin verdenscup, og hvor selveste Stein Eriksen har sitt tilholdsted med det lukserisøe hotellet Stein Eriksen Lodge (mor, far og Bernt; dere husker det fra 1996...?).
Delstatsforsamlingen - de er liksom bygd over samme lest alle - som mini-Capitoler...
Vel, denne gangen hadde vi ikke så god tid. Den anstrenge kjøreplanen for å rekke Los Angeles gjorde at vi kom til Salt Lake City på ettermiddagen og skulle videre neste morgen. Slitsomt? Kanskje, men når har opparbeidet seg noen triks for å plukke ut essensielle "sights" på et sted, samt at man har vært der før, så går det an å ha en 2-3 timers effektiv sightseeing for de i familien som ikke hadde vært her før.
Og som dere ser, vi rakk da litt. Salt Lake City ligger jo egentlig veldig fint til mellom store fjell, sletter og en stor innsjø, men det er ikke lett å få øye på når man raser gjennom på motorveien.
Og så er det mormonerne, da, som det er umulig å unngå når man først er i Utah. Nå er det masse rare forestillinger om det ene eller andre når det gjelder mormonerne, men at de har en dominerende plass i Utah er ikke til å komme forbi. Hovedsetet er nettopp i Salt Lake City. For alle som skal besøke Salt Lake City, så anbefales det å ta en tur innom de to kvartalene som de har midt i sentrum. Vennlige guider (som også snakker norsk...!), vil gjerne forklare deg alt mulig, men ta en tur innom Tabernaklet. Det er bygning som i praksis er en konsertsal, og hvor alle slipper inn (i motsetning til Templet de har i det samme kvartalet, hvor kun bekjennende mormonere slipper inn...).
Templet til mormonerne- der slipper du ikke inn...
Man kan ikke bli annet enn imponert over Tabernaklet som konstruksjon. Sluttført i 1870, med plass til 6000 mennesker på trebenker, og med en akustikk som slår enhver moderne konsertsal ned i støvlene. Her er det TV-konserter hver eneste uke, og orgelet de har i denne salen er en av verdens største med over 12 000 orgelpiper.
Men vi var altså i høydedragene ovenfor delstatsforsamlingen (som ser ut som et mini-Capitol som alle andre delstatsforsamlinger i USA...) for å nyte utsikten, samt ute ved innsjøen. Akkurat nå er innsjøen på et av sine laveste nivårer, etter å ha vært sprengfull på 1980-tallet. Salt Lake er som navnet sier usedvanlig salt, men ikke helt uten liv. Men det er faktisk en helt OK plass å ta en kveldstur til, spesielt 1-2 timer før sola går ned. Da kjører man til et av disse fordums hotell/restaurant-palassene som ble bygd for 60-70 år siden, og så spaserer man i langfjæra ut til den langrunne innsjøen.
Helt opp til det gamle fordums komplekset gikk sjøen før...
Ellers er befolkningen i Utah usedvanlig konsentrert. Nesten alle bor i byene Salt Lake City, Brigham City, Ogden og Orem, som henger sammen på østsiden av Great Salt Lake. Ellers er det fint lite folk å se. Store deler av staten er golde, tørre områder hvor det ikke mulig å få noe til å spire uten at det må betydelige mengder irrigasjon til.
Og en god del av staten er avsatt til militære formål. Når man bre kjører gjennom staten merker man ikke så mye til det, men en av hovedbasene for F-16 og utprøving av taktiske raketter i US Air Force ligger i Utah (Ogden AFB), og da krever dette enorme øvings- og skytefelt som ligger i det mer grisgrendet deler av staten. Antageligvis er det en haug med norske piloter som sikkert har vært på øvelser og opplæring her, og Ogden AFB (som faktisk ligger midt i byen Ogden 30 kilometer nord for Salt Lake City...), har et svært flymuseum som ligger rett ved motoveien. Mange fly her, men museet er verdt et besøk på grunn av en ting. Dette er det ene av to steder i verden som har utstilt det nå pensjonerte, og topphemmelige spionflyet SR-71 flyet, som også var innom Bodø på enkelte tokt under den kalde krigen.
Dette var da en underlig sjø...?
Kveldstemning var Great Salt Lake. Her kan du jogge langt i langfjæra...
Hva skal man vel si om Idaho? En nokså anonym stat, slett ikke liten, men de fleste nordmenn har vel store problemer med å skulle peke på kartet og si hvor Idaho ligger.
Og om det ikke var nok med Idaho, så var kanskje Iowa vi egentlig tenkte på, men hvor ligger nå den...?
Geografi er ikke bestandig enkelt, men vi måtte altså innom Idaho som neste stat på veien sørover. Vi var vel 4-5 timer i Idaho, og desverre var vi vel så "arrogante" at vi betraktet det som en transportetappe på vei til Salt Lake City.
Som et enkelt svar på hva denne staten kanskje er kjent for gjengir vi et bilskilt fra Idaho. og som dere kan se - slagordet er "Famous potatoes". Og det er vel kanskje det amerikanere flest forbinder med Idaho. En stat med få store byer og mye landbruk.
Og det med potetene stemmer nok. Flere ganger har jeg sett det gjengitt på amerikanske menyer hvor de refererer til "Idaho potatoes". Jeg har fortsatt ikke oppdager forskjellen mellom disse og andre poteter, ihvertfall som lenge mesteparten av de potetene du får servert her okkesom går gjennom frityrgryta!
Neste ferierapport: Utah
Den raskeste veien fra Calgary til Los Angeles går gjennom Montana. Og den raskeste veien måtte vi ta. Med start på lørdag og ankomsten til flyet med Christian og Ingeborg på tirsdag rundt lunchtid, så var det ikke så mye å lure på hvordan de 2500 kilometrene til LA skulle tilbakelegges. Sørvendt bil med cruisekontroll på amerikanske interstates er et godt tips når man vil ha rask forflyttning ilendet og ikke drive for mye sightseeing...
Vi har tidligere utbrodert Montanas storslåtthet og til tider litt for uendelige vidder i noen tidligere poster på denne bloggen, så det skal vi ikke repetere. Bare ta med at Montana er mer enn det - det er faktisk nokså kupert også når man kjører fra nord til syd. Neste gang vi er i Montana skal vi definitivt få med oss den sørlige delen, med de kuperte fjellområdene som grenser opp mot Yellowstone National Park.
Navigeringa sørover var mildt sagt enkel. Vi hadde slett ikke trengt det fantastiske navigasjonsystemet med kart og GPS som den nye bilen er utstyrt med. Interstate 15 går fra grensa til Canada og ned til San Diego, så den skulle vi følge i ca 2500 kilometer til Los Angeles. Nesten deprimerende når man slo inn dagens hotellovernatting og fikk opp på skjermen at det er bare å følge hovedveien 306 kilometer før første avkjøring (se bildet).
Montana har både sine indianertradisjoner og westernkultur. En av de største indianernasjonene i Nord-Amerika er Blackfeet Nation ("svartføttene" som de ble kalt i barndommens Davy Crockett-tegneserie på 60-tallet...) , som brer seg over flere tusen kvadratkilometer i det nordlige Montana. Du merker ikke så veldig mye til at du kommer inn på deres enemerker, bortsett fra store skilt og metallmonumentet som indianere til hest som markerer "grensa".
I mangel på moderne cowboyer til hest er det også noen som syens det er greit å sette opp metall-cowboyer i siluett på enkelte åsdrag. I begynnelsen lot vi oss lure av silutter med både hester, kuer og cowboyer, men etter hvert ble vi mer skeptiske og mindre lettlurte.
Neste ferierapport: Idaho
Etter en dvaleperiode i august er det på tide at forfatterkromosonene vekkes til live igjen. De må trimmes, akkurat som visse andre deler av kroppen...
Vi får starte med å poste ut en del drypp fra ferieturen i midten av august. Vi skulle jo selvfølgelig hatt 1-2 uker lenger tid på den turen, men vi kom da gjennom det stramme programmet til slutt. Triptelleren stoppet på 6902 kilometer da vi var tilbake i Calgary, som vel blir et snitt på drøyt 600 kilometer om dagen. Vi fulgte stort sett den blå streken på kartet nedenfor, med en del mindre avstikkere i Los Angeles og San Francisco.
Vel, vi var noen dager både i Los Angeles og San Francisco, så det var ikke hver dag vi kjørte så mange kilometer. Men vi hadde noen heavy etapper som vi med fordel kunne unngått. Men, denne type ferie blir en miks av nysgjerrighetsbehov og hvilebehov som skal tilfredstilles, så da blir det av og til enkelte slike dager...
Men det er bare å følge med i dagene som kommer, enten det er gambling i Las Vegas (hele 5 dollar ble tapt...), stjernelivet i Hollywood eller barnedåpen i San Francisco det drodles om...
God lesing!
Forrige helg var vi på en tur nedover i Montana. Det var vi også sist høst, da Ingeborg og Vilde var på besøk, men da begrenset vi oss til den helt nordligste delen av staten rundt Glacier National Park. Denne gangen skulle vi komme oss litt lenger ned i staten. Ihvertfall til Helena, som er hovedstaden i Montana og ligger sånn noenlunde midt i staten.
Trodde vi. Men avstandene er store i Montana. Staten er nokså firkantet, men i areal er den 50 000 kvadratkilometer større enn Norge (dvs ca 15% større...).
Vi kom oss til Great Falls. Deretter bar det nordover til Havre og videre tilbake til Alberta. Ruta kan dere se på kartet. Kan dere forestille dere at den skarve ruta vi kjørte er på 1260 kilometer? Det er jo like langt som fra Oslo til Bodø...? Riktignok er veiene meget bra her, også sideveiene som vi kjørte, og når man setter på cruise-kontrollen så ruller milene fort avgårde. Men det kan allikevel bli for mye kjøring. Spesielt med tanke på Angelica som trenger å røre på seg med jevne mellomrom fra barnestolen.
Nå tror vi at vi har vært glupe ved å kjøpe programvare for ruteplanlegging. Heretter planlegges alle turer på forhånd fra sofakroken for å holde telling på kilometrene.
Som dere kan se av bildet, så bærer byen Great Falls sitt navn med rette. Det var den berømte Lewis & Clark ekspedisjonen i perioden 1803-06 var de første hvite som utforsket dette området. Alle amerikanske skolebarn lærer om denne ekspedisjonen. Det var disse to personene som fikk i oppdrag av president Thomas Jefferson om å utforske de nordlige del av de ukjent territoriene mellom St. Lous og Stillehavet. Denne delen var jo slett ikke en del av USA på den tiden, og levde i en slags statsløs tilstand (når man ser bort fra indianerne, som besto av mange indianernasjoner, men ikke den type statsdannelse som vi ofte refererer til...). Ekspedisjonen dro avgårde i 1805 og kom tilbake i, etter å ha fullført sitt oppdrag med masse kartlegging av topografi, naturressurser og indianere. Mer info om ekspedisjonen på denne linken.
Og når vi først var i Great Falls, så måtte vi innom et par av severdighetene. Det ene var selvfølgelig Lewis & Clark senteret, som ligger mellom de to store fossene i Great Falls. Sewlvfølgelig var vi der for tidlig på søndagen vi var der. Som gode amerikanere var ikke senteret åpent før etter kirketid på søndager, og vi kunne ikke vente, så der røyk den muligheten. Den andre severdigheten som var plukket ut var flymuseet på Malmstrom AFB (Air Force Base), en av amerikanernes store hovedbaser for strategiske bombefly. Her møtte vi en servicevennlig vakt og full honnør ved gaten, men de møtte skuffe oss med at flymuseet kun var åpent på hverdager fra mandag til fredag. So much for Great Falls... Slikt lærer man jo fort av, og så får det bli en advarsel til å sjekke guiden neste gang. Og så vet vi jo hva vi vi skal se når vi neste gang kommer innom Great Falls. Hvis noen stusser over navnet Malmstrom, så er det ikke uten grunn. Det er oppkallt etter en kjent pilot i det amerikanske luftforsvaret som het Einar Axel Malmstrom (som sikkert het Malmstrøm da foreldrene kom til USA...). Fornavnet høres jo forunderlig norsk ut, mens etternavnet klinger svensk, men jeg har ikke funnet ut hvorvidt det var norsk eller svensk blod i årene hans. Mer info om flybasen for de flygale på denne linken.
Og tilbaketuren til Canada gikk via Havre og uendelig lange plains med kornproduksjon i det nordlige Montana. Jeg trodde kun at det kvegdrift i Montana med kornproduksjon lenger sør i det sentrale Midt-Vesten, men det stemte ikke. De store kornsiloene ligger tett langs jernbanelinjene i Montana, og det er store avtsander mellom gårdene. Selv de største korngardene på Hedemarken og Toten har langt igjen før de har samme arealet som en middels kornranch i Montana...
Til alt overmål møtte vi skikkelig snøvær på de siste par timene før vi kom hjem til Calgary. Såpass snøvær at farten gikk i 40 kilometer i timen på motoveien med kolonnekjøring. Og da var vi snart i mai...! Det klages på at våren er sein her i år, men for oss som har bodd i Nord-Norge så er det ingen grunn til å klage.
Neste mulige tur: Vancouver (og kanskje Seattle...) i 17. mai-helga. Planlegginga er i gang på kart-softwaren....
Great plains of Montana
Recent Comments