SmallTalk

What they don't have in America... (6) - Norsk køkultur

Det er en ting jeg har irritert meg over hver eneste gang jeg kommer tilbake til Norge de siste 3-4 årene.

Køkultur finnes ikke.

Typisk setting; 8-10 personer står i kø ved den eneste kassa som betjenes på Rema. Så kommer det en ansatt til for å åpne den neste kassa. Da stormer selvfølgelig de som står bakerst i køa fram for å komme først i køa til kassa som skal åpnes. Norsk køtaktikk på sitt beste - synes sikkert de som benyttet sjansen til å bli raskt betjent.

Er det rart utlendinger ser på oss som lite kommunikative og høflige? En slik oppførsel ville vært totalt fremmed på super'n i Canada. Der titter folk rundt seg og sier "after you" hvis en tilsvarende køsituasjon oppstår.

Jeg gremmes hver gang jeg er i Norge og opplever norsk høflighet på sitt dummeste. Skjerp dere!

 
 

What they don't have in America... (5)

Ikke noe spiselig denne gangen, men noe så kjedelig som et lovverk!!

Alle nordmenn har hørt om tvungen lønnsnemd, det er et begrep som er like sikkert i nyhetene om våren som 17. mai. Selv om de fleste blir møkka lei av all poltikken og taktikkeriet rundt lønnsoppgjørene, og streiketruslene, så sørger ihvertfall lovverket rundt tvungen lønnsnemd for at vitale samfunnsfunksjoner ikke stopper opp.

Ikke slik her. Slett ikke. Og det har vi sett på nyhetene her de siste månedene. Heldigvis har vi ikke vært rammet av det i Calgary, men i byene Windsor og Toronto har det gått hardt for seg de siste månedene.

I byen Windsor, som ligger rett ovenfor Detroit på kanadisk side, og som er på størrelse med Bergen, ble det nylig avsluttet en søppelstreik som varte i 15 uker. Byen har sett ut som en søppelbinge i måendsvis, med fullstendig kaos, men myndighetene hadde ingen muligheter til å få de kommunale renovatørene tilbake på jobb. Det utviklet seg etterhvert til et nokså surmulende forhold mellom byens befolkning og de streikende.

Kan noen forestille seg Bergen, Stavanger, Trondheim eller Oslo uten søppeltoømming på nesten 4 måender...?! I Norge ville antageligvis vært kjørt til tvungen lønnsnemd i løpet av ei ukes tid på grunn av "almenne helsemessige hensyn".

Og i Toronto streiket 24 000 kommunale ansatte i 5 uker. Også her renovatørene, og Toronto er en by med 3 millioner innbyggere. Og med det varme klimaet det er i Toronto og Windsor som begynner søpla å stinke og lage uhumskheter lenge før det gjør det samme i Norge.

Så send en varm tanke til både riksmeglingsmannen og de kjedelige nyhetene om tvungen lønnsnemd neste gang du hører det i nyhetene. De sørger ihvertfall for at søpla blir hentet....

What they don't have in America... (4)

Dette er nok et sukk over matvarene på dette kontinentet. Sikkert et helt idiotisk sukk - jeg har jo ikke mange av dem tatt i betraktning det enorme utvalget i butikkene.

Her er utvalget i et vanlig supermarket på høyda med Ultra-butikkene i Norge, og fantastisk mye bedre enn i UK. Som forresten må ha noe av det verste vareutvalget i hele Europa, det østlige Europa inkludert. En vanlig matvarebutikk i UK inneholder 15% sjokolade og 70% ferdigmat av det som går an å spises, men det forteller sikkert mer om britenes matvaner enn det gjør om handelsnæringen i det landet.

Men det var dette sukket da. Helt siden jeg gikk på gymnaset (joda, det er ikke politisk korrekt å bruke dette ordet, men selv ikke i det superlikestillte og konforme Sverige har de vært så dumme at bruker samme ord på forskjellige skoler...) for en generasjon siden og forelsket meg i melonyoghurten fra Meieriene (på den tiden er fortsatt mange år til Tine-navnet dukker opp...) så har jeg jo hørt at vi har bra yoghurt i Norge. Som til og med har fått priser i utlandet. Ingen av de fancy merkene som finnes i dette landet kommer opp mot en god Tine-yoghurt. Både konsistensen og smaken 

Det er vel som svenskene når de lager is - de bruker liksom ikke ekte fløyte (som Arne Brimi ville sagt...), men andre og billigere substitutter.

Så får vi heller leve med at maten er dyrere i Norge enn andre land. Gjør meg ingen ting. Som mange andre så skjønner jeg jo at det koster litt mer å lage mat i Norge enn andre land - og spesielt hvis matpolitikken er en integrert del av kulturlandskapspolitikken også. Bare så synd at ingen klarer å finne ut hva det egentlig koster. Eller er det kanskje noen som ikke ønsker å fortelle de store tallene - fordi det blir for ubehagelig.

For meg er det greit at landbruk koster i Norge, så lenge politikerne kan fortelle meg hva som skal være billig i Norge - bortsett fra laks og strøm, da... 

Men desverre lider nok norske politikere av en pietetisk smertefilosofi om at alt i Norge skal koste minst like som i utlandet, uansett hvilke naturlige forutsetninger vi måtte ha for å gjøre noe billigere. Det kan jo være greit for å fremelske vårt nøysomme selvbilde, men fungerer stikk motsatt av det som er hensikten. Alle som importer varer til Norge vet at nordmenn er vant til å betale dyrt for det meste, så prisen settes tilsvarende opp. Med det resultat at alt vårt forbruk er kraftig lønns- og prisdrivende.

Vel, vel, av teksten ovenfor ser jeg jo klart ar et hjertesukk over dårlig yoghurt i Nord-Amerika kan føre til andre hjertesukk også. Ikke meningen, men yoghurt er en alvorlig sak...

What they don't have in America... (3)

Etter en heftig testperiode som nå har gått over flere måneder, så må det bare konkluderes igjen med at Freia melkesjokolade er verdens beste sjokolade.

Vi har prøvd all verdens melkesjokolader nå; Hersheys, Lindt, og hva de nå heter alle disse internasjonale gigantselskapene, men det er faktisk sant som Freia reklamerer med: INGEN OVER, INGEN VED SIDEN.

Nå skal det sies at vi er ikke helt uten forsyninger her i Calgary. Ungene har hatt med flere ladninger med melkesjokolade over, og reserveløsninga er en liten spesialbutikk i tyske og danske matvarer som heter Alpine Sausage her i Calgary. De selger også norske spesialiteter som Jarlsberg og bergensk fiskesuppe fra Toro, og som regel har de også noen plater med Freia melkesjokolade og Firkløver liggende mellom dansk leverpostei og tyske bratwurst. Som regel har de blitt kvitt det lille lageret de har av melkesjokalde når vi har vært innom...

Så derfor; en stor takk til salige Throne-Holst, som startet Freia og produksjon av melkejsokoladen i 1906. Du visste nok ikke hva du satte i gang da du hurpet i hop miksturen som den dag i dag er kåret til den beste norske merkevarebygging ("branding" på fagspråket) gjennom tidene. 

Den store skammen er jo selvfølgelig at eieren av Freia, Kraft General Foods, ikke klarer å se potensialet med å spre et så bra produkt til resten av verden. På samme måte som laksen, norske jordbær og Jarlsberg. Men kanskje eier de konkurrerende merker i andre verdensdeler som de ikke ønsker skal tape markedsandeler til denne tradisjonsrike og anerkjente norske jyplingen. Ihvertfall er ikke Freias melkesjokolade å oppdrive i vanlige butikker, i motsetning til alle mulige elendige sjokolader fra resten av Europa. Men de andre merkene har et navn bak seg, og det betyr mye. "Branding is everything", som reklamefolkene og markedsanalytikerne vil si...

Imens får vi andre nyte sjokoladen så lenge det går. Freia melkesjokalde har en unik mild smak som gjør at sjokoladen mesker seg i ganen og man får en forestilling om at denne sjokoladen virkelig må være laget på den setervollen som er avbildet på innpakningspapiret (som forøvrig ikke er papir lenger, men en plastfolie, det går nedover med gamle helter...).

Den sjokoladen som kommer nærmest i smak er den klassiske melkesjokladen fra Lindt (extra creamery), men den blir igjen litt før "fløtete" i smaken. Og man blir lei smaken lenge før metningsnivået for Freia melkesjokolade.

Og hvis noen smarte markedsfolk fra Freia har klart å snuse opp denne bloggen ved hjelp av en eller annen søkemotor med ordet "melkesjokolade", så må dere gjerne sende over en kartong. Adressen står på forsiden... På forhånd takk!

What they don't have in America... (2)

    Tenke seg til at dette lille elegante redskapet ennå ikke er importert til dette kontinentet! Noe så selvsagt, elegant og lettvint som ostehøvelen! The genuine "cheese slicer"!

    Ingen butikker som har vært trålt har dette redskapet, men det har alle mulige andre tåpelige ostekniver, trådskjærere ("string cheese cutter" på lokalspråket). Til tross for at Tine har klart å eksporter både brunosten og jarlsbergen hit (finnes faktisk på den lokale super'n også...), så har de altså ikke klart å ta med seg ostehøvelen hit. 

    Så her er det et forbedringspotensiale og eksportide av dimensjoner! Riktignok tok det nesten 500 år fra Leiv Eriksson var i Nord-Amerika til de neste europeerne fulgte etter, men det er da ingen grunn til at det skal ta så lang i våre dager? Heldigvis var jeg her et par turer "over here" i mai og juni og fikk obervert det store problemet. Dermed fikk vi tatt med at par ostehøveler da det lille flyttelasset gikk i august, så vårt akutte problem med brunosten og jarlsbergen er løst!

 Og osteforbruket her i Nord-Amerika er noe helt spesielt for seg selv. Selv en osteelsker blir matt over hva disse to landene i Nord-Amerika bruker ost til, men det skal vi komme tilbake til med noen epistler om kosthold og forbruksøkonomi før adventstiden setter inn.

    I mellomtiden kan den som er litt kultur- og historie-interessert lese om ostehøvelens oppfinnelse på 20-tallet og om den fabrikken som fortsatt bærer oppfinnerens navn og som er den eneste produsent av ostehøvler som er igjen i Norge.

    Og for de riktig eksentriske kan vi anbefale et medlemskap i DIOHF (Den Internasjonale Oste Høvel Foreningen). Tviler på at medlemskapet er fradragsberettiget på selvangivelsen, men noe må man jo tross alt ofre for ostehøvelens identitet og utbredelse.

What they don't have in America... (1)

Noe kan man irritere seg over, andre ting kan man bare le av, og noe savner man. Noe av det mest interessante ved å bo utenfor Norge er at man både får satt lille Norge i perspektiv, og får se det andre landet fra innsiden, og ikke bare fra overskrifter i nyhetene.  Vi i Norge har våre vaner, seder og skikker, og det samme har jomen andre også! Ting som vi tar som selvfølge er plutselig ikke her, men så er det mange andre ting som dukker opp her som vi ikke ser i Norge.

En av de tingene som savnes aller mest er BLÅBÆR...!!!  Skikkelig god norsk blåbær. Etter 3/4 år i Dubai og noen måneder i dette landet så er undertegnede blitt ekspert i å vurdere kvaliteten i blåbærsyltetøy. Konklusjonen må bli at norske bærprodusenter ikke skjønner sitt eget beste, de har et verdensmarked som bare venter på den gode smaken!! For en person som nesten er avhengig av ei skive med blåbær til frokost (eller blåbær med brød, etter mengden å dømme...), så begynner dette å bli alvorlig. I Dubai klarte jeg å kompensere ved at slekt og venner fikk beskjed om å ta med at par glass blåbær i bagasjen, men har ikke latt seg gjøre her ennå.

Og for å ta den seriøse biten først; skandinaviske blåbær er spesielle. Her i Nord-Amerika er blåbærene fantastisk store og fine, men det er bare utenpå... I motsetning til barnesangen vi lærte så er de slett ikke like inni. Skandinaviske blåbær er blåe tvers gjennom og overfyllt av de livgivende oksidantene, mens blåbærene "over here" er hvite og vassfyllte. Da kan dere jo selv tenke dere smaken og kvaliteten?  Nå har denne gutten av en mann testet alle blåbærmerkene som fantes i Dubai (det var stort sett engelske merker..) og en del merker her, og savnet av norsk blåbærsyltetøy har ikke blitt mindre!! Siste reservemulighet var jo å dra innom IKEA, de har jo en liten butikk med svenske spesialiteter, og svenskene er jo kjent for blåbærsoppan sin (styrkedrikken i Vasaloppet). Blåbærsyltetøy hadde de, men heller ikke det kommer opp mot norsk standard. Det er bedre enn syltetøyet du får her, men ikke opp til norsk standard.

Derfor er konklusjonen enkel. Det må innføres samme praksis som i Dubai; fotskatten for besøk her i Calgary er å ta med 2 glass blåbærsyltetøy (pr. person, ja, grupperabatt gives ikke her...).

NB! Husk bare på å pakke det blåbærglassene godt inn i bagasjen (og gjerne i en plastpose). Blåbærfarge går ikke så lett av klær...

Det beste er jo selvfølgelig hjemmelaget blåbærsyltetøy, men nå må jo ingen føle presset til å springe ut i skogen hjemme for å få lov til å komme på besøk her. Dessuten er vel blåbærsesongen på kraftig hell, så da kan det bli vel lenge å vente for enkelte. Derfor gjelder følgende prioriteringsliste for medbragt blåbærsyltetøy:

1. Herviks blåbærsyltetøy (uten tvil Norges beste kjøpeblåbær, men antageligvis den dyreste også...).

2. Noras "hjemmelagde" blåbærsyltetøy.

3. Andre merker.

Ha en hyggelig lørdagskveld!