SmallTalk

Kjære Statens Vegvesen!

Nå ser vi at det skal åpnes opp for at eieren av en bil i Norge selv skal kunne velge bokstaver og tall på bilskiltet.

Sikkert ikke dumt, selv om alle guttene som noterer bilnummer langs veiene (for det er vel bare gutter som har dette som hobby...?)  sikkert får det verre med å finne ut hvor bilen kommer fra.

Men om man skal kunne velge bokstaver og tall selv - hvorfor skal norske bilskilt være så kjedelige i designen?

Denne blanke og kjedelige aluminiumsplata, med svarte bokstaver og tall. Den er jo ikke akkurat noe blikkfang? Selv om designet har blitt frisket opp de siste årene med den blå stripa på side med det norske flagget, helt sikkert i tråd med et eller annet EU-direktiv, så kan man ikke si at øynene dras mot skiltet når en bil kjører forbi...?

Hvor kjekt hadde det ikke vært med forkjellig design fra fylke til fylke, slik som vi har her i Nord-Amerika. I både USA og Canada varierer bilskiltene fra fra stat til stat (provins i Canada), og gjerne ispedd en del reklame og "imagebygging"av staten. I norsk virkelighet kunne dette blitt at:

• Alle VE- registrerte biler fra Midt-Norge kunne kjørt rundt med Trondheimsrosa og slagordet "Trivelige Trøndelag!" på bilskiltet.
• Alle biler i Nordland hadde midnattsol med slagordet "Nordland - midnattsolens land" under eller over registreringsnummeret.
• Agderbilene kunne hatt kyststripefarger og slagordet "Solkysten" på skiltet.

Og slik kunne fortsatt med fylke etter fylke med sine særegenheter. Men håpet om at det blir slike lokale variasjoner er vel egentlig ganske små. Statlige organer liker neppe slik "induvidialisering" av et velsmurt statlig system. Men vi skal da ha det litt gøy i hverdagen også...?

Se bare hvor kjekke bilskiltene fra Nord-Amerika ser ut. Layouten varierer sterkt, og så brukes bilskiltet til å markedsfører staten eller provinsen. Det tøffeste slagordet synes nå jeg at Idaho i USA har med "Famous potatoes". Så hvis du lurer på hvor de beste potetene kommer fra i USA, så kan du lese det av bilskiltene... Eller hvor Abraham Lincoln kom fra... ta bare en titt på skiltene nedenfor.

Så, kjære Statens vegvesen; forsøk å tenke "outside the box"! La oss ha opplyste trafikanter som kan lære noe av bilskiltene!

Det var disse potetene da... Idaho, of course!

Provinsen Nova Scotia i Canada er tydeligvis stolt over å ha de beste maritime traisjonene i landet.

Den beste puddersnøen finnes utvilsomt i Utah (spesielt Park City og Snowbird...)

 

Og Minnesota er tydeligvis amerikanernes svar på Finland...

Og vet du ikke hvilken stat Abraham Lincoln kommer fra, så vet du det nå!

New Mexico er tydeligvis den staten i USA som vil trollbinde deg mest...

Og skal du prøve lykken som sølvgraver, så bare dra til Nevada!

Og at Mantioba er den vennligste provinsen i Canada er det jo ingen tvil om!

Og hvis du lurer på hvor det er kaldest i Canada, så bare ta en titt på dette skiltet. Legg merke til at selve skiltet er laget med isbjørn-profil...

Donuts

Vi har jo våre smultringer i Norge. Og de spiser vi stort sett i forbindelse med jula. Gode er de, spesielt når de er ferske, rykende ferske...

Men vi er og blir noen amatører i Norge når det gjelder å utstyre smultringene med litt salgsmessige gimmicker - gjerne i form av alskens strø, glasur, sjokolade, nøtter m.m. Omtrent det eneste du ikke får er - ja, helt korrekt tenkt... - en helt vanlig smultring, slik vi kjenner den.

Bare se på bildet nedenfor. Ikke et uvanlig syn i de donut- og kaffe-sjappene som finnes nær sagt overalt. Og dette har selvfølgelig ikke med jule-smultringer å gjøre. Her går det nok ned like mange donuts uansett hvilken måned vi er i. Dette er slett ikke uvanlig frokost for en travel nord-amerikaner på vei til jobb; en megakopp (gjerne termoskopp...) med kaffe og et par kalorimette donuts til å skylle ned kaffen med.

Det har sikkert ikke hatt så mye å si en gang i ny og ne, men for mange er dette en del av det daglige ritualet. Og så lurer de på hvorfor det er så mange livsstilsykdommer her på kontinentet...?

PS! Favoritten min er jo den rosa med jordbærsmak (strawberry frosted), men nå er det faktisk mange måneder siden jeg kjøpte en donut sist. Helt sant, altså...

What we don't have in Norway... (2)

Noen som har brukt en sjekk i det siste?

Antageligvis ikke, og jeg vet ikke om det i det hele tatt er mulig å bruke det lenger i Norge for privatpersoner.

Her derimot, var det noe av det første som måtte fikses på den økonomiske logistikken i fjor sommer. Først bankkonto, og så sjekkhefte. Her betales det meste med sjekk, enten det er mobilregninga eller utfluktspenger på skolen.

Det er heller ikke noe problem å bruke kort i alle mulige butikker, enten det er kontantkort eller kredittkort. Men systemet her ligger et stykke etter oss når det gjelder elektroniske bankløsninger. "eFaktura" i nettbanken er ikke akkurat noe moteord, og nettbanken er betydelig mer usikker med kun 2-lags autentisering før du er inne på kontoen, dvs ikke noe kodenøkkel slik vi er blitt vant til i Norge.

Anslagsvis er Nord-Amerika 10-15 år etter Skandinavia på dette området, men noe stort problem er det jo ikke. Man innretter seg bare på at det er en annen måte å gjøre det på. Men det var jo litt underlig å skrive sin første sjekk på nesten 10 år når vi kom hit...

What we don't have in Norway... (1)

Siden jeg i et par artikler har ironisert litt over hvilke selvfølgelighter, for oss nordmenn, som ikke finnes i Nord-Amerika (se kategorien "What they don't have in North America"), så er det på tide å ta opp den omvendte analogien; hva er det de har i Nord-Amerika som vi ikke har i Norge, men absolutt kunne tenkt oss?

Nå har de jo generelt mer av det meste i denne verdensdelen, bortsett fra kanskje selvinnsikt og et globalt perspektiv, men den skal vi ikke dra for langt. Og så er det jo en høyst subjektiv vurdering hva man tror man vil savne når man kommer tilbake til gamlelandet, men akkurat det subjektive er jo ofte det sjarmerende med slike blogge-drodlinger, så det får bare stå sin prøve.

Men vi kan allerede nå komme med den første kjærlighetserklæring: "Lay's Classic Potato Chips".

Med fare for å bli betraktet som den smørklumpen som gumler chips til daglig, så måtte bare denne nevnes. I flere år har jeg syntes at den klassiske varianten (det finnes et utall av smaker...) er verdens beste potetgull, både på konsistens og smak. Og den finnes definitivt og desverre ikke i Norge! Og bare spør Ingeborg, hun er "totally devoted", hun også.

Men nå forsøker vi jo selvfølgelig å unngå denne chipsen da, vi har jo ikke godt av den. Og det blir faktisk ikke kjøpt mye potetgull vårt hus. Men når det skal kjøpes, så er det ikke engang nødvendig å skrive Lay's på kjøpelista; det sier seg selv hva vi skal ha!

Og for den som vil lese litt mer passelig nøytral omtale av dette potetgullet og dets opphav, så er det bare å klikke på denne artikkelen på Wikipedia.

Enjoy, when you have a chance...!